August 2016: Supersmud

«Dagfinn Lyngbø: Supersmud». Ole Bull Scene, Bergen. Av og med: Dagfinn Lyngbø, med tekstbidrag fra Are Kalvø, Bjarte Jørgensen, Bård Tufte Johansen, Tore Haukenes, Elina Krantz, Magnus Ravneberg, Vemund Vik og Karsten Fullu.

KOMMENTAR: Moro midt i livet.

TERNING: FEM

Det kule i det ukule

Dagfinn Lyngbøs «Supersmud» er ikke så veldig smooth, men det er temmelig supert.

STAND UP: Det handler om menneskets ytre vellykkethet og indre klossmajor. Skal vi kalle «Supersmud» en protest mot det polerte? Nei, det er ikke dekkende. Showet griper tak i ønsket om å leve «riktig» med stor forståelse, samtidig som det også stikker fingrene inn i sprekkene i overflaten: Små og store utskeielser, små og store utilstrekkeligheter, små og store hemmeligheter, kompensasjonsmekanismer, vaner og uvaner.

Midtveis

Mesteparten av «Supersmud» består av hverdagsbetraktninger med mer eller mindre absurde digresjoner fra en mann i livets midtfase. La oss ikke forveksle det med «en mann i midtlivskrise», for dette er nok mer et show for de (eller oss) som ikke helt har akseptert at vi er gamle nok for akkurat det riktig ennå. Ikke for det, underveis er Lyngbø innom pinlige helseplager og plagsomme undersøkelser, inngrodde rutiner og gubbe-før-tida-tendenser.

Mye av materialet er hentet fra familiesfæren, i forholdet til egne barn og egen mor. Det ligger en generasjonsbevissthet i «Supersmud» som på mange måter bidrar til å forankre og å forbinde vittighetene.

Helhetlig

Ingen er kreditert for regi på showet. I stedet står Are Kalvø oppført som tekstdoktor, Elina Krantz som produsent og Tomas Glans som koreograf. Bjarte Jørgensen står for musikk. Glimtvis skinner særtrekk fra samarbeidspartnerne igjennom, men det er likevel ingen tvil om at dette er Dagfinn Lyngbøs show, og at det er Dagfinn Lyngbø som har hatt overblikket, helhetsansvaret. Perspektivet og perspektivforskyvningene er gjenkjennelig hans. Det hele er proft gjennomført, detaljrikt, smart, velformulert og uforutsigbart, med hyppige digresjoner, uventede tangenter, samtidig som det er knyttet sammen gjennom effektiv bruk av tekstlige ekkoer.

Etter spilleperioden i Bergen spilles showet på Latter, Oslo, fra 1. februar 2017.

Premieren fant sted på Ole Bull Scene, Bergen, 24. august 2016.

Januar 2014: Rett fra skrumpleveren

«Rett fra skrumpleveren». Ole Bull Scene. Av og med: Marit Voldsæter med tekstbidrag fra Dagfinn Lyngbø, Elina Krantz, Pernille Sørensen m.fl. Musiker: Christian Øvreaas. Regi: Dagfinn Lyngbø.

Flåkjeftet gjenbrukshumor.

TERNING: TRE

Lever med rølp

Det er mye storkjeftet harryhumor i Marit Voldsæters «Rett fra skrumpleveren».

SHOW: «Jeg har tenkt at denne gangen skal jeg tøffe meg litt», erklærer Marit Voldsæter i «Rett fra skrumpleveren». Hun virker lattermildt nervøs, lett ukonsentrert, nær ved å begynne å fnise. Det er en framføringstone hun holder gjennom showet.

Stutum-aktig

Hvordan tøffer hun seg? Aller mest når hun i to ulike numre uttaler ord det «ikke er lov å si». (Ett er barnehagetante. Noen av de øvrige finnes i et kommentarfelt nær deg.) Det ene av disse innslagene er i sangform, det andre er en talesketsj der hun opptrer som frekkas i burka. I begge presenterer Marit Voldsæter seg selv som en slags Stutum-figur, og som med Stutum-figurer flest er det ikke bare lett å se om hun vil gjøre narr av det såkalte folkedypet, eller om hun vil gi det sin sympati. Begge alternativer hadde tjent på mer vidd. 

Bedre er hun når hun bruker av sitt eget liv, enten hun snakker om ulike kroppsdeler og forsøk på å forbedre dem, sin motvilje mot spaopphold, eller fordeler og ulemper med ulike sivilstatuser. I denne delen er folkeligheten selvironisk, og her finnes formuleringer som overrasker. Men heller ikke disse numrene holder det nivået vi fra før vet at Marit Voldsæter kan arbeide på.

Sosial intelligens

I de personlige sekvensene finnes noe humor det kan være en fordel å tilhøre hennes nærmeste krets for å se full verdi i, som når hun snakker om sin skrekk for postvesenet. Andre deler er mindre interne, som når hun sammenligner tenåringens liste over «ting som må gjøres før jeg dør» med voksenlivets realiteter, eller når hun fabulerer om hva hun skulle ha gjort om hun satt i regjering. Men lite i «Skrumpleveren» fremstår som friskt eller originalt. Temakretsene har vært mye brukt i norsk revy i flere tiår. Noen av numrene - som det om forskjellen mellom barndom før og nå, eller det om mangel på sosial intelligens i bryllupstaler - finnes det et uendelig antall variasjoner over. Typer med manglende sosial intelligens går i det hele tatt som en rød tråd gjennom showet.

Proff grafikkbruk og video løfter det tekniske nivået, og Christian Øveraas opptrer som mer eller mindre kontinuerlig vantro musikermakker.

Premieren var på Ole Bull Scene i Bergen 30. januar 2014.

September 2013: Christine Hope roer seg kraftig ned

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» Ole Bull Scene, Bergen. Av: Christine Hope, Arvid Ones, Agnes Ravatn, Eduardo «Doddo» Andersen, Øyvind Angeltveit, Yvonne Algrøy, Are Kalvø og Jon Niklas Rønning. Med: Christine Hope. Regi og koreografi: Arvid Ones og Hilde Sol Erdal.

Mer fryd enn fred.

TERNING: FEM

Hope i høy hastighet

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» er et show med en villedende tittel.

SHOW: Hastigheten er, om ikke hyperaktiv, så i alle fall jevnt høy. Christine Hope kan snakke raskere enn Øystein Sunde spiller gitar. Humorpoengene kastes ut i hurtig tempo, og takket være Marte Synnevåg og Anne Lise Tollefsen bytter hun kostymer nesten like fort som hun åpner og lukker munnen, også.

Alene med typer

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» er faktisk hennes første soloshow. Tidligere har hun alltid delt scenen med noen - Espen Beranek Holm og Are Kalvø, Ørjan Liavåg, Ina Breivik, Jan Martin Johnsen og Trond Hanssen, Herborg Kråkevik, Dag Schreiner. I «Christine Hope...roer seg...» viser Hope at hun også står støtt på egne bein, bein som, nå som før og nær sagt naturligvis, utgjør selvskrevne, selvstendige og svært så uttrykksfulle kommunikasjonskanaler. Det gjelder også øvrige kroppsdeler.

Typetegning utført i stumfilmtydelig kroppsspråk, med den fysiske komikk som hører til, er hovedpilarer i showet. Den som ikke kjenner stilen fra tidligere show og TV-opptredener, kan tenke seg Buster Keaton i møte med Leif Juster og norsk revytradisjon. Skjønt, verken Keaton eller Juster opptrådte vel noen gang med poledancing iført middelaldrende-dame-parykk og paljettbluse.

Allment

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» gir et gjensyn med flere av hennes velkjente skikkelser, som den eneste homsen på Dale, guaiden Trygve og mor til Birgitte. Men hovedpersonen er Hope selv, eller en versjon av henne, en med keitete barne- og ungdomsbilder, mer eller mindre reelle barndoms- og ungdomsminner, og mer eller mindre personlige betraktninger fra voksenlivet. Tematikken er allmennmenneskelig, knyttet til nære forhold og/eller følelsen av å skille seg ut, «gamle dager» er 1980-tallet, fotball-laget er Brann. For øvrig har vel slektsforskning aldri før artet seg fullt så lattervekkende.

Hvem som har skrevet hva er ikke kreditert, men tekstlig er her en gjennomgående tone som tyder på at Hope, eventuelt i samarbeid med Ones & Erdal, har personliggjort flere av de tekstene som er skrevet av andre. Overgangene flyter godt, og en viss rød tråd er tvinnet rundt «ting som ikke gikk slik man hadde tenkt de skulle gå».

Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 5. september 2013.

Januar 2013: Gu' kor gøy

«Gu' kor gøy». Ole Bull Scene. Av og med: Bjarte Hjelmeland, med tekst- og musikkbidrag fra bl.a Ingrid Bjørnov, Pernille Sørensen og Eirik del Barco Soleglad. Musikere: Tove Kragset og Bjarte Aasmul. Regi: Kim Bjarke.

Hjertevarme Hjelmeland.

TERNING: FEM

Humørsprederen

Bjarte Hjelmelands «Gu' kor gøy» er en enmannsrevy å bli glad av.

SHOW: Tilsynelatende er han personlig, men ikke selvopptatt. I «Gu' kor gøy» viser Bjarte Hjelmeland sin fascinasjon over andre menneskers personligheter.

Utkledd

I starten av showet hevder Hjelmeland at han ble skuespiller fordi han var så glad i å kle seg ut som barn. Om «Gu' kor gøy» er en målestokk er han fortsatt glad i å kle seg ut. Når vi teller med filminnslagene på bakskjermen inneholder showet åtte til ti fullstendige eller delvise kostymeskift, fem-seks av dem med parykker og flere med hodeplagg. Ingeborg Kvamme har skapt kostymene, og står også for scenografien - en minigarderobe som minner om dem som finnes i skuespillergarderober på teatre. Sminke er en selvfølge, og den legger han stort sett selv, mens han fortsetter å snakke til publikum. Slik lar han oss få se den gradvise overgangen mellom liksomprivate scene-Bjarte og scene-Bjartes skikkelser; en indirekte oppvisning i eget håndverk. Typetegningen går langt dypere enn kostymenivå.

Bjarte Hjelmeland er oppriktig nysgjerrig på andre menneskers særpreg, og med gester og ansiktsuttrykk, kroppsspråk og godt timede replikker formidler han både kraften i denne undringen, og det at det i de aller fleste mennesker finnes noe det er verd å være nysgjerrig på.

Allmennmenneskelig

Formen er sketsjens og farseteatrets, ikke standupkomikkens, og verktøyene er skuespillerens og regissørens. Persongalleriet er inspirert av mennesker Bjarte Hjelmeland har møtt, sies det i programmet. Men det er mer allment enn som så. En vel så korrekt karakteristikk kan være at showet er inspirert av menneskelige sider vi alle har sett. Et fellestrekk for figurene i «Gu' kor gøy» er at de er skisser av menneskelig dårskap; av pretensjoner, diller, nykker og særtrekk, av de tåpeligheter og selvimotsigelser det er så lett å se i alle andre og så vanskelig å legge merke til i seg selv. Hjelmeland skildrer dem med varme, interesse, empati og sympati. Trekker vi fra Olav Kyrre (som ingen nå til dags vet hvordan så ut eller tedde seg) og Wenche Foss (som ikke egentlig parodieres, men som blir minnet som snarest, med hennes «egen» stemme og håndbevegelser) er her bare en spesifikk personparodi, av Trude Drevland, ordfører i Bergen. Innslaget er ypperlig, men en karikatur av «det bergenske» og «det nordnorske» i minst like stor grad som en Drevland-karikatur. Slik danner en rask skisse begynnelsen på et større bilde, og det kan være betegnende for showet som helhet: En serie raske skisser skaper et større og mer helhetlig bilde enn det som trer fram ved første øyekast.

Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 17. januar 2013.