Januar 2013: Gu' kor gøy

«Gu' kor gøy». Ole Bull Scene. Av og med: Bjarte Hjelmeland, med tekst- og musikkbidrag fra bl.a Ingrid Bjørnov, Pernille Sørensen og Eirik del Barco Soleglad. Musikere: Tove Kragset og Bjarte Aasmul. Regi: Kim Bjarke.

Hjertevarme Hjelmeland.

TERNING: FEM

Humørsprederen

Bjarte Hjelmelands «Gu' kor gøy» er en enmannsrevy å bli glad av.

SHOW: Tilsynelatende er han personlig, men ikke selvopptatt. I «Gu' kor gøy» viser Bjarte Hjelmeland sin fascinasjon over andre menneskers personligheter.

Utkledd

I starten av showet hevder Hjelmeland at han ble skuespiller fordi han var så glad i å kle seg ut som barn. Om «Gu' kor gøy» er en målestokk er han fortsatt glad i å kle seg ut. Når vi teller med filminnslagene på bakskjermen inneholder showet åtte til ti fullstendige eller delvise kostymeskift, fem-seks av dem med parykker og flere med hodeplagg. Ingeborg Kvamme har skapt kostymene, og står også for scenografien - en minigarderobe som minner om dem som finnes i skuespillergarderober på teatre. Sminke er en selvfølge, og den legger han stort sett selv, mens han fortsetter å snakke til publikum. Slik lar han oss få se den gradvise overgangen mellom liksomprivate scene-Bjarte og scene-Bjartes skikkelser; en indirekte oppvisning i eget håndverk. Typetegningen går langt dypere enn kostymenivå.

Bjarte Hjelmeland er oppriktig nysgjerrig på andre menneskers særpreg, og med gester og ansiktsuttrykk, kroppsspråk og godt timede replikker formidler han både kraften i denne undringen, og det at det i de aller fleste mennesker finnes noe det er verd å være nysgjerrig på.

Allmennmenneskelig

Formen er sketsjens og farseteatrets, ikke standupkomikkens, og verktøyene er skuespillerens og regissørens. Persongalleriet er inspirert av mennesker Bjarte Hjelmeland har møtt, sies det i programmet. Men det er mer allment enn som så. En vel så korrekt karakteristikk kan være at showet er inspirert av menneskelige sider vi alle har sett. Et fellestrekk for figurene i «Gu' kor gøy» er at de er skisser av menneskelig dårskap; av pretensjoner, diller, nykker og særtrekk, av de tåpeligheter og selvimotsigelser det er så lett å se i alle andre og så vanskelig å legge merke til i seg selv. Hjelmeland skildrer dem med varme, interesse, empati og sympati. Trekker vi fra Olav Kyrre (som ingen nå til dags vet hvordan så ut eller tedde seg) og Wenche Foss (som ikke egentlig parodieres, men som blir minnet som snarest, med hennes «egen» stemme og håndbevegelser) er her bare en spesifikk personparodi, av Trude Drevland, ordfører i Bergen. Innslaget er ypperlig, men en karikatur av «det bergenske» og «det nordnorske» i minst like stor grad som en Drevland-karikatur. Slik danner en rask skisse begynnelsen på et større bilde, og det kan være betegnende for showet som helhet: En serie raske skisser skaper et større og mer helhetlig bilde enn det som trer fram ved første øyekast.

Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 17. januar 2013.