Februar 2013: My Fair Lady

FAKTA: «My Fair Lady». Folketeatret/Scenekvelder Musikal AS. Av: Alan Jay Lerner og Frederick Loewe, oversatt av Svein Sturla Hungnes. Med: Kåre Conradi, Nina Hammarklev, Finn Schau, Dennis Storhøi, Lise Fjeldstad m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes og Marianne Skovli Aamodt. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.

Til forsvar for dans og dannelse.

TERNING: FEM

Stolthet og fordom

Svein Sturla Hungnes har funnet tilbake til det satiriske i musikalklassikeren «My Fair Lady».

MUSIKAL: Er klassespørsmål irrelevante i 2013? Vi lever i en tidsalder der det å skape og omskape seg selv er en selvfølgelighet. Du kan bli hva du vil. Du kan være den du er. Men samtidig finnes endeløst mange - synlige og usynlige - skiller mellom den som er innenfor og den som er utenfor. «My Fair Lady» handler om å overskride disse skillene.

Nærmere Shaw

Som de fleste sikkert vet er musikalen basert på George Bernard Shaws skuespill «Pygmalion». Men der «Pygmalion» er en satirisk komedie om forskjellene mellom «dannelse» og «utdannelse», om snobberi og nedlatenhet og hvor lett det er å narre en snobb, blir «My Fair Lady» oftest spilt dels som kjærlighetshistorie, dels som hyllest til det menneske som evner å lære. Eliza Doolittles talenter overvinner både nedlatenheten, snobberiet og et klassesamfunn der det er uendelig mye tyngre å klatre opp enn falle ned. Det er meningen at vi skal heie på Eliza.

I grunnstemning legger Svein Sturla Hungnes sin «My Fair Lady» noe nærmere «Pygmalion» enn det som er vanlig. Oppsetningen er holdt i en småsyrlig tone, og klasseperspektivet er klart uttrykt, høyere prioritert enn man ofte ser. Henry Higgins (Kåre Conradi) er ikke bare avmålt og kjølig; han er hardhjertet og brutal. Måten han behandler sin elev gjør det klart at han ikke ser henne som menneske, han hører bare sosiolekten hennes. Eliza Doolittle (Nina Hammerklev) svarer på ydmykelsene med trassig selvrespekt. Men så blir også vendepunktene, når de kommer, varmere og mer virkningsfulle.

Formidling i trinn

Språkets musikalitet, og musikalitetens språk, står sentralt i «My Fair Lady». Atle Halstensen har modernisert lydbildet, med musikkarrangementer tilpasset de enkelte sangstemmenes kvaliteter. Sangtekstene fremheves.

Marianne Skovli Aamodts koreografi er, trinn for trinn, en visuell nytelse, som lykkes i å formidle de nære forholds intimitet og byens storhet og uoversiktlighet på en og samme tid. Hun tegner intrikate, skiftende, ikke-skjematiske mønstre og utnytter hele scenerommets bredde og dybde. Ofte bruker hun hele ensemblet i kaleidoskopiske massekoreografier. Til og med musikerne utgjør, rett som det er, en del av koreografien. Formodentlig har hun samarbeidet tett med scenograf Ola Bråten, og flere ganger fryses bevegelser i stillestående tablåer, i en svært så virkningsfull fotoeffekt. Dansescenene er dessuten utformet slik at hver rollefigurs personlighetstrekk og emosjoner kommer fram gjennom dansen, og også i rolleformidlingen har kroppsspråk og kroppsbevissthet stor betydning - som seg vel hør og bør, i en «My Fair Lady»sk klassereise.

Dennis Storhøi er en femenal Doolittle.

Premiere var på Folketeateret 01.02.2013.