Tuesday, December 13, 2011

Bakgrunnsartikkel: Tony Kushner, Larry Kramer og det politiske teatret

«En kunstners arbeid har alltid den samme essensen: Ganske enkelt å fortelle sannheten.»
Tony Kushner

«Vi burde ikke dømmes til døden fordi vi er de vi er eller elsker dem vi elsker.»
Larry Kramer

Det politiske er personlig

Larry Kramer og Tony Kushner har gjort det politiske teatret relevant igjen.

TEATER: «Det personlige er politisk», var et feministcredo på 1970-tallet. I 2011 kan vi snu på det: «Det politiske er personlig».
I aktuelle dramaer spør de amerikanske dramatikerne Larry Kramer («The Normal Heart») og Tony Kushner («The Intelligent Homosexual's Guide to Capitalism and Socialism with a Guide to the Scriptures», forkortet «iHo») hva det koster å være idealist og hvor mye man skal ofre for det man tror på.
Svaret? Kushner lar det stå åpent. Kramer er ikke i tvil om at man skal og må gi alt.

TONY KUSHNER OG LARRY KRAMER diskuterer begge religion, økonomi og politikk. Begge har skrevet stykker som synliggjør enkeltmenneskets ansvar. Begge er, for å si det med Kushner, intelligente homoseksuelle. Men der er også store forskjeller mellom dem. Der den ene lar intellektet styre, er den andre styrt av indignasjon. Kushner – som er 54 år og legalt gift med sin Mark Harris - er en brobygger, en observatør og en forkjemper for forsoning og forståelse. Kramer – som er 76 og ble voksen i en æra der homofili var forbudt - er en aktivist, en deltaker, brølende av raseri, frykt og desperasjon.
Larry Kramer har aldri lagt skjul på at AIDS-dramaet «The Normal Heart» er selvbiografisk og at stykkets mest aggressive aktivist Ned Weeks er modellert etter ham selv. Selv nå, HIV-smittet og fysisk svak, fortsetter han å slåss. Etter hver forestilling av «The Normal Heart» deles det ut Kramer-flygeblader som forteller hvor lite som er gjort i kampen mot AIDS og hvor mye som burde gjøres. Han har flere kvelder selv stilt seg opp ved teatret for å dele dem ut, full av det samme raseriet han skriver med.

AIDS, mener Kramer, blir ikke tatt på alvor, fordi det er homser og tredjeverdensinnbyggere som lider mest. I dommedagsdramaet «Angels of America» diskuterte Kushner noe av det samme: Vi møter maktmenn som er redde for å miste innflytelse om noen får vite hva som skjer med dem. «Jeg er ikke homofil», hevder den dødssyke rollefiguren Roy Cohn, «Jeg er en heterofil mann som roter med mannfolk.» Han presser legen til å si at han har leverkreft, ikke AIDS.
I USA er kampen om homorettigheter det 21. århundres borgerrettskamp. Alle Larry Kramers arbeider går militant inn i denne kampen. Kushners syn er det heller ingen tvil om, men strategien er en annen: Han sammenligner homofiles kamp for respekt med andre gruppers kamp for respekt, ett menneskes verdighet med andres.
For Kramer er legning identitetsmarkør nummer én. For Kushner er de andre merkelappene like viktige: Akademiker. Kroppsarbeider. Mormoner. Jøde. Kommunist. Liberal.

KRAMER OG KUSHNER er begge opptatt av hvordan storpolitikk påvirker enkeltmennesker og hvordan makt og avmakt avgjør hvilke muligheter man har. De er opptatt av rettigheter og plikter, moral, individ og fellesskap.
Begges verk sammenlignes ofte med Ibsen og hans «En Folkefiende». Man kan godt si at Kushners Gus Marcantonio og Kramers Ned Weeks er moderne utgaver av Dr. Stockmann: Opposisjonelle, kontroversielle figurer som sier det ingen har lyst til å høre, koste hva det koste vil. Samtidig står de langt fra hverandre. Kommunisten Gus i har mistet troen på at han kan gjøre en forandring og vil dø, mens AIDS-aktivisten Ned bokstavelig talt kjemper for livet.
Stykkene har i år, hver for seg, gitt det politiske teatret en fornyelse. Kramers «The Normal Heart», som ble skrevet i 1985, men ikke tidligere har vært vist på Broadway, går på Golden Theatre og er en av årets store Tony-vinnere. Kushners «iHo» har gått på off-Broadway-teatret Public, samtidig som to av hans tidligere stykker, «Angels in America» og «The Illusion», har vært nyoppsatt på Signature Theatre.

DE TO ARGUMENTERER svært ulikt. Det vil si, Kushner argumenterer, for og imot. Kramer påstår. «iHo» er en nær fire timer lang forestilling full av diskusjoner, der Kushner prøver å belyse alle spørsmål fra flere sider. «Det er et skuespill, ikke en polemikk», som han sier det selv. Han bruker gjerne metaforer og symbolikk og det er ikke alltid klart hva symbolene viser til fra starten. Amerikanske kritikere kaller ham (nokså upresist) for teatrets siste intellektuelle. Kramers tekster er polemiske. Det er aldri tvil om hans standpunkt. Han er en fanebærer: Skråsikkert demagogisk, insisterende, overbevist, uten tvil og uten forbehold. Enten er du med ham eller mot ham.
De to var tidligere venner, men snakker ikke lenger sammen, nettopp på grunn av Kramers kompromissløshet. Han mener Kushner er for tvetydig, for lite av en aktivist. Kushner svarer at han ikke ser noen grunn til at han skal ta imot ordre fra sin eldre kollega. Han aksepterer ikke sensur, heller ikke fra meningsfeller.
De fortjener begge å lyttes til. Alt de sier, angår flere enn dem selv.

FAKTA
Tony Kushner

Amerikansk dramatiker, forfatter og oversetter, født 16. juli 1956 i New York.
Blant hans mest kjente skuespill er todelte «Angels in America», «Perestroika» og «Homebody/Kabul», samt musikalen «Caroline, or Change».
Har vunnet Tony-priser for begge deler av «Angels in America» og Pulitzer for første del av det, «Millennium Approaches», pluss tre Obie-priser, en Olivier Award og en Emmy. «iHo» går off-Broadway og kunne derfor ikke nomineres til Tony.
Har også skrevet filmmanus, blant annet til Steven Spielbergs «München» (som han ble Oscar-nominert for) og til Mike Nichols filmatisering av «Angels in America».
Har også gjendiktet flere Brecht-stykker, samt operaen «Brundibár» til engelsk.

FAKTA
Larry Kramer

Amerikansk dramatiker, forfatter og aktivist, født i Bridgeport, Connecticut, 25. juni 1935.
Blant hans mest kjente skuespill er «The Normal Heart», «Just Say No, a Play about a Farce» og «The Destiny of Me».
Var en av grunnleggerne bak helseorganisasjonene Gay Men's Health Crisis og ACT UP (AIDS Coalition to Unleash Power) på 1980-tallet. «The Normal Heart» er i stor grad selvbiografisk og fra denne perioden. Kramer er selv HIV-positiv.
Ble Oscar-nominert for filmmanuset til «Women in Love» (1969), har også fått to Obie-priser og vært finalist til Pulitzer. «The Normal Heart» har fått Tony-prisen.
Romanen «Faggots» (1978) regnes som ett av hans hovedverker. Kramer skriver nå på en bok om USAs homoseksuelles historie som blir enda mer omfattende, «The American People: A History».


TONY-VINNER I ÅR:
«The Normal Heart» fikk tre Tony-priser da teaterprisen ble delt ut 12. juni; for beste nyoppsetning, mannlige birolle (John Benjamin Hickey) og kvinnelige birolle (Ellen Barkin). Joe Mantello var også nominert for mannlige hovedrolle og Joel Grey og George C. Wolfe for regi.

JØDISK KONTROVERS: Tony Kushner er selv jødiskfødt, men tidligere i vår ble han beskyldt for antisemittisme og mistet nesten en æresgrad fra City University of New York fordi han også har engasjert seg for palestineres rettigheter.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 30.06.11.

Bakgrunnsartikkel: Double Falsehood - Shakespeare eller ikke?

«Making my death familiar to my tongue
Digs not my grave one jot before the date.»
Fra «Double Falsehood»

Er det Shakespeare?
Er «Double Falsehood» et glemt stykke av William Shakespeare? Eller er det en dobbel forfalskning? Ekspertene strides.

13. desember 1727 viste Drury Lane Theatre i London et stykke kalt «Double Falsehood». Et tapt skuespill av Shakespeare, ble det hevdet.

MANNEN BAK oppsetningen het Lewis Theobald. Hvor hadde han funnet stykket? Et drøyt hundreår etter Shakespeares død hevdet han at han satt på tre forskjellige versjoner av det. En av dem skal ha stammet fra suffløren John Downes.
Theobald var utdannet advokat, men han arbeidet med teater mesteparten av livet. Særlig var han opptatt av Shakespeare, og han arbeidet med tekstene hans slik litteraturforskere kan gjøre det i dag: Han gikk tilbake til eldre versjoner av kjente manuskripter, gjennomgikk dem og reviderte for at teksten skulle bli mest mulig tro mot den originale.
Kritikere tvilte. Noen beskyldte ham for juks, andre mente han var lurt. Men ingen hadde bevis. Så gikk årene. Det hendte at diskusjonen tatt opp på ny, men få leste «Double Falsehood». Før litteraturprofessor Brean Hammond ved The University of Nottingham bestemte seg for å ta en ny gjennomgang.

DET HAN FANT var så overbevisende at selv Arden Books, ett av verdens ledende Shakespeare-forlag, godtok det. I fjor ble «Double Falsehood» utgitt i Ardens Shakespeare-serie. Utgivelsen er omstridt. Harold Bloom, som mange regner som verdens ledende Shakespeare-forsker, har kalt «Double Falsehood» åpenbart falskneri. Kvaliteten er for dårlig, mener han. Oxford-professor Tiffany Stern har stilt spørsmål ved hvorfor ikke Theobald offentliggjorde eller i det minste viste fram manuskriptene han sa han hadde, da han i sin samtid ble beskyldt for løgn.
- Er du overbevist?
- Vi har ikke absolutt bevis. Vi har forskjellige nivåer av bevis, og jeg har forsøkt å kombinere de forskjellige nivåene, sier Brean Hammond.
- Gjennom å analysere ordbruk, setningsrytme og struktur?
- Ja. Ved å analysere og sammenligne med andre stykker av Shakespeare, samt de andre stykkene han og Fletcher skrev sammen: «The Two Noble Kinsmen» og «Henry VIII». Når man kombinerer disse nivåene kommer jeg nær å bli overbevist, sier Hammond.
- Jeg er faktisk sikrere nå enn jeg var da jeg publiserte boka. Argumentasjon med andre forskere og Shakespeare-kjennere har gjort meg sikrere i min sak, sier Hammond, som denne uka er i Norge for å fortsette diskusjonen i Trondheim og Oslo.

«DOUBLE FALSEHOOD» er inspirert av en bihistorie i «Don Quijote». Flere av ingrediensene er kjent fra Shakespeares komedier, men også fra andre skuespill fra samme periode: Adelige, forelskede mennesker skilles av intriger og falskhet. Et bryllup blir avbrutt, en heltinne flykter, brev blir utvekslet i skjul. Kvinner kler seg ut som menn og menn som kvinner. Til slutt får alle akkurat den de egentlig skulle ha, og underveis ytres bevingede ord. Men tilhører ordene Shakespeare?
Tidsepoken tatt i betraktning er det mulig. William Shakespeare døde i 1616. «Don Quijote» ble skrevet i 1605 og oversatt til engelsk i 1612. Deler av boken fantes i engelsk utgave før dette, og i 1613 ble «The History of Cardenio», et skuespill av William Shakespeare og John Fletcher i samarbeid, satt opp.
Dette stykket trodde man lenge var tapt. Muligens gikk det opp i flammer da The Globe brant 29. juni 1613, bare tre uker etter siste dokumenterte visning av «Cardenio». Men kanskje overlevde det likevel, og kanskje er det nettopp dette stykket, eller en omskrevet versjon av det, som nå har nådd offentligheten som «Double Falsehood».

WILLIAM SHAKESPEARE hadde et usedvanlig stort vokabular: Det er beregnet at han brukte så mange som 17 000 forskjellige ord i sine stykker og sonetter, og det før det fantes en eneste ordbok. Han var belest og fant ofte kildemateriale, intriger og skikkelser i allerede kjente tekster, dikt eller legender. Selv ga han skikkelsene personligheter og la dem ord i munnen. Noen av disse ordene var så velvalgte at de har overlevd i mer eller mindre uendret form. Andre ble endret i senere versjoner av stykkene, av Shakespeare selv, av regissører, av skuespillere eller av forleggere.
På Shakespeares tid fantes ikke noe slikt som «Shakespeares Samlede Verker». Det hendte at stykker ble utgitt som bøker, men ikke i store opplag. I stedet ble de trykket opp eller skrevet ned på ny ved behov, om de ble det i det hele tatt: Noen ganger ble de bare spilt, med eller uten revisjoner, og om noen tok vare på manus, var det opp til dem. Det skjedde også at det fantes forskjellige versjoner av det samme stykket.
I ettertid har forskere og teaterarbeidere rekonstruert i forsøk på å få samlet Shakespeares verker. Den første samlingen, «The First Folio», ble utgitt i 1623, sju år etter dramatikerens død. 36 stykker var med. «Pericles», «The Two Noble Kinsmen» og «The History of Cardenio» manglet.

EKTE ELLER FALSKT, Hammond håper og tror at «Double Falsehood»-diskusjonen vil skape ny interesse for dybdelesning av Shakespeares øvrige stykker.
- Det er en konsekvens jeg vil ønske velkommen, sier Hammond.

LES SELV: Lyst til å lese stykket og dømme selv? På www.doublefalsehood.org, ligger en lettere modernisert utgave av teksten, illustrert med foto fra en britisk oppsetning tidligere i år. Trykk på fanen kalt Illustrated Text.

FAKTA
William Shakespeare

*Britisk dramatiker, født i Stratford-upon-Avon i april 1564, død samme sted i april 1616. Regnes som tidenes største skuespillforfatter.
*Skrev for teatret The Globe i London fra 1592 til et par år før sin død. Hva han gjorde fra 1585 til 1592, er ukjent, men det spekuleres i at han kan ha vært lærer eller omreisende skuespiller.
*Han skrev både tragedier og komedier, samt sonetter. Blant tragediene er «Hamlet», «Romeo og Julie», «Macbeth», «Kong Lear» og «Othello», samt kongedramaene om Rosekrigenes konger.
*De mest kjente komediene er «Stor Ståhei for ingenting», «En midtsommernatts drøm», «Troll skal temmes», «Som dere vil ha det» og «Helligtrekongersaften eller Hva du vil».

Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 05.05.11.

Bakgrunnsartikkel: Tennessee Williams

«Jeg har et merkelig hjerte. Det ser ut til å trives med straff»
Tennessee Williams i «Memoirs»

Ustabil storhet

Smerte, sårbarhet, skuffelse, savn og sorg gjorde Tennessee Williams til en av USAs største dramatikere.

«Jeg kan ikke avsløre en menneskelig svakhet på scenen om jeg ikke kjenner den gjennom at jeg har den selv», skrev Tennessee Williams. Han avslørte mange svakheter.

I ÅR ER DET HUNDRE ÅR siden han ble født som Thomas Lanier Williams i Columbus, Mississippi. Det gikk ikke lang tid før han begynte å skrive.
«I en alder av fjorten oppdaget jeg skriving som en flukt fra en virkelig verden jeg følte meg akutt ukomfortabel i», skrev han senere.
Angivelig var det Henrik Ibsen som fikk ham til å ville skrive for teatret. Etter at han hadde sett en oppsetning av «Gjengangere» ble Williams sikker på at han ville bli dramatiker.

SIDEN SKULLE HAN BLI kjent for kvinneroller som var enda mer sammensatte enn Ibsens: Blanche, sørstatsskjønnheten som begynner å bli for gammel til å lene seg til utseendet sitt og som kanskje ikke har mer å by på. Amanda og Laura, mor og datter i en farlig nær familie, der mors uvilje mot å bli gammel hindrer hennes barn i å bli voksne. Lady, uendelig bitter etter at hun har mistet alt som betydde noe for henne. Maggie the Cat, den seksuelt frustrerte kona som prøver å vinne den alkoholiserte, trolig homofile ektemannen tilbake.

HOMOFIL VAR OGSÅ Tennessee Williams selv. De første årene kunne han ikke si det høyt, men han levde likevel mer eller mindre åpent, først med mange mer eller mindre tilfeldige partnere, senere mer stabilt med Frank Merlo. Da partneren etter 14 år døde av lungekreft, sank Williams inn i en depresjon som varte livet ut. Det skremte ham: Søsteren Rose hadde mistet grepet om virkeligheten, og deres mor hadde sørget for å få lobotomert henne. En kort periode, i 1969, var han selv innlagt på psykiatrisk sykehus. Williams ble aldri ferdig med sorgen over å ha mistet søsteren eller angsten for å miste seg selv.

ERFARINGENE TOK HAN MED SEG inn i forfatterskapet, og han ble de nervøses dramatiker, en stemme for alle som beveger seg i mentalt grenseland – og som vet det. Kenneth Holditch, redaktør for Williams' samlede verker, sa det slik: Han var de utstøttes dramatiker.
- Han forandret amerikansk dramas historie. Ja, jeg tror han forandret dramaet i hele den engelskspråklige verden. Han brøt med de sosiale protestdramaene fra 1920 og 1930-tallet og ga oss noe nytt, med en vidunderlig forståelse av menneskenaturen, har Holditch sagt.

ELIA KAZAN, regissøren som filmatiserte «Sporvogn» og satte opp flere av de øvrige stykkene på scenen, sa om ham at alt i hans liv fantes i stykkene hans og at alt i stykkene hans fantes i livet hans.
Ofte brukte han familiehistorien; en omreisende far som mente sønnen var en pyse, og som kalte ham Miss Nancy. En mor som alltid satte seg selv foran barna sine. En søster med psykiske problemer. Flukten inn i rus, med piller og alkohol.
Tennessee Williams både drakk og dopet seg. Han hadde mengder av elskere, men fant det vanskelig å opprettholde stabile forhold. Dessuten hadde han problemer med økonomien – i perioder tjente han stort og sløste, i perioder var han nødt til å leve på lite. Han innrømmet åpent at han skrev memoarboken «Memoars» fordi han hadde pengeproblemer. Men han skyndte seg også å si at det var det eneste han hadde skrevet for pengenes skyld. Alt annet skrev han fordi han ville.

- JEG HAR ALLTID HATT SKRIVESPERRE. Men mitt ønske om å skrive har alltid vært så sterkt at det har brutt ned sperren og gått forbi den, sa Tennessee Williams en gang til en dramatikerkollega.
Han fant teknikker for å disiplinere seg.
«Jeg tror at måten man skriver et godt skuespill er gjennom å overbevise seg selv om at det er enkelt. Og så å gjøre det med letthet. Ikke kritiser, ikke lid, ikke klag – før første utkast er klart», skrev han tidlig i en av dagbøkene sine.
Siden ble det vanskeligere. De senere skuespillene hans er svakere enn dem han skrev i løpet av 1940- og 1950-tallet og settes langt sjeldnere opp. Men flere av dem blir nytolket i New York og London i vår.
For eksempel skal Nicole Kidman og James Franco spille i «Suddenly Last Summer» på Broadway til høsten. 100-årsjubileet for hans fødsel feires både i USA og Storbritannia, og i november gjester amerikanske The Wooster Group Nationaltheatret med «Vieux Carré» fra 1977.

TENNESSEE WILLIAMS mente at det var lettere å snakke åpent med teaterpublikum enn å møte mennesker ansikt til ansikt.
«En morbid sjenerthet hindret meg en gang i å ha større direktekommunikasjon med mennesker, og kanskje var det derfor jeg begynte å skrive historier og skuespill for dem», skrev han. «At de er fremmede gjør de mer kjente og mer tilgjengelige, lettere å snakke med.»

ROS gjorde ham ukomfortabel. Han pleide å si at når folk kalte ham et geni, sjekket han at lommeboka fortsatt var der. Ros fikk han likevel. Ikke minst for sitt mot. Arthur Miller, som i perioder var hans venn og i perioder hans rival, kalte ham «revolusjonær» og innrømmet at han var direkte inspirert av «Sporvogn» da han skrev sitt eget største stykke «En handelsreisendes død». Også Tony Kushner («Angels in America») og Tracy Letts («August: Osage County») har sagt seg inspirert.
Da Tennessee Williams døde, sa Marlon Brando:
- Han fortalte sannheten slik den var for ham, og han vendte seg aldri bort fra det han fryktet og som besatte ham.

Mislikte filmen
Tennessee Williams mislikte filmatiseringen av «Katt på hett blikktak» med Elizabeth Taylor, Paul Newman og Burl Ives. Han mente homofiliaspektet var for nedtonet og tolkningen for ufarlig.

Skrev om
De fleste av Tennessee Williams’ skuespill finnes i flere versjoner: Ofte omarbeidet han enaktere til helaftens skuespill, eller han skrev om scener, akter eller hele stykker han ikke var fornøyd med.

FAKTA
Tennessee Williams

Født 26.11 1911 i Columbus, Mississippi, USA. Død 24.02 1983 i New York.
Skrev flere titall teaterstykker, samt to romaner, dikt, essay og noveller og memoarboken «Memoirs».
Fikk Pulitzer-priser for to av stykkene sine, «Katt på hett blikktak» og «Sporvogn til begjær». I tillegg kom en TONY for «The Rose Tattoo», flere Drama Critic Circle Awards og en Presidential Medal.
Ble filmatisert over 70 ganger. De mest kjente filmene er «Katt på hett blikktak» med Elizabeth Taylor, Paul Newman og Burl Ives, «The Night of the Iguana» med John Huston og «Sporvogn til begjær» med Marlon Brando og Vivien Leigh.

Williams' viktigste:

«Sporvogn til begjær»:
Blanche har flørtet seg gjennom livet, men eldes og mister kraften. Blakk og desillusjonert reiser hun til søsteren. Stykket er fortsatt omdiskutert på grunn av den røffe voldtektsscenen. Er offeret fri for skyld? Har hun framprovosert overgrepet?

«Glassmenasjeriet»:
Mor, sønn og datter lever kvalmende tett. Moren dominerer og manipulerer. Sønnen ønsker seg frihet. Datteren flykter inn i en fantasiverden av glass. Dette vurderes som Williams' mest selvbiografiske stykke og er det mest spilte.

«Katt på hett blikktak»:
Big Daddy har kreft, men vet det ikke. Familien samles for å feire bursdagen hans og å slåss om arven. Sentralt står den alkoholiserte og muligens homofile sønnen Brick og hans seksuelt frustrerte kone Maggie. Stykket var Williams' personlige favoritt.

«Iguananatten»:
Lawrence Shannon er tidligere prest, nå turistguide, med en svakhet for unge jenter og en forakt både for seg selv og andre. Allerede har han vært gjennom flere nervesammenbrudd, og i nattemørket i Mexico står han foran et nytt.

«Orpheus Descending»:
En omreisende musiker og en gift, voksen kvinne søker mot hverandre i en trangsynt sørstatsby der begge er outsidere. Sjelden spilt, men stykket flest amerikanske teaterarbeidere trakk fram da de ble spurt hvilket Williams-stykke som er viktigst for dem.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 19.04.11.

Monday, December 12, 2011

Bakgrunnsartikkel: Edward Albee

Hvem er redd for Edward Albee?

Han regnes som den største nålevende amerikanske dramatikeren. Men Edward Albee (83) vil heller ha integritet enn suksess.

TEATER: - Når jeg skriver et stykke, ser jeg det. Det utspiller seg foran meg i det jeg noterer, sier Edward Albee.
Slik, mener han, vet han at han skriver godt. Ser han det ikke for seg, klarer han ikke å tro på det. Ser han det tror han, og han forventer at teaterpublikum gjør det samme.

NÅR HAN SELV LESER fra sine egne tekster, kan tilskueren selv se at det er slik han gjør det. Han retter blikket på et punkt foran seg. Han ser på den ene skuespilleren og den andre skuespilleren. Han gestikulerer mot dem når det er den enes eller andres tur til å ta ordet. Han rynker brynene som om han misliker det han hører fra dem og han smiler, som om han forstår det som blir sagt.
Der står naturligvis ingen skuespillere foran ham, og den eneste stemmen vi andre hører er hans. Men også den skifter etter hvert som de ulike skikkelsene hans tar ordet.
Edward Albee har en skuespillers stemme, velmodulert og presis.
Undertegnede møtte ham på Brooklyn Academy of Music i New York i vår. Han snakket om skriving, teater og troverdighet. Han leste fra teaterteksten «Fragments» og snakket om sitt eget behov for kunstnerisk kontroll.

ALBEE har som mål at både han selv og teaterpublikum skal tro på hans historier. Men det er ikke nok at man tror på det man ser, man skal spekulere videre på hva som vil skje – både underveis i et stykke og etter teppefall.
- Det som inspirerer meg mest i teatret, er spenning. Jeg trenger at publikum er spente på hva som skal skje videre. Ikke bare at de godtar og tror på det de allerede har sett, sier han.
Han liker det når han merker at han misliker sine egne skikkelser: Da er de ekte. Om de oppfører seg dårlig, er ubehagelige eller frekke, nyter han det. Det gjør dem virkelige.
- Jeg har ingen interesse av å skrive om hyggelige mennesker. Jeg vil at publikum skal ønske at skikkelsene forandrer seg. At de lærer noe, underveis i handlingen, sier han.

SAMTIDIG har han ingenting imot å velge seg favoritter.
- Når jeg merker at jeg har en favorittskikkelse i et stykke, vet jeg at jeg har en sann historie, sier han.
Han kaller det for det; «en sann historie».
Ikke «en troverdig historie».
- Jeg vil at det jeg skriver skal oppleves som sant. Skikkelsene skal oppleves som ekte mennesker. Hvorfor snakker han på den måten? Hvorfor vil han fortelle akkurat dette? Hva mener han med å gjøre som han gjør? Lurer man på slike spørsmål, er det en sann historie, selv om det er fiksjon, sier han.

AV SAMME GRUNN vil han ikke Albee skrive om tekst han allerede har skrevet. Føles det ikke sant, skriver han det ikke i første omgang, eller han kutter det vekk i all stillhet så snart han har fått det ned på papiret. Føles det sant, vil han ikke forstyrre det. Når en publikummer i Brooklyn spør ham om redigering, er det som om han ikke kjenner fenomenet.
- Redigering?, sier han, med en stemme full av forakt, og han fnyser.
I stedet venter han med å skrive til han kjenner figurene sine godt nok til å vite hvordan de vil opptre. Han forbereder seg i lange perioder. Han tenker. Han blir kjent med skikkelsene sine, deres miljøer og deres problemer.

NÅR HAN BEGYNNER å skrive, går det raskt: Da har han allerede begynt å se dem handle. Derfor endrer ikke Albee tekst selv om teaterprodusenter ber ham om det. Han skriver det han har sett og hørt, anvisninger inkludert.
Det skjer at han selv regisserer sine egne stykker, og gjør han det ikke, stiller han som betingelse at hans instruksjoner blir akseptert. Hvis ikke, nekter han å gi tillatelse til å sette stykkene opp. Han forhandler ikke om det. «Jeg er ikke ansatt», pleier han å si.
- Det blir ikke så mye penger av det, men det blir mindre hjertesmerte, sier han.

I EN ALDER AV 83 år underviser Edward Albee fremdeles studenter i drama. Han foreleser for fremtidige dramatikere på Houston University, Texas, og han lærer dem at teater oppstår ut av et ønske om å forandre verden. Han oppfordrer dem til å holde på sin integritet, å skrive om det som har betydning for dem, og han ber dem om å se billedkunst og lytte til musikk. Av musikk, mener han, lærer man rytme, og av billedkunst lærer man å være bevisst på det visuelle.
Han skriver fortsatt også. Han ser ingen grunn til å pensjonere seg så lenge han har noe han vil ha sagt. Og han har ingen grunn til å tro at han noen gang skal gå tom for noe å si.
- Jeg skriver til jeg blir koko eller noen tar fra meg pennen, sier han.
Hans «Me, Myself and I» hadde premiere på Playwrights Horizon i fjor, og et nytt, foreløpig navnløst stykke skal trolig vises på New Yorks Signature Center neste år.

KONFRONTASJON er blant hans favorittemaer, og han kan godt også selv være spydig og konfronterende.
Blir han spurt hvor den ene eller den andre skikkelsen kommer fra, svarer han ikke med hva som inspirerte ham til å skrive om ham eller henne. Han dikter opp et stedsnavn i stedet. Blir han spurt hva et stykke handler om, svarer han heller med beskjed om hvor lenge det varer. Og blir han spurt om hva noe betyr, kan han gå langt for å få den som spør til å føle seg underlegen.
Man bør være redd for Edward Albee. Han sier akkurat det han mener.

FAKTA
Edward Albee
Amerikansk dramatiker og poet, født i Washington DC 12. mars 1928.
Har fått tre Pulitzer-priser, for «Balansegang» (1967), «Seascape» (1975) og «Tre høye kvinner» (1994). Var også nominert for «The Play about the Baby» (2001) og «Geita – eller hvem er Sylvia?» (2003).
Fikk Tony-priser for «Hvem er redd for Virginia Woolf?» (1963) og «Geita – eller hvem er Sylvia?» (2003). Har også fått National Medal of Arts, kunstnerprisen Edward MacDowell Medal og en æres-Tony for livslang innsats.

FAKTA
Albees beste:
«Hvem er redd for Virginia Woolf?»:
Ekteskapsdrama om knuste drømmer og skarpe tunger.
«Geita - eller hvem er Sylvia?»:
Hvor går grensen for toleranse? En gift mann har en elskerinne, og hun er ei geit.
«Tiny Alice»:
Religionsfilosofisk metafor om livet, evigheten og å være fanget i en idé.
«Seascape»:
Et middelaldrende ektepar prøver å finne mening i tilværelsen. Kan to krypdyr gi dem perspektiv?
«Tre høye kvinner»:
Et trippelportrett av en dominerende mor, modellert etter Albees egen adoptivmor.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 30.08.2011.

Bakgrunnsartikkel: Eugene O'Neill

Et liv etter døden

«Exorcism» er stykket Eugene O'Neill trodde han hadde ødelagt. Nå har det gjenoppstått.

DRAMA: Kan alt du har etterlatt deg offentliggjøres etter din død, bare du er kjent nok? Nansens etterlatte nakenbilder så offentlighetens lys. Nå blir teaterstykket Eugene O'Neill ville ødelegge for alltid trykket opp.

«EXORCISM» er basert på historien om Eugene O'Neills eget selvmordsforsøk. I januar 1912 var O'Neill 24 år, alkoholisert, deprimert, arbeidsledig og blakk. Han lå i konflikt med foreldrene og i konflikt med kona. Kathleen O'Neill hadde lenge nektet skilsmisse, men brått aksepterte hun, på en betingelse: Han måtte begå utroskap med vitner til stede.
O'Neill gikk på horehus. To kamerater av ham så på.
Ydmykende, sa han etterpå. Få dager etter tok han en dødelig dose sovemedisin.
Kompisen han delte rom med reddet ham. Eugene O'Neill følte at han hadde fått en ny sjanse. Han bestemte seg for å gjøre opp med sine foreldre. Faren James, en av USAs mest kjente skuespillere på den tiden, skaffet ham jobb i teatertruppen han selv var med i. Skilsmissen gikk igjennom. Livet fortsatte, og O'Neill begynte å skrive.

SJU ÅR ETTER brukte han opplevelsen som grunnlag for en enakter han kalte «Exorcism», som altså betyr «eksorsisme» eller «åndeutdrivelse». Frikompaniet Provincetown Players spilte det. Så ombestemte O'Neill seg. Han ba teatergruppa returnere samtlige manus, og han ødela hvert eksemplar da han mottok det. I et brev til bokhandleren Frank Shay i 1922 skrev han at det var ødelagt. «Jo tidligere minnet om det dør, jo bedre», la han til.
Det viste seg at han tok feil. Agnes Boulton, som han var gift med da han skrev stykket, hadde lurt unna minst ett eksemplar. Etter skilsmissen sendte hun det til filmforfatteren Philip Yordan. «Noe du sa du ville likt å ha», skrev hun på konvolutten. Det var i Yordans dødsbo at stykket ble funnet tidligere i år. Yale University Press kjøpte det og skal gi det ut.

HVORFOR TRAKK han det tilbake? Biografene har to teorier: Enten var han ikke fornøyd med teksten, eller så ville han tekkes sin far. James O'Neill var døende i 1920, og han og sønnen sto hverandre nærere enn før.
Var «Exorcism» så pinefullt privat at det ble ødelagt av den grunn? Kanskje. Men det var ikke uvanlig at Eugene O'Neill ødela tekster han mente ikke holdt mål. Han rev også i stykker to andre stykker han skrev i 1919, «Honor among the Bradleys» og «The Trumpet». Han trodde at tre stykker han hadde skrevet i 1914, «Abortion», «The Movie Man» og «Servitude» var ødelagt, men glemte at han hadde levert kopier til opphavsrettighetsregistret.
Mot slutten av sitt liv brant han også flere halvferdige manus, da han skjønte han ikke ville klare å fullføre dem.

EUGENE O'NEILL skrev om de fleste tekstene sine før han sa seg fornøyd. Noen ganger ble de oppført i foreløpige versjoner for å se om de fungerte på scenen, før han trakk dem tilbake og redigerte dem om. For eksempel ble «Anna Christie» vist som «Chris Christophersen»; en kladd O'Neill var tilstrekkelig fornøyd med til at han inkluderte den i samlinger sammen med den ferdige utgaven.
Etter å ha lest «Exorcism» er det lett å se at novellen «Tomorrow» er en omskrevet utgave av det. Miljøet, personene, deler av plottet og deler av dialogen er gjenbrukt, men historien har fått et annet tyngdepunkt og en annen slutt. Dessuten er oppstandelses- eller renselsestemaet, der et alvorlig nederlag danner et brudd med fortiden og markerer en ny start, et tema som dukker opp i mange andre av O’Neills dramaer. Miljøet ser vi igjen i «Chris Christophersen», «Anna Christie» og «Ismannen kommer», bipersonene i «Gorillaen» og «Glencairn»-serien.

O'NEILL brukte sin egen personlige historie i sin kunst, lenge før det ble moderne.
«The Straw» er basert på hans kamp mot tuberkulose, «Welded» på hans ekteskapsproblemer, mens «Lang dags ferd mot natt» ligger berømt nært hans forhold til foreldrene og broren: Morens morfinmisbruk, faren og sønnenes egoisme, drikking og mangel på retning i livet. Unge Eugenes egen tuberkulose er en katalysator for handlingen.
«Lang dags ferd...» var så personlig at han ikke ville ha det vist før tidligst 25 år etter sin død. Det ble ikke respektert. Bare to år gikk før enken Carlotta solgte det, og nå regnes det ikke bare blant O'Neills hovedverk, men som ett av amerikansk dramas mest betydelige stykker.

«EXORCISM» holder langt fra samme kvalitet som «Lang dags ferd mot natt». Det virker uferdig, stivt og naivt. Men flere dialogpartier flyter godt, og enkeltreplikker viser at O'Neill i 1919 var i ferd med å finne sin stemme.
Kanskje er det mindre viktig at det kaster lys over hans biografi enn hans læringsprosess.

Kilder: New Yorker, Louis Sheaffers bøker «Son and Playwright» og «Son and Artist», Travis Bogards «Contour in Time», Robert M. Dowlings «Critical Companion to Eugene O’Neill», Stephen Blacks «Eugene O’Neill: Beyond Mourning and Tragedy», Eugene O’Neills samlede verker, www.eoneill.com.

FAKTA Eugene O'Neill
*Amerikansk dramatiker, født 16. oktober 1888, død 27. november 1953.
*Studerte på Princeton i 1906-1907, men ble utvist. Studerte også drama på Harvard 1914-1915, men sluttet før studiene var ferdig.
*Levde et omflakkende liv med strøjobber, blant annet som sjømann, sekretær og skuespiller, før han skrev sitt første skuespill i 1913.
*Skrev rundt 20 helaftens skuespill og om lag ti enaktere, ofte basert på eget liv: Tre ekteskap, tre barn, konflikter med egne foreldre, helseproblemer og til tider alkoholproblemer.
*Fikk Nobelprisen i litteratur i 1936. Mottok også fire Pulitzer-priser, for «Bak horisonten» (1920), «Anna Christie» (1922), «Selsomt mellomspill» (1928) og «Lang dags ferd mot natt» (1957).

Eugene O'Neills viktigste:
«Anna Christie» (1922): Eksprostituerte Anna prøver å starte et nytt liv. Er det mulig uten å forholde seg til fortiden?
«Begjær under almene» (1924): Maktkamp, eiendomsstrid, sjalusi og svik mellom far og sønn og fars nye, unge kone.
«Lang dags ferd mot natt» (1939/1940, offentliggjort i 1956): Selvbiografisk kammerdrama om rus, kamp og nederlag i teaterfamilien Tyrone.
«Måne for livets stebarn» (1943): Eksistensialisme, kjønnsrollekvaler, anger, fortvilelse, fattigdomsfrykt og håpløs kjærlighet i en uavhengig oppfølger til «Lang dags ferd…».
«Ismannen kommer» (1946): Om livsløgn, fantasiflukt og fyll som overlevelsesstrategi.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 07.12.11.