April 2018: 1980 - Aker brygge

«1980 - Aker Brygge». Statsteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater, Hordaland Teater og Rogaland Teater. Av: Yngve Sundvor i samarbeid med ensemblet. Med: Gard B. Eidsvold, Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen og Kim Sørensen. Regi: Yngve Sundvor.

KOMMENTAR: Rik avkastning.

TERNING: FEM

Store verdier

Statsteatret er en norsk nasjonalskatt.

TEATER: Grådighet gjør godt, og gutta fra Grefsen vil være Gordon Gekko. Mor synes heller at de skal samles i sofaen og ha det koselig. I familien Kielland skal ingen spise alene. Statsteatrets norgeshistoriske teaterserie har nå nådd 1980-tallet og åttende episode - handlingen i «1980 - Aker Brygge» går fra 1986 til 1990 - og familien arver plutselig en hel masse penger. De skal selvfølgelig investeres. Kapitalismen er inne i en gullalder. Ordet «krakk» er det ingen som tenker på. Mor Agnes (Per Kjerstad) og sønnene Einar (Gard B. Eidsvold), Wilhelm (Kim Sørensen) og Alexander (Cato Skimten Storengen) er utstyrt med noe ulike ressurser fra naturens side, og har dessuten noe ulike verdisyn. Dermed er det duket for verdikamp.

Grenseløst

Ingen setter Statsteatret i et hjørne - eller i en boks. Gruppa har klart å fornye virkemidlene sine for hver enkelt forestilling som har gått, samtidig som de har beholdt sin grunnsignatur. De lager historietimer med samtidsrelevans, utført i et lekent og fartsfylt formspråk som hver gang låner stilgrep fra populærkultur i de tider forestillingene er lagt til (blant dem: westernfilm, mafiafilm, film noir, radioteater). De skaper underholdningsteater - svært underholdende underholdningsteater - med alvorlig klangbunn. I «1980 - Aker Brygge» er det ikke én sjangerfamilie stilgrepene er hentet fra, vi har da nådd postmodernismen. I stedet er referanserikdommen vid og bred og høy og lav - med linjer blant annet til amerikansk film (fra «Wall Street» til «Rain Man» og «Pretty Woman»), musikkvideoer, hitlistelåter og Oslos (og Ibizas) uteliv. (Uten å røpe hvordan kan vi si at her også er lånt fra et klassisk amerikansk skuespill fra 1949, med problemstillinger som igjen ble relevante fra 80-tallet og inn i vår tid - også «En handelsreisendes død» handler om kostnaden av økonomisk mentalitetsforandring.) Detaljene er velvalgte, talende.

«1980 - Aker Brygge» inneholder noen av de sleskeste øyeblikk undertegnede kan huske å ha sett i norsk teater, så skamløst vulgære at de kun overgås av reelle forhold i amerikansk 2018-politikk, men selv disse er gjort med slik avvæpnende fantasifullhet at det ikke er annet å gjøre enn å la seg sjarmere av galskapen, og gi seg over i latter, selv når en krymper seg.

Å stille spørsmål

Pengebegjæret skal vise seg å bli farlig, og kostnaden blir høy, for mer enn en av de involverte. «Generasjonsmotsetninger» er et sentralt stikkord for «1980 - Aker Brygge», slik at det også var det for «1349 - Pesten» (om fremmedfrykt og utstøtelse) og «1880 - Aker Brygge» (om integrering og utenforskap). I «1980» handler det altså om motsetningen mellom en generasjon som har vært vant til å leve nøysomt og en generasjon som drømmer om kunne å fråtse uten begrensning. For Alexander, og til dels også for Wilhelm, er det slik at alt kan prissettes, pantsettes og selges. En av dem føler skam ved det, men gjør seg likevel delaktig i utviklingen. Den andre har nok ikke evnen, skjønt han vet at han burde late som, av strategiske grunner. Hva som er «verdier» blir noe tilskueren får rik anledning til å tenke igjennom selv, etter hvert som intrigene eskalerer, og den enkle Einar - han som blir berørt av HVPU-reformen - blir den som fremstår som den mest komplekse i persongalleriet, den som er i stand til å stille spørsmål ved alt det som i markedsøkonomien blir sett som selvfølgeligheter, og den som representerer et ord vi vel knapt har hørt bli sagt med ettertrykk siden tidsperioden: Skamvett.

Premieren var på Oslo Nye Centralteatret 20. april 2014, og «1980 - Aker Brygge» blir etter endt spilleperiode der vist over hele Norge.

April 2017: 1950 - Spionen

«1950 - Spionen». Statsteatret i samarbeid med Rogaland Teater, Oslo Nye Teater og Teatret Vårt, vist på Oslo Nye Trikkestallen. Av: Yngve Sundvor. Med: Gard B. Eidsvold, Per Kjerstad, Karoline Krüger og Kim Sørensen. Regi: Yngve Sundvor.

KOMMENTAR: Lett og fornøyelig.

TERNING: FEM

Kvikk komikk

Underholdende overvåkningsfabel fra 1950-tallets Norge.

TEATER: Statsteatrets norgeshistoriske serie har nådd sin sjuende episode. «1950 - Spionen» handler om overvåkning og om mental manipulasjon.

Rollegalleriet består av en pianolærerinne (Karoline Krüger), en støvsugerselger (Per Kjerstad), en lege (Kim Sørensen) og en spion (Gard B. Eidsvold). Eller, stopp der. Spol lydbåndet tilbake. Sa vi bare en spion? Etter hvert som handlingen, like deler smart og tøysete, gjør sine omdreininger, skal det også komme fram hvor omfattende både overvåkningen og den skjulte manipulasjonen er, og hvor store konsekvenser den får for de enkelte.

Kjapt og lett

Persondynamikk og beskrivende detaljer bærer preg av den samme kvikke formbevissstheten vi har sett i Statsteatrets seks tidligere forestillinger, skjønt fortellingen er litt enklere og med litt mindre overføringsverdi enn de tidligere har hatt. I sceneområdet, i stor grad mørklagt og med oppmerksomhetsledende sonebelysning, mannskostymer (dress-frakk-hatt-bukseseler-briller) og en scenografi som trekker tanken til svart-hvittfilmen, utspilles raske episoder, bundet sammen av forklarende, observerende kommentarer (tenk Radioteatret møter saklig gjennomgang av mappa di). Lydbåndsovervåkning, med opptak og avspillinger, er i det hele tatt et gjennomgående virkemiddel, betydningsfullt i form som det er i innholdsutvikling. Sentralt står også agentfilm-elementer og aspekter fra Filmavisen, iblandet reklamens forskjønnende framtidsoptimisme og legevitenskapens overbevisning om egen fortreffelighet. Troen på friheten står i kontrast mot den skjulte kontrollen.

Stemningsskapende

Overflatens konformitet er slett ikke til hinder for at enkeltpersoner handler nådeløst ut fra egeninteresse, og drømmen om Amerika er både forskjønnende fantasi og en årsak til mareritt.

Musikalsk brukes evergreens og easy listening, som «As Time Goes by», «All I Have to Do is Dream», «Suspicious Minds», sammen med utdrag fra Bach, Händel, Beethoven, og egenkomponerte stemningsskapere av Karoline Krüger - sistnevnte er også med på å bidra til koblinger mot det som var Radioteatrets glanstid. Kombinasjonen av det tilforlatelig uskyldige og det suggererende, lett, men også inntrengende, er gjennomført ivaretatt, og det har stor komisk virkning når et tomanns mariachiband bryter inn.

Premieren var på Rogaland Teater 3. april 2017. Anmeldelsen er skrevet ut fra Oslo-premiere 19. april 2017, på Oslo Nye Trikkestallen.

Mai 2016: 1930: Diktatoren

«1930 - diktatoren». Statsteatret på Oslo Nye Trikkestallen. Av: Yngve Sundvor. Med: Linda Mathiesen, Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen. Regi: Yngve Sundvor.

KOMMENTAR: Effektiv skamløs manipulasjon.

TERNING: FEM

De billige triks' triumf

Med skamløs forenkling skal verden forføres.

TEATER: Året er, som tittelen tilsier, 1930. Det vil si økonomisk depresjonstid. Handlingen finner sted i en teatertrupp av det langt fra suksessrike slaget. Teatersjef Sven Elvedal (Kim Sørensen) og hans ensemble er konkursen nær. Redningskvinnen er en tvilsom heltinne. Hilda Hendriksen (Linda Mathiesen) heter hun, en skruppelløs fascist er hun, og skruppelløs fascisme vil hun også bruke teatret til å spre. Elvedals ansatte (en lang rekke roller spilt med presis timing av Per Kjerstad og Cato Skimten Storengen, samt en spilt av Mathiesen) viser seg lette å manipulere.

Floskler og selvbedrag

«1930 - diktatoren» bygger på vissheten om at dersom floskler bare blir generelle nok, er de tilnærmet umulige å slå tilbake. Selve mangelen på substans og sammenheng er det som får alle noenlunde saklig funderte motargumenter til å virke som om det er de som avviker fra tema. Men like mye som «1930 - diktatoren» er en oppvisning i propagandaens lettkjøpte retorikk, dens skamløse forenklinger og dens simple fiendebilder (det vil si antisemittistisk karikatur), er den en framvisning av hvor mye egeninteresse har å si for viljen til å la seg overbevise. Enten det en ønsker seg er sex, posisjon eller penger, kan en alltids bedrive det selvbedrag det er, å fortelle seg selv at det en vil oppnå også gagner et større fellesskap. Divanykker og kunstneriske pretensjoner danner god grobunn for slike selvbedrag. Er en selvopptatt nok, og perspektivløs nok, er overgangen liten, mellom bagatellmessige kompromisser og det å selge sjela si. Og har en i utgangpunktet et slags perspektiv med seg, kan også det vel legges til side, om bare trusselen mot egeninteressen blir stor nok.

Leken effektbruk

Statsteatrets fartsfylt lekne folkelighet gir en etter hvert gjenkjennelig grunnsignatur. Denne varieres fra gang til gang gjennom ny tilførsel av metateatral referansehumor, stadig fra nye sjangres stilgrep. Denne gang forsyner kompaniet seg grådig fra film noir-verktøy, fra propagandafilmens stiliseringsvirkemidler og radioteatrets rikdom av lydeffekter. De bruker tidsmarkører fra vaudeville, fra jazzdans og revyviser med heisann-hoppsann-humør, og de pakker inn tilstrekkelige mengder med lytehumor til at tilskueren også kan måtte føle på sine egne fordommer, alternativt sine egne reflekser av politisk korrekthet, underveis. At deler av referanseapparatet i seg selv kan oppleves noe gammeldags, gjøres til et premiss for handlingen. Er det ikke nettopp fordi Elvedal & co bruker forslitte triks at kompaniet ikke lykkes? Jo, det er det. Hva er løsningen? Opplagt! Å gjøre de forslitte triksene enda litt billigere! Med det blir det forslitte igjen til noe friskt, gjennom en ertende respektløs harselas med tradisjonsteknikkene.

Anmeldelsen er skrevet ut fra Oslo-premieren 10. mai 2016.