September 2018: Mio, min Mio

«Mio, min Mio». Teatret Vårt og Nordland Teater. Av: Astrid Lindgren, dramatisert av Hilde Brinchmann. Med: Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen (erstattes av Rune Storsæther Løding i Nordland). Regi: Hilde Brinchmann.

KOMMENTAR: Både enkelt og overdådig.

TERNING: FEM.

Teater som trøst

Ut av boka, inn i livet.

TEATER: Når Hilde Brinchmann tar «Mio, min Mio» til teatret kommer fortellingen løpende og ridende ut av boksidene og inn til menneskene. Bokstavelig talt. Scenograf Paul Garbers har nemlig lagd Landet i det fjerne av plansjer som ser ut som brettede boksider, med Astrid Lindgrens ord skrevet over bakker, berg og broer. Landet utenfor, når det kommer til syne, viser seg å være nesten likedan, bare snudd den andre veien, og med hvitt på svart i stedet for svart på hvitt. De voksne, som husker hvordan fotografier ble tatt og framkalt før digitalkameraene ble funnet opp, vil kjenne igjen måten positiver og negativer viser det samme motivet. Helena Andersson, som har tegnet kostymene, har også funnet inspirasjon i bøker. Hun har brukt brettet papir, men uten ord på, i mange av klærne. Pappa kongens kongekappe er lagd av papir, med et bokomslag i nakken. Mios og Jum-Jums hår er av papir. Selv fuglene, som slår med vingene i lufta, gir fra seg lyden av blafrende papir. Dette er enkelt, men det er også overdådig. Det er levd litteratur. Eirik Myhr har lagd musikk som flytter handlingen gjennom tider og steder og lar den skje her og nå og der og da samtidig.

Fantasi

Som så ofte i Lindgrens bøker, og i teater etter hennes bøker: Dette er en verden der fantasien bestemmer hva som er mulig. Fantasien gjør fri. Fantasien gjør trygg, og fantasien gir trøst. Trøsten kan trenges, for livet er ikke alltid enkelt i fantasiverdenen heller. Der er hindringer, men hindringene er til for at menneskene skal komme over dem.

Det samme kan sies om Hilde Brinchmanns teater for barn. Både i Tigerstadsteatret, der hun er en av grunnleggerne og skaper teater fra grunnen av, med hjelp av oslobarns hverdagsliv og oslobarns fantasier, og på oppdrag, blant annet for Brageteatret og Teater Vårt, har hun også tidligere gitt barn teater der de kan være med på å dikte videre, der de selv kan bidra til å forstå og forklare det som skjer. Hun gjør tilskuerne delaktige. I «Mio, min Mio» hender det at publikumsbarn får oppdrag, som det å holde lyskuler eller si replikker som skuespillerne hvisker dem i øret. Noen ganger stiller skuespillerne spørsmål det er meningen at barna skal svare på. Også resten av tiden viser skuespillerne at de vet at vi er der, at vi hører hva de har å fortelle og at vi ser hva de har å vise oss. De følger med på reaksjonene.

Barnekraft

Tre skuespillere spiller alle rollene. Iver Innset (Bo/Mio) og Amalie Sofie Ibsen Jensen (Benka/Jum-Jum, pluss flere voksenroller) er overbevisende som barn, som dels forteller og dels spiller ut historien om Mio, han som først heter Bo og som bor hos Tante Edla og onkel Sixten. Edla og Sixten liker egentlig ikke barn, men de har likevel hentet Bo på barnehjemmet for at han skal være hos dem. En dag forsvinner han. Han drar til Landet i det fjerne, og der møter han sin egentlige pappa. «Mio, min Mio», sier pappa stadig. Som den snille pappakongen viser Dagfinn Tutturen med hele ansiktet og hele kroppen at voksne kan være like barnslige, like hemmelighetsfulle, like redde og like modige som barna. Når samme skuespiller er den slemme ridder Kato er ansiktet hans skjult, for det er ikke meningen at han skal sees som negativversjonen av den positive.

Premieren var på Teatret Vårt 20. september 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. september.

Mars 2018: Skadeskutt

«Skadeskutt». Teatret Vårt. Av: Øystein Johansen og Kristian Lykkeslet Strømskag i samarbeid med ensemblet. Med: Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår. Regi: Øystein Johansen.

KOMMENTAR: Posttraumatiske puslespillbrikker.

TERNING: FIRE

Splinter fra en krig

I biter og stykker gir «Skadeskutt» innblikk i soldatlivet.

TEATER: I «Skadeskutt» er form og innhold som puslespillbrikker spredd utover et bord, ennå ikke satt sammen. Eller kanskje helst: Som puslespillbrikker som en gang hang sammen, men som nå er tatt fra hverandre igjen, eller sprengt i stykker. Dette puslespillet er tankene, minnene, følelsene og erfaringene til Ola Soldat (eller Kari, for den del). I alle fall er det mest sannsynlig slik det er.

Åpent

«Skadeskutt» er en svært åpen scenekunstopplevelse om soldaterfaringer, der spredningen er stor, men sluttresultatet likevel virker noe knapt. To unge, fysisk sterke skuespillere gir kropp til soldaten, eller soldatene, Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår. Om de framstiller en eller mange er ikke helt avklart, og trenger heller ikke være det, men kanskje er de en. Blant puslespillbrikkene de presenterer for publikum er i alle fall gjentakelser knyttet opp mot en spesifikk situasjon, sett fra ett jeg. Men dette jeg-et kan også være mange jeg. Det er snakk om en slagmarksituasjon flere soldater i krig har opplevd. Å møte blikket til en på den andre siden. Å vite at den andre har det samme oppdraget som en selv: Drep. Eller bli drept. Vår soldat dreper, og ser sin fiende død.

Resten av puslespillbrikkene viser opplevelser før og etterpå, og ideer før og etterpå. Ikke bare før og etter øyeblikket, men også før og etter starten på militærtjenesten, treningen, kameratskapet, utenlandsoppdraget, hjemkomsten, ettervirkningene. Traumet er ikke nødvendigvis gjort til hovedsak. Det kan tolkes som det, men også som bare en liten del av det store bildet, eller som ett mulig scenario blant flere mulige.

Erfaringsbredde

I «Skadeskutt» er noe teoretisk, oppfatninger om hvordan soldatlivet er eller kan være, noe virker erfart, oppdagelser av opplevelser som finnes under de distansert byråkratiske eufemismene («eliminere», «fredsbevarende operasjoner», «utfordringer») eller under tøffing-ordbruken («hasta la vista, baby», «ham eller meg»). Noe gjengir normer, noe normbrudd, tabu. Noe er positivt ladet, noe negativt. Noe er idealistisk, kanskje til og med naivt, noe er kritisk, skeptisk og brutalt, kanskje til og med kynisk. Mye er uttrykt kroppslig, enten som tydeliggjøring av opplevelsene, eller som metafor for dem - aggresjon, adrenalin, tempo - en videreføring og en utdypning av ordene. Øystein Johansen og hans lag har funnet fram til et fartsfylt uttrykk som kan nå både ungdom og voksne, og for skuespillerne er dette en blåmerke-jobb. Noe har element av konkurranse mellom kamerater, actionfylt lek, machooppvisning eller treningsprogram. Noe er mer voldelig. Strukturen veksler mellom lekent og problematiserende, attraktivt og avskrekkende. «Skadeskutt» generaliserer ikke og konkluderer ikke. I stedet gir den innblikk i mange mulige tanker og erfaringer, uten å si om det er mest av det ene eller andre - eller det tjuefemte eller nittisjuende, for den del.

Premieren var på Teatret Vårt i Molde 7. mars 2018.

November 2017: Goodbye Kitty

«Goodbye Kitty». Teatret Vårt og Rebekka/Huy. Av: Rebekka Nystabakk og Huy Le Vo, med musikk av Rakel Nystabakk. Med: Ellen Andreassen, Lars August Jørgensen, Magnus Myhr og Rakel Nystabakk. Regi: Rebekka Nystabakk og Huy Le Vo.

KOMMENTAR: Bortenfor merkelappene. Eller i dem?

TERNING: FEM

Et trygt rom

Når følelsen av å være annerledes får et rom det er godt å være i.

TEATER: Går det an å dele en opplevelse uten å bruke merkelapper? «Goodbye Kitty» prøver. Utgangspunktet er en vilje til å bryte med alle de merkelappene som klistres på «typisk jente» og «typisk gutt», men forestillingen bryter også med slike merkelapper som en gjerne setter på forestillinger. Den blander konsert, dans, lyskunst, performancekunst og korte talesekvenser til en løst forbundet scenekunstopplevelse der vekten ligger på opplevelsen, og tilskueren har mulighet til å velge sin egen forståelse av innholdet - eller la det være.

Åpenhet

Utøverne er vertskap og deltakere, uten rollefigurer, men med en tydelig signalisert bevissthet om at de opptrer. Vi har ofte sett denne åpne formen valgt for voksne, som regel utenfor institusjonsteatrene. Den er sjeldnere i barneteatret, men burde kanskje være et vel så naturlig valg for det. Uttrykket er jo beslektet med barns egen veksling mellom det å være oppslukt av lek og det å føre en alvorlig samtale parallelt med leken. Mye er dans, eller dansenært fysisk teater. Mye blir fortalt gjennom kroppsspråk, mimikk og kostymebruk. I ord og handling settes popkulturelle referanser barna kjenner (Spider-Man, Batman, barbiedukker, Darth Vader, Hello Kitty, Transformers) sammen i uvante kombinasjoner (med hverandre, og med solnedganger, gravemaskiner og å bake boller), slik at de blir til eksempler på standardbrudd i praksis - slik kostymekombinasjonene også blir, for eksempel når en ninjajakke med lukket hette over hodet settes sammen med et ballettskjørt. At aktørene stort sett smiler, at de viser hverandre raushet og gir hverandre plass, signaliserer fellesskap og aksept, men klangene i musikken forteller oss også at det ikke alltid er enkelt, å gå på tvers av det som regnes som vanlig.

Godtatt uansett

Det gjennomgående temaet er altså kjønns- og identitetsforståelse, og «Goodbye Kitty»s budskap blir uttalt i klartekst underveis: Et menneske kan aldri oppsummeres av bare ett ord. Derfor bør vi si farvel til trange, begrensende bokser, og velkommen til at hver velger seg den identitet som passer best for seg. En trenger ikke velge en gang for alle, heller. Å ha en flytende forståelse av seg selv går helt fint. Dette diskuteres ikke i dybden, men blir slått fast, direkte og liketil, omtrent midtveis inn i forestillingen. Problematisering er ikke poenget, ikke her. Det meste av tiden bruker «Goodbye Kitty» i stedet til å vise utfoldelse, utforskning og glede, mulighetene for å være både annerledes og vanlig, og å føle seg trygg og godtatt uansett.

Premieren var på Arbeideren i Ålesund 4. november 2017.