November 2017: Goodbye Kitty

«Goodbye Kitty». Teatret Vårt og Rebekka/Huy. Av: Rebekka Nystabakk og Huy Le Vo, med musikk av Rakel Nystabakk. Med: Ellen Andreassen, Lars August Jørgensen, Magnus Myhr og Rakel Nystabakk. Regi: Rebekka Nystabakk og Huy Le Vo.

KOMMENTAR: Bortenfor merkelappene. Eller i dem?

TERNING: FEM

Et trygt rom

Når følelsen av å være annerledes får et rom det er godt å være i.

TEATER: Går det an å dele en opplevelse uten å bruke merkelapper? «Goodbye Kitty» prøver. Utgangspunktet er en vilje til å bryte med alle de merkelappene som klistres på «typisk jente» og «typisk gutt», men forestillingen bryter også med slike merkelapper som en gjerne setter på forestillinger. Den blander konsert, dans, lyskunst, performancekunst og korte talesekvenser til en løst forbundet scenekunstopplevelse der vekten ligger på opplevelsen, og tilskueren har mulighet til å velge sin egen forståelse av innholdet - eller la det være.

Åpenhet

Utøverne er vertskap og deltakere, uten rollefigurer, men med en tydelig signalisert bevissthet om at de opptrer. Vi har ofte sett denne åpne formen valgt for voksne, som regel utenfor institusjonsteatrene. Den er sjeldnere i barneteatret, men burde kanskje være et vel så naturlig valg for det. Uttrykket er jo beslektet med barns egen veksling mellom det å være oppslukt av lek og det å føre en alvorlig samtale parallelt med leken. Mye er dans, eller dansenært fysisk teater. Mye blir fortalt gjennom kroppsspråk, mimikk og kostymebruk. I ord og handling settes popkulturelle referanser barna kjenner (Spider-Man, Batman, barbiedukker, Darth Vader, Hello Kitty, Transformers) sammen i uvante kombinasjoner (med hverandre, og med solnedganger, gravemaskiner og å bake boller), slik at de blir til eksempler på standardbrudd i praksis - slik kostymekombinasjonene også blir, for eksempel når en ninjajakke med lukket hette over hodet settes sammen med et ballettskjørt. At aktørene stort sett smiler, at de viser hverandre raushet og gir hverandre plass, signaliserer fellesskap og aksept, men klangene i musikken forteller oss også at det ikke alltid er enkelt, å gå på tvers av det som regnes som vanlig.

Godtatt uansett

Det gjennomgående temaet er altså kjønns- og identitetsforståelse, og «Goodbye Kitty»s budskap blir uttalt i klartekst underveis: Et menneske kan aldri oppsummeres av bare ett ord. Derfor bør vi si farvel til trange, begrensende bokser, og velkommen til at hver velger seg den identitet som passer best for seg. En trenger ikke velge en gang for alle, heller. Å ha en flytende forståelse av seg selv går helt fint. Dette diskuteres ikke i dybden, men blir slått fast, direkte og liketil, omtrent midtveis inn i forestillingen. Problematisering er ikke poenget, ikke her. Det meste av tiden bruker «Goodbye Kitty» i stedet til å vise utfoldelse, utforskning og glede, mulighetene for å være både annerledes og vanlig, og å føle seg trygg og godtatt uansett.

Premieren var på Arbeideren i Ålesund 4. november 2017.

Mai 2016: Labyrint

«Labyrint». Teatret Vårt, Arbeideren i Ålesund. Av, med og regi: Hilde Brinchmann.

KOMMENTAR: Mysterier lokker.

TERNING: FEM

I «Labyrint» på Teatret Vårt får tilskueren rollen som oppdager.

Gleden ved gåter.

TEATER: Professor Elisabeth Brix (Hilde Brinchmann) er forsvunnet. Hennes assistenter (elever fra dramalinja på Fagerlia videregående skole) trenger publikums hjelp for å finne henne. En etter en sendes tilskuerne inn i labyrinten, som er bygd som en koloss av en kloss midt i visningsrommet i Arbeideren i Ålesund.

Oppdagerrolle

Hvilke dører åpnes? Hvilke gåter løses? Hvilke mysterier forblir mysterier? Det skal ikke røpes her. Det ville redusere moroa for dem som senere skal inn. I stedet kan vi si det slik, at selv om «Labyrint» bruker moderne teknologi, er det tiltrekningskraften fra de gode gamle mytologiske mysterier som ligger under. Dette er omsluttende teater - det som briter og amerikanere kaller «immersive» - med virtuelle verktøy. Ved start undersøker tilskueren spor på professorens feltkontor, i et telt der de fleste gjenstander stammer fra tiden før datamaskinene og det meste har en viss sepiafarget patina, før ører dekkes av høretelefoner og øyne av skjermhjelm, og vi ser våre omgivelser forandre seg mens vi hører professorens oppsummering fra før hun forsvant. Så sendes vi altså inn i labyrinten selv, gjennom dører og trange korridorer, opp og ned stiger, gjennom rom - noen av dem med ny lytting over høretelefoner, ny kikking i skjermhjelm, de fleste uten. Slik gis tilskueren rollen som oppdager, en slags Indiana Jones mellom gammel mytologi og ny teknologi. Blant virkemidlene er en håndholdt lykt, en magisk rød rubin og en svimlende stjernehimmel. Noen av løsningene kan virke noe hjemmesnekrede, men også det har sin sjarm.

Subjektive spor

Det ligger i det omsluttende teatrets egenart at en ikke kan vite sikkert om det en selv opplever er det samme som andre opplever. En ting er det at teaterformen oppfordrer til subjektiv diktning, i det at en selv må fylle ut tomrommene i fortellingen. Mange rom er mennesketomme. De gjenstander og symboler som måtte befinne seg der fungerer som spor, som antyder hva som har skjedd og hva som kan komme til å skje. En annen ting er den nær uunngåelige undringen på om en faktisk har fått med seg alt, eller om noe er oversett, forbigått. I «Labyrint» minkes faren for snarveier gjennom at noen av dørene er fysisk avlåst, men helt eliminert er den ikke. Denne uvissheten er i seg selv en gåte, og kan i seg selv gi lyst til å oppleve «Labyrint» igjen.

Premieren var på Teatret Vårt i Ålesund 29. mai 2016.