November 2017: Sult1

«Sult1». Kilden Teater. Tekst og musikk av: Jostein Kirkeby-Garstad, Simen Solli Schøien og Geir Zahl. Med: Ina Maria Brekke, Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen, Ulrik Waarli Grimstad, Steffen Mulder og Lars Emil Nielsen. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.

KOMMENTAR: Ungdomsbilder på overflaten

TERNING: FIRE

Hvis 2017 tok en selfie

I «Sult1» har lydbildet flere nyanser enn tidsbildet.

MUSIKAL: Et ungt menneske går rundt i en by med et navn som begynner på Kristian, på hver sin måte tom på innsiden. 1890-versjonen i Kristiania ble så sulten at han hallusinerte, men han fortsatte sine forsøk på å holde fasaden utad, mens han samtidig uttrykte seg nakent i sin skriving. For 2017-versjonen (spilt av Ina Maria Brekke) i Kristiansand kan sulten etter mat dekkes om og når hun vil, men uttrykkstrangen, og trangen etter anerkjennelse, er fortsatt til å føle på kroppen. Men hva skal bli anerkjent, og hva skal uttrykkes? Hva har hun å fortelle? I motsetning til Hamsuns navnløse jeg har Sara et navn, men savner et jeg. Eller kanskje er det mer presist å si at hun mangler en visshet om hva hennes jeg skal være. Gjennom videoblogging er det seg selv hun rettet oppmerksomheten - egen og andres - mot. Men hvem er dette selvet, hvem og hva vil hun være? Hun vet ikke, og dette er ikke det eneste hun sliter med. Sara har psykiske vansker som nok passer inn under mer enn en diagnose.

Tidsbilde

Det ungdomsbilde «Sult1» (en «Sult 2») holder opp for oss, er svært gjenkjennelig. Vi har sett det i avisspalter og TV-programmer, i film, bøker og blogger. Da Trøndelag Teater satte opp «Evig søndag» etter Linnéa Myhres bok tidligere i år ble en personnær versjon av det også vist fram på teaterscenen. Vi kan trygt konstatere at «Sult1» er et tidsriktig bilde. Men trolig er det også et bilde som henvender seg mer til de voksne i publikum - på «ha sympati for dagens ungdom, ikke øk presset»-måten - enn til ungdommene selv. Tross Brekkes spill, følelsesfylt intenst, og samtidig alltid bevisst Saras trang til å posere, går ikke «Sult1» tilstrekkelig i dybden til å fortelle noen av målgruppene noe de ikke har hørt før. Gjennom en serie episoder der sprekkene i Saras psyke blir stilt ut, formidles det at hun sliter, og at menneskene rundt henne også sliter med hvordan de skal forholde seg til henne, langs hele skalaen fra fascinasjon (den velbrukte ideen om den ustabile som interessant) til utmattelse (den velbrukte ideen om den ustabile som krevende). Samtidig kommer en ikke videre fra det åpenbare, altså at hun har det vanskelig, og at hennes jag etter oppmerksomhet - sammen med aversjonen mot feil oppmerksomhet - gjør alt enda tyngre for henne. Koblingen til Hamsuns bok blir løs og unødvendig, også i de scenene der hun møter en voksen mann med en del Hamsun-trekk (dog ikke Hamsuns ordbegavelse).

Lyd og lys

Lydbildet taler både til fjortis-generasjonen og til førtis-generasjonen. Rap kombineres med emoballader, Zahl-soli og situasjonsbeskrivende skranglerock til et totaluttrykk som oppleves som både generasjonsoverskridende og nåtidig, egenartet og velkjent, skjønt volumet innimellom blir så høyt at enkelte, i alle fall under tirsdagens forestilling, beskytter ørene gjennom å stikke fingre i dem - konsertplugger anbefales medbrakt. Visuelt virker kombinasjonene mer tilfeldige. (Produksjonsdesign: Kirkeby-Garstad og Joakim Foldøy, lysdesign: Mike Robertson.) Dagens outfit nummer en er en matroskjole, og for øvrig går Sara litt for ofte bare i undertøyet. En heller anonym trapp med rusten overflate fungerer som bar, hybel og park, og bipersonene har hver for seg hjem som består av enkle bord og stoler. Dette blir satt sammen med nett-symboler som emotikon-fjes i ulike versjoner - utformet som puter, som lyseffekter på gulv, foran og i stedet for ansikter på nettbrett montert på skuespillernes hoder og dataprojeksjoner på vegg. Sistnevnte led tidvis av tekniske småproblemer under den forestilling undertegnede så.

Premieren var i Kilden 10. november 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 14. november.

September 2017: The Book of Mormon

«The Book of Mormon». Det Norske Teatret i samarbeid med Kilden Teater. Av: Trey Parker, Robert Lopez og Matt Stone, oversatt av Are Kalvø. Med: Frank Kjosås, Kristoffer Olsen, Anette Amelia Hoff Larsen, Preben Hodneland, Marvin Amoroso, Markus Bailey, Niklas Gundersen, Carl Martin Prebensen, Daniel Mauricio, Hans Magnus Hildershavn Rye, Jonas F. Urstad, Joakim H. Ousdal, Judy Nyambura Karanja, Kim Fairchild, Mikkel Gythfeldt, Richard Lessey, Sigurd Vespestad Marthinussen, Sindre Bjørke Høyang, Mimmi Tamba, Amanda Kamara, Kidane Gjølme Dalva, Jeffrey Young, Emil Rodrigo Jørgensen og Fredrik Boerenstam. Musikalsk ansvarlig: Lars Bleiklie Devik. Regi: Vidar Magnussen.

KOMMENTAR: The Book of Morsom.

TERNING: FEM.

Frigjørende frekkheter

Den glatte overflate møter grove overskridelser.

MUSIKAL: Hallo! Ding-dong! Møt Arnold Cunningham - spilt av Kristoffer Olsen - en ivrig dagdrømmer, så entusiastisk vennesøkende at han blir hjertelig plagsom. Hallo! Møt Kevin Price - spilt av Frank Kjosås - alltid flinkest i klassen, ambisiøs og selvtilfreds, et menneske som alltid (eller, altså, alltid fram til nå) har fulgt alle regler til punkt og prikke. Hallo! Møt Nabulungi - spilt av Anette Amelia Hoff Larsen - den optimistiske landsbyjenta som drømmer om en bedre verden og som ikke er redd for å gå nye veier for å få det til. Hallo! Møt Eldste McKinley - spilt av Preben Hodneland - han som er så glitter-og-glam-sulten at han helst burde ha valgt en karriere som showgirl i paljetter, men som altså er mormonermisjonær og travelt opptatt med å undertrykke sin egen homofili i stedet. Typekomikken ringer på døra. Ding-dong! Vær forberedt på latterkuler. «The Book of Mormon» kombinerer proft og polert med rufsete og rampete, med en tilforlatelig frekkhet som gjør den, for å låne et honnørord fra misjonærenes dagdrømmer, makeløs.

Showtriks

Showfaktoren er himmelhøy. Sanger og dansenumre låner triks fra hele musikalhistorien. Slik «The Book of Mormon» lar Cunningham og hans disipler ta seg til rette og skrive om mormonernes bok, tar musikalen for seg av virkemidler en vet virker, og gjør dem til sine egne. Den norske versjonen - i oversettelse av Are Kalvø - forsyner seg også med erkeamerikanske sjablonger, trygg på at det norske publikummet uansett får med referansene. Kulturimperialisme brukes til å gjøre narr av kulturimperialisme, salgskultur til å gjøre narr av salgskultur, og eksotisme til å gjøre narr av eksotisme. «The Book of Mormon» framføres med selvsikkert bajaseri, og barnlig fryd over de mange tabubruddene.

Vulgært og glatt

Vulgariteter er alltid morsomst når de brukes til å slå sprekker i en strøken, striglet overflate. Og hvilken overflate kan vel være glattere enn den Parker, Lopez og Stones fantasi-mormonere viser fram, de som med tannpastareklame-brede smil «skrur av» alt de ikke vil vedkjenne seg i sine liv? Hør budskapet: Overskridelser frigjør! Deres kraft kan forandre liv! Det kommer til å skje, naturligvis, etter at vennskap og samfunn og enkeltpersoner først er blitt satt på prøve. Mer trenger vi ikke si om intrigen, dens premisser er uansett absurde nok til at den krever at tilskueren legger sin skepsis fra seg og går med på å tro på det utrolige. Gjør en det, kan en komme til å gå musikalfrelst ut av teatersalen.

Premieren var på Det Norske Teatret 2. september 2017. I 2018 overføres forestillingen til Kilden Teater i Kristiansand.

September 2017: Bakgrunnsartikkel The Book of Mormon

En kultmusikal blir til

I begynnelsen var en sær idé. Av sånt oppstår både religioner og musikalfenomener.

THE BOOK OF MORMON: I seks år har «The Book of Mormon» fylt opp publikumssetene i Broadway-teatret Eugene O'Neill i New York. Nesten like lenge - i fire år- har tilskuerne strømmet til West End-teatret The Prince of Wales i London. En amerikansk turnéversjon og en australsk utgave, i Melbourne, er der også blitt.

Briter, australiere, amerikanere og tilreisende turister har gjort «The Book of Mormon» til en storsuksess, og nå skal den norske utgaven vises. Premieren er på Det Norske Teatret i Oslo i dag. Senere skal forestillingen vises på Kilden i Kristiansand.

Hva skyldes populariteten? «The Book of Mormon» driver ap med fastlåste oppfatninger, samtidig som den viser hvor fort løse ideer og fri fantasi kan bli til fastlåste oppfatninger. Det handler langt fra bare om å tro. Det handler heller ikke bare om ønsket om eller behovet for å ha noe å tro på. Aller mest handler det om hvordan og hvorfor mennesker overbeviser seg selv til å tro - og hvor irrelevant det da blir om ideene har grunnlag i virkeligheten.

En oppskrift på et postfaktisk samfunn? Det kan vi godt si, men så alvorlig som det blir det likevel ikke, når vi legger til popkulturelle referanser, tabuord, dansetrinn og fengende låter.

Publikum blir underholdt, samtidig som vi får rik anledning til å føle oss veldig mye smartere enn rollefigurene. Når de nokså naive mormonermisjonærene Arnold Cunningham og Kevin Price kommer til Uganda, gjør musikalen narr av alle de fordommer amerikanere flest har mot det afrikanske kontinentet. Alle vi som ikke er amerikanere får lov til å le av alt som ligger under og innbakt i disse kulturelle fordommene samtidig som vi får bekreftet en av våre egne favorittfordommer: Amerikanere vet virkelig ikke mye om verden.

Matt Stone og Trey Parker har lang erfaring med respektløs humor. Før «The Book of Mormon» var de to mest kjent for animasjonsserien «South Park», rik på rampete referanser til samfunn, politikk og kjendiseri. Robert Lopez hadde komponert musikken til «Avenue Q» - som han for øvrig takker Stone og Parker for inspirasjon til - før de tre møttes og ble enige om å skrive en felles musikal om mormonere. Det, påstår de alle tre, hadde de hatt lyst til å årevis.

Med andre ord er det tre menn med solide kunnskaper om humor- og musikalhåndverk som står bak. Handlingen følger kjente mønstre fra oppveksthistorier og reise-ut-i-verden-og-bli-klok-fortellinger, der hovedpersonene er en flinkis som ikke helt forstår menneskelig samspill og en sløkkis som gjør. På samme tid går den langt nok vekk fra standardmønstrene til å overraske tilskueren, i en tiltalende blanding av kjent og ukjent.

Musikalnerder vil kjenne igjen referanser til musikk, tekst, koreografi og scenografi fra andre musikaler, «South Park»-fansen vil kjenne igjen filosofien om at alt en vanligvis ikke fleiper med er særlig egnet til å fleipe med. For publikum blir følelsen av å være rampete, fordi vi ler av rampete vitser, koblet sammen med følelsen av å være oppdaterte, fordi vi forstår referansene som ligger under. I likhet med misjonær Arnold Cunningham trenger vi ikke en gang lese boka.

Lyder det kynisk? Ut fra beskrivelsene kunne en kanskje forvente at «The Book of Mormon» var nettopp det, kynisk, kald og kanskje til og med nedlatende, en bedrevitende latterliggjøring av mennesker som er mer godtroende enn de har godt av. Da glemmer en hvor smittende entusiasme kan være, og hvilken kraft en usannsynlig helt kan ha.

Arnold Cunningham, som i Norge spilles av Kristoffer Olsen, er en lystløgner som må dikte opp en religion fordi han ikke har fulgt godt nok med når hans egen er blitt forklart til ham. Premisset er absurd, men det setter begivenhetene i gang, og det gir god grobunn for kulturkollisjoner både i mormonerleiren og i hans møte med afrikanerne. Med stort pågangsmot misjonerer den uvitende misjonæren, mens hans mer tradisjonelle kolleger ikke vet hva de skal gjøre. Komikken som kommer ut av det gjør det lett for publikum å legge sin skepsis til side og dele den gleden og optimismen det fører til, når menneskene på scenen finner fram til fellesskap på kryss og tvers. «The Book of Mormon» forstår ønsket om å ha en forståelsesramme, et ferdig rammeverk for å sortere verdensoppfatningene i, og derfor blir den også en hyllest til mennesker som finner fram til en overbevisning - enten de innser at metafor er metafor eller ikke. Og dermed blir musikalen til det skaperne bak har kalt for et ateistisk kjærlighetsbrev til religionen: «The Book of Mormon» hyller selve fortellingens kraft, viljen til å leve seg inn i og å la seg forføre av ideer, selv om, og når, og hvis, en egentlig vet bedre.

Oppløftende latterliggjøring? Harselas med et stort hjerte? Det lyder som et paradoks, men nettopp i denne dobbeltheten ligger en stor del av musikalens tiltrekningskraft. Gjennom tvister og vrier blir «The Book of Mormon» til en håpefull opplevelse, en demonstrasjon av at samhold, forandring og forståelse tross alt er mulig. Det er rampete, ja, frekt og ofte barnslig, men det er likevel ikke slemt. Personene vi ser er latterlige, men de er også latterlig lette å like. Eksentrisitet blir til personlighet, og det blir høyst naturlig å tenke seg at rarhet er normalen verden over. Satiren er ikke egentlig rettet mot menneskene, den er rettet mot tenkning i absolutter, overdreven regelbundethet og det å ta alt bokstavelig. «The Book of Mormon» krysser av i boksen for å tenke utenfor boksen. Den hyller fantasien, dagdrømmen, leken og oppfinnsomheten. Og den tøyser med så mange gjenkjennelige undertrykkelsesmekanismer at det blir lett å heie på den. Både den afrikanske autoriteten - krigsherren - og den amerikanske - den religiøst bokstavtro predikanten som ikke klarer godta seg selv som han er - kan en le av.

Robert Lopez har sagt at han hadde lyst til å skrive en musikal med latter fra start til slutt, der latteren var bygd inn, som et element på lik linje med musikken, historien, dansen, kostymene og alt det andre. Med «The Book of Mormon» fikk han målet oppfylt. Det vitses i musikk, det vitses i ord og handling, det vitses i dans, i kostymer, i scenografi og i alt det andre.

Det er ikke nødvendigvis slik at alle i publikum ler på de samme stedene. Men alle ler.

Artikkelen ble publisert 2. september 2017. The Book of Mormon hadde norsk premiere samme dag.