September 2017: Bakgrunnsartikkel The Book of Mormon

En kultmusikal blir til

I begynnelsen var en sær idé. Av sånt oppstår både religioner og musikalfenomener.

THE BOOK OF MORMON: I seks år har «The Book of Mormon» fylt opp publikumssetene i Broadway-teatret Eugene O'Neill i New York. Nesten like lenge - i fire år- har tilskuerne strømmet til West End-teatret The Prince of Wales i London. En amerikansk turnéversjon og en australsk utgave, i Melbourne, er der også blitt.

Briter, australiere, amerikanere og tilreisende turister har gjort «The Book of Mormon» til en storsuksess, og nå skal den norske utgaven vises. Premieren er på Det Norske Teatret i Oslo i dag. Senere skal forestillingen vises på Kilden i Kristiansand.

Hva skyldes populariteten? «The Book of Mormon» driver ap med fastlåste oppfatninger, samtidig som den viser hvor fort løse ideer og fri fantasi kan bli til fastlåste oppfatninger. Det handler langt fra bare om å tro. Det handler heller ikke bare om ønsket om eller behovet for å ha noe å tro på. Aller mest handler det om hvordan og hvorfor mennesker overbeviser seg selv til å tro - og hvor irrelevant det da blir om ideene har grunnlag i virkeligheten.

En oppskrift på et postfaktisk samfunn? Det kan vi godt si, men så alvorlig som det blir det likevel ikke, når vi legger til popkulturelle referanser, tabuord, dansetrinn og fengende låter.

Publikum blir underholdt, samtidig som vi får rik anledning til å føle oss veldig mye smartere enn rollefigurene. Når de nokså naive mormonermisjonærene Arnold Cunningham og Kevin Price kommer til Uganda, gjør musikalen narr av alle de fordommer amerikanere flest har mot det afrikanske kontinentet. Alle vi som ikke er amerikanere får lov til å le av alt som ligger under og innbakt i disse kulturelle fordommene samtidig som vi får bekreftet en av våre egne favorittfordommer: Amerikanere vet virkelig ikke mye om verden.

Matt Stone og Trey Parker har lang erfaring med respektløs humor. Før «The Book of Mormon» var de to mest kjent for animasjonsserien «South Park», rik på rampete referanser til samfunn, politikk og kjendiseri. Robert Lopez hadde komponert musikken til «Avenue Q» - som han for øvrig takker Stone og Parker for inspirasjon til - før de tre møttes og ble enige om å skrive en felles musikal om mormonere. Det, påstår de alle tre, hadde de hatt lyst til å årevis.

Med andre ord er det tre menn med solide kunnskaper om humor- og musikalhåndverk som står bak. Handlingen følger kjente mønstre fra oppveksthistorier og reise-ut-i-verden-og-bli-klok-fortellinger, der hovedpersonene er en flinkis som ikke helt forstår menneskelig samspill og en sløkkis som gjør. På samme tid går den langt nok vekk fra standardmønstrene til å overraske tilskueren, i en tiltalende blanding av kjent og ukjent.

Musikalnerder vil kjenne igjen referanser til musikk, tekst, koreografi og scenografi fra andre musikaler, «South Park»-fansen vil kjenne igjen filosofien om at alt en vanligvis ikke fleiper med er særlig egnet til å fleipe med. For publikum blir følelsen av å være rampete, fordi vi ler av rampete vitser, koblet sammen med følelsen av å være oppdaterte, fordi vi forstår referansene som ligger under. I likhet med misjonær Arnold Cunningham trenger vi ikke en gang lese boka.

Lyder det kynisk? Ut fra beskrivelsene kunne en kanskje forvente at «The Book of Mormon» var nettopp det, kynisk, kald og kanskje til og med nedlatende, en bedrevitende latterliggjøring av mennesker som er mer godtroende enn de har godt av. Da glemmer en hvor smittende entusiasme kan være, og hvilken kraft en usannsynlig helt kan ha.

Arnold Cunningham, som i Norge spilles av Kristoffer Olsen, er en lystløgner som må dikte opp en religion fordi han ikke har fulgt godt nok med når hans egen er blitt forklart til ham. Premisset er absurd, men det setter begivenhetene i gang, og det gir god grobunn for kulturkollisjoner både i mormonerleiren og i hans møte med afrikanerne. Med stort pågangsmot misjonerer den uvitende misjonæren, mens hans mer tradisjonelle kolleger ikke vet hva de skal gjøre. Komikken som kommer ut av det gjør det lett for publikum å legge sin skepsis til side og dele den gleden og optimismen det fører til, når menneskene på scenen finner fram til fellesskap på kryss og tvers. «The Book of Mormon» forstår ønsket om å ha en forståelsesramme, et ferdig rammeverk for å sortere verdensoppfatningene i, og derfor blir den også en hyllest til mennesker som finner fram til en overbevisning - enten de innser at metafor er metafor eller ikke. Og dermed blir musikalen til det skaperne bak har kalt for et ateistisk kjærlighetsbrev til religionen: «The Book of Mormon» hyller selve fortellingens kraft, viljen til å leve seg inn i og å la seg forføre av ideer, selv om, og når, og hvis, en egentlig vet bedre.

Oppløftende latterliggjøring? Harselas med et stort hjerte? Det lyder som et paradoks, men nettopp i denne dobbeltheten ligger en stor del av musikalens tiltrekningskraft. Gjennom tvister og vrier blir «The Book of Mormon» til en håpefull opplevelse, en demonstrasjon av at samhold, forandring og forståelse tross alt er mulig. Det er rampete, ja, frekt og ofte barnslig, men det er likevel ikke slemt. Personene vi ser er latterlige, men de er også latterlig lette å like. Eksentrisitet blir til personlighet, og det blir høyst naturlig å tenke seg at rarhet er normalen verden over. Satiren er ikke egentlig rettet mot menneskene, den er rettet mot tenkning i absolutter, overdreven regelbundethet og det å ta alt bokstavelig. «The Book of Mormon» krysser av i boksen for å tenke utenfor boksen. Den hyller fantasien, dagdrømmen, leken og oppfinnsomheten. Og den tøyser med så mange gjenkjennelige undertrykkelsesmekanismer at det blir lett å heie på den. Både den afrikanske autoriteten - krigsherren - og den amerikanske - den religiøst bokstavtro predikanten som ikke klarer godta seg selv som han er - kan en le av.

Robert Lopez har sagt at han hadde lyst til å skrive en musikal med latter fra start til slutt, der latteren var bygd inn, som et element på lik linje med musikken, historien, dansen, kostymene og alt det andre. Med «The Book of Mormon» fikk han målet oppfylt. Det vitses i musikk, det vitses i ord og handling, det vitses i dans, i kostymer, i scenografi og i alt det andre.

Det er ikke nødvendigvis slik at alle i publikum ler på de samme stedene. Men alle ler.

Artikkelen ble publisert 2. september 2017. The Book of Mormon hadde norsk premiere samme dag.

Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2014: A Raisin in the Sun

A RAISIN IN THE SUN av Lorraine Hansberry. Regi: Kenny Leon. Scenografi: Mark Thompson. Kostymedesign: Ann Roth. Lysdesign: Brian MacDevitt. Lyddesign: Scott Lehrer. Musikalsk utvalg: Branford Marsalis. Ethel Barrymore Theatre, Broadway/New York, 3. april.

Kraftfull maktesløshet

Det finnes ingenting innskrumpet ved A Raisin in the Sun.

  

Hva skjer med mennesket når alle drømmer går i knas? Når knuses verdigheten? Flere av amerikansk dramas moderne klassikere kretser rundt dette spørsmålet. Da Lorraine Hansberry (1930-1965) skrev A Raisin in the Sun - det første drama skrevet av en svart, amerikansk kvinne til å vises på Broadway, hennes dramadebut og en av det svarte USAs mest sentrale litterære tekster - innrammet hun det like godt av Langston Hughes-diktet som åpent stiller det.

«What happens to a dream deferred? Does it dry up like a raisin in the sun? Or fester like a sore and then run? Does it stink like rotten meat or crust and sugar over like a syrupy sweet? Maybe it just sags like a heavy load. Or does it explode?»

Kvinners betydning

Walter Lee Younger står i fare for å eksplodere. Han er en mann med for lite penger og for store drømmer, for mye naivitet og for lav gjennomføringsevne. Det er lett å se ham som en yngre versjon av Willy Loman i Death of a Salesman, en mann ved en korsvei Willy for lengst har passert. Men forskjellene mellom de to har vel så stor betydning som likhetene. Walter er svart, og Walter møter flere ytre hindre enn Willy. Walter har selvinnsikt nok til å se at selvinnsikt ikke er hans sterke side, og til tidvis å forakte seg selv for det. Walter er også omgitt av kvinner med egne ønsker, drømmer og behov, kvinner han vekselsvis støtter seg til og trosser, kuer og føler seg kuet av. Lorraine Hansberrys klasseperspektiv kan ikke løsrives fra kjønnsperspektiver og svart-hvit-perspektiver. Hun rakk bare å fullføre tre helaftens dramaer før hun døde av kreft i en alder av 34, men alle knytter sammen det sosialt orienterte idédramaet og det psykologisk orienterte familiedramaet, og alle problematiserer det å bli oppfattet som minoritet i eget land.

Alle kvinnene Walter Lee Younger (Denzel Washington) bor sammen med har former for visdom han selv mangler. Moren Lena (LaTanya Richardson Jackson) er nøktern, stødig, med en indre trygghet som gjør henne, ikke ham, til familiens naturlige overhode. Søsteren Beneatha (Anika Noni Rose), en ung og ambisiøs student, er kvikk og ideologisk bevisst, og hun har, på grunn av eget og andres arbeid, større muligheter til å lykkes enn han har hatt. Kona Ruth (Sophie Okonedo), utslitt før tida, mer tilbakeholden, mer forsiktig og mindre temperamentsfull enn de øvrige, har en stille observasjonsevne som gjør henne til et samlende punkt i familien og en balanserende kraft i dramaet.

Alder

I Hansberrys tekst er Walter Lee Younger 35 år gammel. I 2014-oppsetningen er tallet oppjustert til 40, men mye har vært sagt og skrevet om det faktum at Denzel Washington er 59, med 60-årsdag i desember, og at LaTanya Richardson Jackson, som hans mor, bare er fem år eldre. At Anika Noni Rose, som spiller 20 år gamle Beneatha, er 41, er mindre omtalt. Aldersavvikene oppleves uproblematisk i møte med forestillingen. Washington spiller rollen med kroppsspråket til en mann som er langt yngre enn 60 eller 35. Han vibrerer av vitalitet, med tenåringens leddløse myke energi og barnets lettleste ansiktsuttrykk.

Emosjonelt er Walter mottakelig, i konstant utvikling mellom håpefull iver og aggressiv desperasjon, frustrasjon og entusiasme. Washington viser hele veien en livssulten guttaktighet som fremkaller beskytterinstinkter i kvinnene rundt. At ansiktstrekk røper levd liv er bare en fordel. Slit setter spor i mennesker som arbeider hardt og får for lite igjen for det.

Familiedynamikk

Fire voksne mennesker og en elleve år gammel gutt bor i en treroms leilighet i Chicagos slumstrøk, idet pengene fra patriarkens livsforsikring blir utbetalt. Familiens voksne har ulike syn på hva pengene skal brukes til. Walter er en protagonist i den forstand at hans valg også avgjør de andres handlingsrom. Men Raisin er et ensemblestykke, og i denne versjonen fremføres den av et ensemble uten svake ledd, med autoritet, spennvidde og timing i individuelt særpregede rolletolkninger. (Okonedo vant Tony-pris for innsatsen, og også Jackson og Rose ble nominert. I tillegg fikk Leon pris for beste regi og oppsetningen ble kåret til beste gjenoppsetning.) Hver av hovedpersonene gjennomgår bevisstgjøringsprosesser i stykket, og med det utvikles også forholdene mellom dem, i fellesskap og friksjon. Allianser skifter, styrke forskyves, positiv og negativ dynamikk i hvert forhold belyses fra ulike vinkler. Til oppsetningen har Kenny Leon valgt en spillestil der emosjonene ligger nær overflaten. Tanker og følelser kommuniseres gjennom ekspressiv ansiktsmimikk og kroppsspråk, koblet med musikalsk, følelsesfylt stemmebruk. Hver av de fire hovedpersonene har dessuten stille monologer i form av ordløse, men fysisk uttrykksfulle, soloscener. Dette virker ikke overtydelig, men naturlig og presist, i en familie med så mye temperament og så trange boforhold som denne.

Redigert

Lorraine Hansberrys tekst finnes i flere versjoner. I frykt for at forestillingen skulle bli for lang strøk hun selv flere scener til verdenspremieren - som fant sted i 1959 i samme Broadway-teater som stykket nå spilles i. De fleste strykningene satte hun senere inn igjen, men siden har det variert hvor mye som tas med når stykket vises. Leon, som flere ganger har tolket Raisin, for scene og TV, har valgt å inkludere noen av de kuttede scenene, men ikke alle. Humor er vektlagt, noe som understreker rausheten i familien Younger og livslysten som er så sentral for handlingsutviklingen, men kanskje blir tonen likevel litt for optimistisk, litt for oppløftende. Hansberry stilte seg kritisk til dem som kaller slutten på stykket lykkelig. Som barn opplevde hun selv at familiehjemmet ble angrepet av en mobb, og hun var nær ved å miste livet. Hun visste at familiens flytting til et hvitt strøk i 1950-tallets Chicago kunne sette dem i fare. Tekstredigeringene i Leons versjon av A Raisin in the Sun demper dette aspektet, men det oppleves ikke som illojalt mot teksten, mer som lojalt mot det valg familien Younger tar. I den melankoli som finnes i LaTanya Richardson Jacksons stille avslutningsscene finnes også fremtidstvilen for den som ønsker å se den.

Premieren var på Ethel Barrymore Theatre 3. april 2014. Teksten ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift nr. 2-/3 2014.