Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2014: A Raisin in the Sun

A RAISIN IN THE SUN av Lorraine Hansberry. Regi: Kenny Leon. Scenografi: Mark Thompson. Kostymedesign: Ann Roth. Lysdesign: Brian MacDevitt. Lyddesign: Scott Lehrer. Musikalsk utvalg: Branford Marsalis. Ethel Barrymore Theatre, Broadway/New York, 3. april.

Kraftfull maktesløshet

Det finnes ingenting innskrumpet ved A Raisin in the Sun.

  

Hva skjer med mennesket når alle drømmer går i knas? Når knuses verdigheten? Flere av amerikansk dramas moderne klassikere kretser rundt dette spørsmålet. Da Lorraine Hansberry (1930-1965) skrev A Raisin in the Sun - det første drama skrevet av en svart, amerikansk kvinne til å vises på Broadway, hennes dramadebut og en av det svarte USAs mest sentrale litterære tekster - innrammet hun det like godt av Langston Hughes-diktet som åpent stiller det.

«What happens to a dream deferred? Does it dry up like a raisin in the sun? Or fester like a sore and then run? Does it stink like rotten meat or crust and sugar over like a syrupy sweet? Maybe it just sags like a heavy load. Or does it explode?»

Kvinners betydning

Walter Lee Younger står i fare for å eksplodere. Han er en mann med for lite penger og for store drømmer, for mye naivitet og for lav gjennomføringsevne. Det er lett å se ham som en yngre versjon av Willy Loman i Death of a Salesman, en mann ved en korsvei Willy for lengst har passert. Men forskjellene mellom de to har vel så stor betydning som likhetene. Walter er svart, og Walter møter flere ytre hindre enn Willy. Walter har selvinnsikt nok til å se at selvinnsikt ikke er hans sterke side, og til tidvis å forakte seg selv for det. Walter er også omgitt av kvinner med egne ønsker, drømmer og behov, kvinner han vekselsvis støtter seg til og trosser, kuer og føler seg kuet av. Lorraine Hansberrys klasseperspektiv kan ikke løsrives fra kjønnsperspektiver og svart-hvit-perspektiver. Hun rakk bare å fullføre tre helaftens dramaer før hun døde av kreft i en alder av 34, men alle knytter sammen det sosialt orienterte idédramaet og det psykologisk orienterte familiedramaet, og alle problematiserer det å bli oppfattet som minoritet i eget land.

Alle kvinnene Walter Lee Younger (Denzel Washington) bor sammen med har former for visdom han selv mangler. Moren Lena (LaTanya Richardson Jackson) er nøktern, stødig, med en indre trygghet som gjør henne, ikke ham, til familiens naturlige overhode. Søsteren Beneatha (Anika Noni Rose), en ung og ambisiøs student, er kvikk og ideologisk bevisst, og hun har, på grunn av eget og andres arbeid, større muligheter til å lykkes enn han har hatt. Kona Ruth (Sophie Okonedo), utslitt før tida, mer tilbakeholden, mer forsiktig og mindre temperamentsfull enn de øvrige, har en stille observasjonsevne som gjør henne til et samlende punkt i familien og en balanserende kraft i dramaet.

Alder

I Hansberrys tekst er Walter Lee Younger 35 år gammel. I 2014-oppsetningen er tallet oppjustert til 40, men mye har vært sagt og skrevet om det faktum at Denzel Washington er 59, med 60-årsdag i desember, og at LaTanya Richardson Jackson, som hans mor, bare er fem år eldre. At Anika Noni Rose, som spiller 20 år gamle Beneatha, er 41, er mindre omtalt. Aldersavvikene oppleves uproblematisk i møte med forestillingen. Washington spiller rollen med kroppsspråket til en mann som er langt yngre enn 60 eller 35. Han vibrerer av vitalitet, med tenåringens leddløse myke energi og barnets lettleste ansiktsuttrykk.

Emosjonelt er Walter mottakelig, i konstant utvikling mellom håpefull iver og aggressiv desperasjon, frustrasjon og entusiasme. Washington viser hele veien en livssulten guttaktighet som fremkaller beskytterinstinkter i kvinnene rundt. At ansiktstrekk røper levd liv er bare en fordel. Slit setter spor i mennesker som arbeider hardt og får for lite igjen for det.

Familiedynamikk

Fire voksne mennesker og en elleve år gammel gutt bor i en treroms leilighet i Chicagos slumstrøk, idet pengene fra patriarkens livsforsikring blir utbetalt. Familiens voksne har ulike syn på hva pengene skal brukes til. Walter er en protagonist i den forstand at hans valg også avgjør de andres handlingsrom. Men Raisin er et ensemblestykke, og i denne versjonen fremføres den av et ensemble uten svake ledd, med autoritet, spennvidde og timing i individuelt særpregede rolletolkninger. (Okonedo vant Tony-pris for innsatsen, og også Jackson og Rose ble nominert. I tillegg fikk Leon pris for beste regi og oppsetningen ble kåret til beste gjenoppsetning.) Hver av hovedpersonene gjennomgår bevisstgjøringsprosesser i stykket, og med det utvikles også forholdene mellom dem, i fellesskap og friksjon. Allianser skifter, styrke forskyves, positiv og negativ dynamikk i hvert forhold belyses fra ulike vinkler. Til oppsetningen har Kenny Leon valgt en spillestil der emosjonene ligger nær overflaten. Tanker og følelser kommuniseres gjennom ekspressiv ansiktsmimikk og kroppsspråk, koblet med musikalsk, følelsesfylt stemmebruk. Hver av de fire hovedpersonene har dessuten stille monologer i form av ordløse, men fysisk uttrykksfulle, soloscener. Dette virker ikke overtydelig, men naturlig og presist, i en familie med så mye temperament og så trange boforhold som denne.

Redigert

Lorraine Hansberrys tekst finnes i flere versjoner. I frykt for at forestillingen skulle bli for lang strøk hun selv flere scener til verdenspremieren - som fant sted i 1959 i samme Broadway-teater som stykket nå spilles i. De fleste strykningene satte hun senere inn igjen, men siden har det variert hvor mye som tas med når stykket vises. Leon, som flere ganger har tolket Raisin, for scene og TV, har valgt å inkludere noen av de kuttede scenene, men ikke alle. Humor er vektlagt, noe som understreker rausheten i familien Younger og livslysten som er så sentral for handlingsutviklingen, men kanskje blir tonen likevel litt for optimistisk, litt for oppløftende. Hansberry stilte seg kritisk til dem som kaller slutten på stykket lykkelig. Som barn opplevde hun selv at familiehjemmet ble angrepet av en mobb, og hun var nær ved å miste livet. Hun visste at familiens flytting til et hvitt strøk i 1950-tallets Chicago kunne sette dem i fare. Tekstredigeringene i Leons versjon av A Raisin in the Sun demper dette aspektet, men det oppleves ikke som illojalt mot teksten, mer som lojalt mot det valg familien Younger tar. I den melankoli som finnes i LaTanya Richardson Jacksons stille avslutningsscene finnes også fremtidstvilen for den som ønsker å se den.

Premieren var på Ethel Barrymore Theatre 3. april 2014. Teksten ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift nr. 2-/3 2014.