Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2014: Et dukkehjem

ET DUKKEHJEM av Henrik Ibsen. Regi: Anders T. Andersen. Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland. Lysdesign: Erik Spets Sandvik. Video/fotograf: Rune Kongsro. Teater Ibsen, 5. mars.

Overflatespill

Forestillingen er unnagjort på en time og ti minutter. Det tar likevel tid før alvoret bryter gjennom småpraten i Teater Ibsens svært forenklede «Et dukkehjem».

Noras stue er nær naken. En enslig divan, sengestor, men åpenbart ukomfortabel, uten støtte for rygg eller armer, står på gulvet. Bakveggen brukes til framvisning av foto og film. Gjennom forestillingen veksler bilder av Nora og Torvald, Nora og barna, Nora alene, Nora igjen. Dette er Et dukkehjem i de sosiale mediers tid. En glatt og feilfri fasade vises utad. Selv alvor lyder som småprat.

Samtidsversjon

Anders T. Andersen har redigert teksten kraftig ned, og lagt den til vår tid. Noras lån har gått til å betale en kostbar og risikabel operasjon for Torvald i USA. 900 000 kroner, forteller hun Kristine Linde, i en tone av triumf. Som en konsekvens av denne sitter han nå i rullestol, men at han seksuelt er uskadd er noe av det første hans kone formidler til venninnen. Barnepiken Anne Marie er blitt til Maria (Sylvia Salvesen), en russer som har forlatt sitt barn i hjemlandet, og som passer ekteparet Helmers to barn, Ivar og Emmy. Bob eksisterer ikke. Makronene er skiftet ut med snus, men Torvald (Martin Karelius Østensen) er fortsatt redd Nora skal ødelegge tennene sine.

Språket er forenklet. Torvald kaller Nora «vofsen» og «søtnos». Nora snakker ikke om det «vidunderligste», men det «fantastiske». Hun peprer språket med tenåringsaktige pauseord som «liksom» og «for eksempel». Mye som hos Ibsen er underforstått sies rett ut. «Han vet alltid best selv, liksom», sier Nora til Kristine Linde om Torvald. «Hvis du tenker på å ta livet av deg», sier Krogstad (Jan Øystein Wiig) til Nora. Over lydanlegget spilles lett popmusikk.

Anders T. Andersen stiller seg kritisk til sitt rollegalleri, og lar Marte Magnusdotter Solem framheve Noras barnlige egosentrisitet i alle scener, med et uttrykk av naiv selvfølgelighet. Andre mennesker er til for å beundre henne. Hun er til for å vise seg fram for dem. Stadig opptrer hun poserende, ikke bare for Torvald, men også for resten av skikkelsene.

Motsetninger

Med Kristine Linde snakker Nora nordnorsk, barndommens språk, mot østlandsk i resten av scenene. Dette kan tolkes som om hun i mindre grad skjuler seg bak masker i disse scenene enn ellers, men også som at hun bærer andre masker i disse møtene. Forholdet mellom de to er ikke uten rivalisering. Under Andersens instruksjon framstår ikke Nora Helmer og Kristine Linde som motsetninger, men som nært beslektede utgaver av samme kvinnetype. Livet har gitt dem ulike erfaringer, men prioriteringene er nokså like. Begge framstår som beregnende materialister, umodne, uengasjerte og lite reflekterte. For begge er det viktig å bli sett som tiltrekkende. For begge er tiltrekningskraften det de kan og må bruke om de skal komme seg fram i verden. Nora bruker sin attraktivitet til å manipulere. Fru Linde kan si at hun «måtte» gifte seg for sin mor og sine brødres skyld. Men Maria Grazia Di Meo etterlater ingen tvil om at hun gjorde det fordi det der og da virket som den enkleste utveien. Som Nora har hun vært en statuskone og en fasadeklatrer. Men Kristine Lindes manipulasjonsforsøk framstilles som mindre selvsikre enn Noras. Hun har allerede opplevd et statusfall. Kanskje er hennes ambisjoner nedjustert.

Noras motpol denne gang er Doktor Rank, også gjort til kvinne. Hanna Børseth Rønningen spiller henne med stødig ro. Hennes ironi er innadvendt, nær uforstyrrelig smilende. I mesteparten av forestillingen bærer hun en tettsittende turban, og etter utkledningsfesten har hun på seg en hvitblond parykk. Alle syfilisreferanser er fjernet, men at hun er syk er etablert. Trolig skal hun tolkes som en kreftpasient behandlingen ikke har virket på. Fremdeles er hun et hardtarbeidende karrieremenneske. Rank fornekter ikke realitetene, hun prøver å leve med dem.

Ydmykelse

Noras flørt, med Rank som med Torvald, er fysisk og seksualisert. Hun tar initiativ, lokker, pirrer og trekker seg tilbake. I scenen med Ranks kjærlighetserklæring kan det se ut som om hennes selvopptatthet blir gjennomskuet. Rønningen gir stemmen ny intensitet idet hun sier «at jeg elsker deg, er det ufint av meg?». Gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk skapes et inntrykk av at Rank omsider forstår hvor lite empati Nora Helmer er utstyrt med. Men denne nyvunne skepsisen følges ikke opp i senere scener.

Dette er typisk for oppsetningen. I likhet med den virkeligheten den skildrer, beveger forestillingen seg på overflaten. Den legger ut hint om psykologiske sammenhenger, men delegerer tolkning, argumentasjon og konklusjon til publikum. Har for eksempel Torvalds fysiske begrensninger forsterket hans selvhøytidelighet og hans behov for å framstå som yrkesmessig uangripelig, som en autoritet hjemme, som maskulin og viril? Noen av tilskuerne vil lese inn antydninger i forestillingen om at det er slik det er. Andre ikke. I dette ligger ikke bare en forenkling, men også en åpenhet. Tilskueren kan avgjøre hva som finnes under overflaten, om en i det hele tatt vil reflektere over det.

Sluttscenen går langt i å ydmyke Torvald. Gjentatte ganger faller han ut av rullestolen og ned fra sofaen. Beruset, og kledd i en slags kvinnebunad - han er utkledd som bestemor mot Noras Rødhette - kravler han langs gulvet og sliter med å komme opp i sittende stilling. Nora viser ikke tegn til å ville hjelpe ham, og for første gang virker han hjelpeløs. Fram til denne scenen har rullestolen vært noe han sitter i og beveger seg med. Nå vektlegges lammelsen, og Torvalds mangel på kontroll. Kontrasten mellom Torvalds desperasjon og Noras selvopptatte kulde i denne scenen understreker hvor dypt splittelsen mellom dem går, og gjør avslutningen mer inntrengende intens enn alt som har gått før den har varslet.

Premieren var på Teater Ibsen 5. mars 2014. Teksten ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift nr. 2-/3 2014.