August 2016: Snåsamannens sang

«Snåsamannens sang». Teater Ibsen, Nord-Trøndelag Teater og Riksteatret. Av: Klas Abrahamsson. Med: Sverre Bentzen, Ragne Grande, Duc Mai-The, Mari Dahl Sæther og Tore B. Granås. Regi: Øyvind Osmo Eriksen.

KOMMENTAR: Plattheter som placebo for «den gode samtalen».

TERNING: TRE

Livsfilosofi, liksom

Den som plages av klisjéallergi, vil ikke bli helbredet av «Snåsamannens sang».

TEATER: Det er en mørk og stormfull aften, eller muligens en mørk og stormfull dag. Fire personer med ulike livsvilkår og ulike livssyn er på fottur i den trønderske natur, neppe langt fra Snåsa: Helseministeren (Tore B. Granås), hans livvakt (Duc Mai-The), en dødssyk ung kvinne (Mari Dahl Sæther) og hennes venninne (Ragne Grande). En femte person, Snåsamannen (Sverre Bentzen), deltar i en dimensjon for seg selv, et parallelt nærvær av ro og aksept, vennligsinnet og velmenende. Hans forsikringer om at der «finnes mer mellom himmel og jord» er tildelt både åpnings- og avslutningssekvensen, og i flere mellomsekvenser framgår hans tillit til egne helbredende krefter.

Diskusjon

Grunnpremisset for «Snåsamannens sang» er en diskusjon om slikt som ikke kan bevises - religion, liv etter døden, overnaturlige fenomener, mirakuløs helbredelse - mellom mennesker som vil tro og mennesker som ikke vil tro. Teksten er en grundig kartlegging av årsaker til begge ståsteder. Spillet er engasjert og temperamentsfullt, men personene blir likevel ikke mer enn talerør for de ulike synspunktene. Dette skyldes dels det klisjétette språket (ukebladoverskrift møter selvhjelpsbok møter inspirasjonsplakat møter kjøleskapsmagnet møter ordtak), og dels handlingsutviklingen, altså, diskusjonens gang. Det er uspennende, men absolutt gjenkjennelig, banalitet er naturligvis det, og det er troverdig for sin sammenheng, en sosialt keitete situasjon der ønsket om å si noe dypt raskt går over til å ha sagt noe platt. Det er ikke helt uten humoristisk effekt, heller. En kan godt se på klisjébruken som ironisering over klisjébruk, og refleksjonsnivået som ironisering over refleksjonsnivå, men denne humoren blir fort forutsigbar, som å skulle gjette seg fram til sluttord i faste uttrykk.

Stemning

Enkelte av detaljene i Øyvind Osmo Eriksens iscenesettelse er over kanten parodiske - som det at den ellers svært så folkelige ministeren og hans vakt med militær bakgrunn begge trasker rundt i dress og slips og fjellsko (kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther). Andre er stemningsskapende, fine, som egget ministeren plukker fra et reir og rister for å markere rytme, og mange av bevegelsene i de mer drømmende delene av oppsetningen, forflytningsetappene.

Bård Lie Thorbjørnsens roterende skogs-og-speilscenografi er turnévennlig kompakt, og knytter sammen villmarksmiljøet og skikkelsenes selv- og image-bevissthet. Som det snart skal vise seg, er jo turen noe av en PR-øvelse både for pasient og politiker.

Premieren fant sted på Teater Ibsen 24. august 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.

April 2016: Fire begravelser og ett bryllup

«Fire begravelser og ett bryllup». Teater Ibsen. Av og med: Morten Joachim. Regi: Aslak Moe.

Veier til forståelse

TERNING: FEM

Nær innsikt

«Fire begravelser og ett bryllup» er en sterk og modig fortelling om død og overlevelse.

TEATER: Morten Joachim ble født med heroinabstinenser. Han vokste opp hos en bestemor som sårt forsøkte å være en bedre mor for sitt barnebarn enn hun hadde klart å være for sin datter.

«Fire begravelser og ett bryllup» er en beretning om menneskene han mistet og erkjennelsene han fant.

Forbi terapi

Det er en nyansert beretning, sammensatt av det vonde og vanskelige, det innsiktsfulle og det undersøkende, av barsk overlevelseshumor, skarp observasjonsevne og nøktern psykologisering. Episodene som er valgt ut er presist megetsigende. Det emosjonelt nære er balansert mot det analytisk avslørende.

Egenterapi? Nei, Morten Joachim og hans prosess har kommet forbi det punkt der det ville vært målet. Historien er løvetannbarnets, men refleksjonene tilhører den voksne. Hans bearbeidelse har for lengst ført til innsikt. Han har latt sine erfaringer modne før han deler dem, og nå er det tilhøreren som skal bli klokere. Mange blir nok nettopp det. «Fire begravelser…» er en fortelling om kompleksiteten i forholdet mellom rusmisbruker og pårørende. Sorg og sinne. Savn og lettelse. Anger og kjærlighet. Motstand og skyld. Følelsen av å være utilstrekkelig for den andre. Trangen til å bli sett og elsket. Morten Joachim forstår og forklarer. Han tilgir, men han unnskylder ikke. Han deler også bekjennelser om egne feil, feil det må smerte ham å fortelle om. De tårene som faller underveis virker ekte, men de hindrer ham ikke i å fortsette fortellingen.

Innenfra og utenfra

Morten Joachim er ikke skuespiller, og han forsøker ikke å framstå som det. Hans rolle er rollen som forteller og fortolker. Han har nok evnen til å forstille seg, skjule sine egentlige tanker og følelser - han framholder en viss skyldfølelse over situasjoner der han har gjort nytte av nettopp det - og han går av og til inn i imitasjoner, etterligninger av de mennesker han beretter om. Men han framstår som seg selv, ikke som en rolle. Denne subjektiviteten, koblet med en visshet om at det som er subjektivt ikke nødvendigvis samtidig er sant, er en dokumentarisk styrke.

Når Morten Joachim stiller spørsmål ved sin egen oppriktighet, får det ham ikke til å virke mindre oppriktig, tvert imot. Han etterprøver sine egne minner, han stiller spørsmål ved sine egne handlinger og sine egne motiver, han saumfarer hva han - og de andre - kunne og burde ha gjort annerledes. Nettopp dette dobbelblikket, evnen og viljen til samtidig å se seg selv innenfra og utenfra, å lese seg selv slik han leser andre, er noe en mer enn aner at han hatt med seg hele livet: En årvåkenhet utviklet av å leve med rusmisbrukere, en oppmerksomhet som er vokst fram av nødvendigheten i å kunne lese andres reaksjoner samtidig som en holder sine egne tilbake. I dette knyttes da-et sammen med nå-et. I forsoningen med gamle sårbarheter finnes grunnlag til ny selvforståelse og ny visshet om egenverdi. Ikke bare for aktøren. Også for tilskueren.

Premieren var på Teater Ibsen 8. april 2016.

Mars 2016: Kvinne, kjenn din kropp

«Kvinne, kjenn din kropp». Teater Ibsen. Av: Kamilla Wargo Brekling, Maria Rich og Kasper Leisner etter oppslagsverket. Med: Mari Dahl Sæther og Kasper Skovli Botnen. Regi: Kamilla Wargo Brekling.

Et rom for søsterfellesskapet, åpent også for menn.

TERNING: FEM

Fysisk festfyrverkeri

  

«Kvinne, kjenn din kropp» er kraftfull komikk om kvinneliv i kropp og sjel.

TEATER: Tilskuer, kjenn din besøkelsestid. «Kvinne, kjenn din kropp» er en mangfoldig sammenstilling av pinlighetshumor og folkeopplysning. Fysisk ekspressivt, intelligent og morsomt teater.

Kvinnekollasj

Skuespillerne Mari Dahl Sæther og Kasper Skovli Botnen imponerer. I uttrykk og presisjon. I energi og kroppsbeherskelse. I timing. I bruken av stemmetone som kommunikasjon. I bevisstheten om virkningen av en velplassert pause. Begge spiller kvinner, en lang rekke ulike kvinner, i ulike aldre og ulike livsfaser, med ulike personligheter og ulike behov. Han spiller også et utvalg menn, en livmor og et sett med eggstokker.

Inspirasjonen til «Kvinne, kjenn din kropp» er håndboka med samme navn, nåtidsutgaven av 1970-tallsguiden. Den opprinnelig danske teaterkollasjen kunne også vært definert gjennom oppslagsord, for den rekker over så mye: Seksualitet og nytelse. Forplantningslære. Hormoner. Tenåringsdrømmer og forventninger. Parforhold. Prevensjon. Kjønnsbehåring og barbering. Sunne kroppsbilder, forvrengte kroppsbilder. Normalitet. Aldring. Plastisk kirurgi. Kvinnen som voldtektsoffer. Kvinnen som voldsutøver. Fødselsdepresjon. Ufrivillig barnløshet.

Noen av erfaringene er spesifikt kvinnelige: Menstruasjon, graviditet, fødsel, overgangsalder. Noen er allmenne: Forelskelse, begjær, stress, sykdom. Noen er allmenne, men gitt spesifikt kvinnelig vinkel: Orgasme. Selvbilde. Yrkesliv. Prestasjonstrang.

Frittalende

Seksualitet har en sentral plass i «Kvinne, kjenn din kropp». Ordbruken er direkte, uinnpakket og usjenert, og i en kort sekvens vises også den nakne kroppen, mannens og kvinnens. Den bluferdige trenger ikke være bekymret. Når skuespillerne kler av seg, er det for å stille ut sine kropper slik de kan sees på medisinske plansjer eller på kunststudenters tegnepapir, utilgjort. Dette er ikke en forestilling for kikkere eller av blottere. De fysiske framstillingene er stiliserte, kunstnerisk abstraherte. Skjønt her finnes scener med et dypt, vondt alvor i seg, er det meste komisk, veldig komisk. Orgasmens stadier framstilles ved hjelp av perkusjonsinstrumenter og panfløyte. Prioritering og valg demonstreres gjennom ulike viljer i overkropp og underkropp.

Er det så politisk? Kvinnekroppen har vel aldri manglet politisk kraft, men oppsetningen handler veldig mye mer om kvinnen som subjekt enn kvinnen som objekt, om kroppen som noe å leve med heller enn kroppen som noe å se på. Akkurat det danner i seg selv en like relevant politisk programerklæring i dag som da håndboka for første gang kom ut på midten av 70-tallet.

Premieren var på Teater Ibsen 8. mars 2016.