August 2016: Snåsamannens sang

«Snåsamannens sang». Teater Ibsen, Nord-Trøndelag Teater og Riksteatret. Av: Klas Abrahamsson. Med: Sverre Bentzen, Ragne Grande, Duc Mai-The, Mari Dahl Sæther og Tore B. Granås. Regi: Øyvind Osmo Eriksen.

KOMMENTAR: Plattheter som placebo for «den gode samtalen».

TERNING: TRE

Livsfilosofi, liksom

Den som plages av klisjéallergi, vil ikke bli helbredet av «Snåsamannens sang».

TEATER: Det er en mørk og stormfull aften, eller muligens en mørk og stormfull dag. Fire personer med ulike livsvilkår og ulike livssyn er på fottur i den trønderske natur, neppe langt fra Snåsa: Helseministeren (Tore B. Granås), hans livvakt (Duc Mai-The), en dødssyk ung kvinne (Mari Dahl Sæther) og hennes venninne (Ragne Grande). En femte person, Snåsamannen (Sverre Bentzen), deltar i en dimensjon for seg selv, et parallelt nærvær av ro og aksept, vennligsinnet og velmenende. Hans forsikringer om at der «finnes mer mellom himmel og jord» er tildelt både åpnings- og avslutningssekvensen, og i flere mellomsekvenser framgår hans tillit til egne helbredende krefter.

Diskusjon

Grunnpremisset for «Snåsamannens sang» er en diskusjon om slikt som ikke kan bevises - religion, liv etter døden, overnaturlige fenomener, mirakuløs helbredelse - mellom mennesker som vil tro og mennesker som ikke vil tro. Teksten er en grundig kartlegging av årsaker til begge ståsteder. Spillet er engasjert og temperamentsfullt, men personene blir likevel ikke mer enn talerør for de ulike synspunktene. Dette skyldes dels det klisjétette språket (ukebladoverskrift møter selvhjelpsbok møter inspirasjonsplakat møter kjøleskapsmagnet møter ordtak), og dels handlingsutviklingen, altså, diskusjonens gang. Det er uspennende, men absolutt gjenkjennelig, banalitet er naturligvis det, og det er troverdig for sin sammenheng, en sosialt keitete situasjon der ønsket om å si noe dypt raskt går over til å ha sagt noe platt. Det er ikke helt uten humoristisk effekt, heller. En kan godt se på klisjébruken som ironisering over klisjébruk, og refleksjonsnivået som ironisering over refleksjonsnivå, men denne humoren blir fort forutsigbar, som å skulle gjette seg fram til sluttord i faste uttrykk.

Stemning

Enkelte av detaljene i Øyvind Osmo Eriksens iscenesettelse er over kanten parodiske - som det at den ellers svært så folkelige ministeren og hans vakt med militær bakgrunn begge trasker rundt i dress og slips og fjellsko (kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther). Andre er stemningsskapende, fine, som egget ministeren plukker fra et reir og rister for å markere rytme, og mange av bevegelsene i de mer drømmende delene av oppsetningen, forflytningsetappene.

Bård Lie Thorbjørnsens roterende skogs-og-speilscenografi er turnévennlig kompakt, og knytter sammen villmarksmiljøet og skikkelsenes selv- og image-bevissthet. Som det snart skal vise seg, er jo turen noe av en PR-øvelse både for pasient og politiker.

Premieren fant sted på Teater Ibsen 24. august 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.

April 2016: Cora og friheten

«Cora og friheten». Nord-Trøndelag Teater og Trøndelag Teater. Av: Jorun Thørring. Med: Janne Kokkin, Wenche Strømdahl og Liv Hege Nylund. Regi: Rita Abrahamsen.

Selvanalyserende polemikk.

TERNING: FIRE

Hennes kamp

«Cora og friheten» er diskusjonsteater om kvinnelivet mellom hverdagskrav og kunstnerkall.

TEATER: Cora Sandel, Sara Fabricius og Alberte Selmer møtes i «Cora og friheten»: En forfatter, personen før pseudonymet, og hennes dels selvbiografiske romanfigur. Er de samme person i ulike faser? Cora insisterer på nei. Alberte undres og anklager. Sara blir bindeleddet. Tilskueren kan undres på hvor mye av hennes som finnes i Alberte, og hvor mye av henne Cora har beholdt i seg.

Subjektiv sannhet

«Cora og friheten» er en teaterforestilling om minnets og fortolkningens upålitelighet. Men mest handler det om kvinnelivet mellom hverdagskrav og kunstnerkall. Om ikke å mestre balansen mellom levd liv med andre mennesker og frihet til å skape for seg selv. Dette er en diskusjon vi kjenner fra Ibsen, så vel som fra Knausgård. «Cora og friheten» anerkjenner innflytelse fra førstnevnte og skriver seg inn i flere av debattene etter sistnevnte. Det kildemateriale som er gitt størst plass, er naturligvis likevel romanene om Alberte. «Cora og friheten» handler om en kvinne som analyserer seg selv, og er samtidig en tekst som analyserer seg selv. Deler av det som blir uttrykt hadde stått seg på å forbli undertekst. Et utvalg forslitte språkbilder, som «tungt lodd», «kjempet som en løve» og «kors å bære», kunne også med fordel vært redigert ut.

Konflikt

Tekst direkte fra boksidene er innvevd i Jorun Thørrings idédebatterende tekst. Språklige ekkoer understreker fellesskap og konflikter. Framføringsstilen Rita Abrahamsen har valgt til forestillingen forsterker sistnevnte, det anstrengte og ubekvemme mellom kvinnene. Dette er spill som legger vekt på polemisk diskusjon, med deklamatoriske erklæringer, kraftig betonte håndgester og avmålt fysisk avstand mellom aktørene.

Scenografiens rene former, skapt av Åse Hegrenes, opplyses av Geir Ola Brattaker for å lede tilskueren til Paris og til Nordens Paris, førstnevnte med store innslag av hvitt, sistnevnte med grønnlig nordlysetteraping.

Premieren fant sted på Nord-Trøndelag Teater 16. april. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen på Dampsaga Kulturhus i Steinkjer 18. april.

Mars 2009: Ladyen av Burma

«Ladyen av Burma» av Richard Shannon, oversatt av Janneke Flem Jansen, Nord-Trøndelag Teater/Nobels Fredssenter/Falstadsenteret. Med: Ingunn Øyen. Regi: Liv Hege Nylund.
Svak tekst om sterk kamp.

Uttynnet styrke

Historien om Aung San Suu Kyi er en sterk historie om ei sterk kvinne og en sterk kamp. Men det er ikke nok til å skape sterkt teater.

TEATER: I nær tjue år har Aung San Suu Kyi sittet fengslet, dels i burmesiske fengsler, dels i husarrest i eget hjem i Rangoon. Da hennes mann i Storbritannia ble alvorlig syk mot slutten av 90-tallet, ble hun tilbudt frihet mot å forlate Burma og aldri komme tilbake. Hun nektet, og ektemannen døde uten at hun hadde fått møte ham igjen.
TOMME ORD
Dette valget danner stormens øye i «Ladyen av Burma», en monolog som finner sted i Aung San Suu Kyis celle i fengslet Insein. I en virvelvind av minner, personlige og politiske, portretteres den burmesiske demokratiforkjemperen dels gjennom egne ord og dels gjennom venner og bekjentes ord. Men dessverre er det nettopp ordene som mangler gjennomslagskraft i monologen. Litt politisk pompøsitet er på sin plass – kan man ikke bruke store ord om frihetskampen i Burma finnes ingen steder de kan brukes – men verre er det når store ord må vike for tomme ord. Detaljer som skal være fortellende og levendegjørende blir intetsigende og tidvis nærmest irriterende. Som dette: I Oxford er høsten våt og vinteren kald, mens i Burma er det varmt. Stekende sol.
ENGASJERT
Portrettet av datteren og kona Suu Kyi er grundigere tegnet enn portrettet av politikeren Suu Kyi. Det bærer preg av offisielle taler, som ikke desto mindre er tekstens sterkeste og mest velformulerte passasjer, trolig fordi de er de mest ektefølte. Suu Kyi som mor har fått liten plass. Sønnene nevnes en gang i løpet av monologen, og da usannsynlig overfladisk. Mor var stolt da hun så dem på tv under Fredsprisutdelingen. Hun savner dem. Kim «må være 26, kanskje?», sier hun. Mennesket utover dette blir vi enda mindre kjent med.
Overfladiskhetene skyldes ikke Ingunn Øyens spill. Hun viser oppriktig engasjement for Suu Kyi og for situasjonen i Burma. Fysisk ulikhet er raskt glemt (Øyen spiller rollen med sitt eget hvitblonde hår), og man kan la seg rive med av følelsesskiftene hun framstiller så troverdig. Men hennes innlevelse kan ikke skjule tekstens svakheter.
Forestillingen har turnéstart på Levanger i dag, søndag 15. mars.

Premiere 10.03.09