April 2014: Hundre hemmeligheter

«Hundre hemmeligheter». Cirka Teater/Trøndelag Teater/Trondheim Voices/Riksteatret. Av: Anne Marit Sæther (tekst) og Eirik Hegdal (musikk). Med: Sondre Pettersen, Kingsford Siayor, Ingrid Bergstrøm, Hans Petter Nilsen m.fl. Regi: Kjersti Haugen og Anne Marit Sæther. Musikalsk leder: Siri Gjære.

Gripende totalkunstverk.

TERNING: FEM

Mystisk magisk realisme

«Hundre hemmeligheter» er sterkt og overbevisende familieteater med tiltro til publikum.

MUSIKAL: Mamma (Ingrid Bergstrøm), pappa (Hans Petter Nilsen) og tretten år gamle Jørgen (Sondre Pettersen), skal flytte inn i Mormors gamle hus. Jørgens aller beste venn Mika (Kingsford Siayor) kommer for å hjelpe til. Han er den som får dele spenningen når Jørgen finner tretten brev adressert til seg selv, med påskriften «må ikke åpnes».

Skisse og univers

På et tekstlig plan består «Hundre hemmeligheter» av sparsomt utvalgte ord som ofte fungerer både på et bokstavelig og et billedlig nivå. Vennskap og familiebånd defineres gjennom raskt skisserte minimytologier, og verbale bilder fra dialogen gjentas flere ganger i sangtekstene.

Fysisk, visuelt og lydlig, er den et univers av magisk realisme. Når Jørgen leser sine brev, møter han eventyrlige, mytiske figurer - en syklende Zakariankazarian (Marianne Meløy), en vingehest (Tor Ivar Hagen), en bagasjemann (Per-Theodor Paulsen) - som utvider og konkretiserer følelsene hans. Bruken av nysirkuselementer, som luftakrobatikk og sykkelklovneri, forlenger fantasisprangene og illustrerer mysterier.

Lydkulisser og musikk vrir på og nyanserer inntrykk, samtidig som de gir publikum rom til å tenke egne tanker uten at Jørgen må tolke dem for dem. Hovedinstrumentet er stemmen, dels naturell, dels teknologisk manipulert. Vokalensemblet Trondheim Voices karakteriserer Jørgens følelsesliv gjennom sine harmonier og kontraster, ofte med et preg av noe overjordisk, ikke-menneskelig, metafysisk. Løsningen oppleves som frisk og original og en svært effektiv stemningsskaper.

Varsler

Varslene om uhygge er mange, og spres fra et nokså tidlig tidspunkt, kanskje for tidlig, for det er bare så vidt etablert hvor trygg og glad Jørgen er, og hans undring over brevene han får er bedre begrunnet enn hans uro. En stund veksler forestillingen mellom denne hemmelige uroen og hverdagslig idyll. En pappa-sang om kjærligheten fra far til sønn kan virke søtladen. Men denne vil endre kulør i lys av ting vi senere får vite, og på ett tidspunkt blir det å kunne tenke tilbake på den helt nødvendig.

Hovedavsløringen kommer brått og bardust. Jørgens reaksjon, forvirring og fortvilelse, er lenge uten ord, formidlet gjennom hans bevegelser, og bevegelsene som skjer rundt ham. Han avviser foreldrene, løper vekk fra dem, flykter, romelementene flytter seg rundt ham, de gjør rommet vekselsvis trangere og åpnere, naknere, ødelagt. De bryter sammen i deler, en oppløst virkelighet, omskiftelig, ustabil og utrygg, slik Jørgens liv plutselig også framstår for ham. Bakteppet åpner seg, en stormfull himmel avdekkes. Også den, og lydbildet, kan beskrives med de samme karakteristikkene. Omskiftelig. Ustabilt. Utrygt. Vann faller. Figurhoder svever. De mytiske figurene Jørgen har møtt to ganger før vender tilbake. Første gang var de nøytrale, som hvitt brevpapir med bokstaver på, neste gang bar de hver sine kraftige farger, men denne gang opptrer de i mer truende utgaver, lemlestede, skadde, feildimensjonerte og i gråtoner. Mamma og pappa dukker opp i figurversjoner, gjenkjennelige, men annerledes enn slik Jørgen har kjent dem, mindre, mer skrøpelige og mer sårbare. Han avviser dem igjen. Så kryper skuespiller-mamma og skuespiller-pappa ut av en haug krøllet papir, og forestillingen går inn i en ny og samlende fase.

Tillit

«Hundre hemmeligheter» viser tillit til at publikum, også den yngre delen av det, er i stand til å skrive sin egen undertekst inn i historien. Den kan handle om tilgivelse, om identitet, om tiltro eller fellesskap, om trygghet og tilhørighet, om forandring, uunngåelighet, eller om løgn og utrygghet.

Samtidig formidles flere felles budskap med stor klarhet: At de båndene vi velger er vel så viktige som de båndene vi er født inn i. Og at det ikke bare er mulig å gå videre i livet etter en krise - det er faktisk det eneste man kan gjøre.

Etter endt spilleperiode på Trøndelag Teater skal forestillingen på turné med Riksteatret.

Premieren var på Trøndelag Teater 5. april.

Mars 2009: Ladyen av Burma

«Ladyen av Burma» av Richard Shannon, oversatt av Janneke Flem Jansen, Nord-Trøndelag Teater/Nobels Fredssenter/Falstadsenteret. Med: Ingunn Øyen. Regi: Liv Hege Nylund.
Svak tekst om sterk kamp.

Uttynnet styrke

Historien om Aung San Suu Kyi er en sterk historie om ei sterk kvinne og en sterk kamp. Men det er ikke nok til å skape sterkt teater.

TEATER: I nær tjue år har Aung San Suu Kyi sittet fengslet, dels i burmesiske fengsler, dels i husarrest i eget hjem i Rangoon. Da hennes mann i Storbritannia ble alvorlig syk mot slutten av 90-tallet, ble hun tilbudt frihet mot å forlate Burma og aldri komme tilbake. Hun nektet, og ektemannen døde uten at hun hadde fått møte ham igjen.
TOMME ORD
Dette valget danner stormens øye i «Ladyen av Burma», en monolog som finner sted i Aung San Suu Kyis celle i fengslet Insein. I en virvelvind av minner, personlige og politiske, portretteres den burmesiske demokratiforkjemperen dels gjennom egne ord og dels gjennom venner og bekjentes ord. Men dessverre er det nettopp ordene som mangler gjennomslagskraft i monologen. Litt politisk pompøsitet er på sin plass – kan man ikke bruke store ord om frihetskampen i Burma finnes ingen steder de kan brukes – men verre er det når store ord må vike for tomme ord. Detaljer som skal være fortellende og levendegjørende blir intetsigende og tidvis nærmest irriterende. Som dette: I Oxford er høsten våt og vinteren kald, mens i Burma er det varmt. Stekende sol.
ENGASJERT
Portrettet av datteren og kona Suu Kyi er grundigere tegnet enn portrettet av politikeren Suu Kyi. Det bærer preg av offisielle taler, som ikke desto mindre er tekstens sterkeste og mest velformulerte passasjer, trolig fordi de er de mest ektefølte. Suu Kyi som mor har fått liten plass. Sønnene nevnes en gang i løpet av monologen, og da usannsynlig overfladisk. Mor var stolt da hun så dem på tv under Fredsprisutdelingen. Hun savner dem. Kim «må være 26, kanskje?», sier hun. Mennesket utover dette blir vi enda mindre kjent med.
Overfladiskhetene skyldes ikke Ingunn Øyens spill. Hun viser oppriktig engasjement for Suu Kyi og for situasjonen i Burma. Fysisk ulikhet er raskt glemt (Øyen spiller rollen med sitt eget hvitblonde hår), og man kan la seg rive med av følelsesskiftene hun framstiller så troverdig. Men hennes innlevelse kan ikke skjule tekstens svakheter.
Forestillingen har turnéstart på Levanger i dag, søndag 15. mars.

Premiere 10.03.09