April 2016: Cora og friheten

«Cora og friheten». Nord-Trøndelag Teater og Trøndelag Teater. Av: Jorun Thørring. Med: Janne Kokkin, Wenche Strømdahl og Liv Hege Nylund. Regi: Rita Abrahamsen.

Selvanalyserende polemikk.

TERNING: FIRE

Hennes kamp

«Cora og friheten» er diskusjonsteater om kvinnelivet mellom hverdagskrav og kunstnerkall.

TEATER: Cora Sandel, Sara Fabricius og Alberte Selmer møtes i «Cora og friheten»: En forfatter, personen før pseudonymet, og hennes dels selvbiografiske romanfigur. Er de samme person i ulike faser? Cora insisterer på nei. Alberte undres og anklager. Sara blir bindeleddet. Tilskueren kan undres på hvor mye av hennes som finnes i Alberte, og hvor mye av henne Cora har beholdt i seg.

Subjektiv sannhet

«Cora og friheten» er en teaterforestilling om minnets og fortolkningens upålitelighet. Men mest handler det om kvinnelivet mellom hverdagskrav og kunstnerkall. Om ikke å mestre balansen mellom levd liv med andre mennesker og frihet til å skape for seg selv. Dette er en diskusjon vi kjenner fra Ibsen, så vel som fra Knausgård. «Cora og friheten» anerkjenner innflytelse fra førstnevnte og skriver seg inn i flere av debattene etter sistnevnte. Det kildemateriale som er gitt størst plass, er naturligvis likevel romanene om Alberte. «Cora og friheten» handler om en kvinne som analyserer seg selv, og er samtidig en tekst som analyserer seg selv. Deler av det som blir uttrykt hadde stått seg på å forbli undertekst. Et utvalg forslitte språkbilder, som «tungt lodd», «kjempet som en løve» og «kors å bære», kunne også med fordel vært redigert ut.

Konflikt

Tekst direkte fra boksidene er innvevd i Jorun Thørrings idédebatterende tekst. Språklige ekkoer understreker fellesskap og konflikter. Framføringsstilen Rita Abrahamsen har valgt til forestillingen forsterker sistnevnte, det anstrengte og ubekvemme mellom kvinnene. Dette er spill som legger vekt på polemisk diskusjon, med deklamatoriske erklæringer, kraftig betonte håndgester og avmålt fysisk avstand mellom aktørene.

Scenografiens rene former, skapt av Åse Hegrenes, opplyses av Geir Ola Brattaker for å lede tilskueren til Paris og til Nordens Paris, førstnevnte med store innslag av hvitt, sistnevnte med grønnlig nordlysetteraping.

Premieren fant sted på Nord-Trøndelag Teater 16. april. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen på Dampsaga Kulturhus i Steinkjer 18. april.

April 2016: Herr Marmelade

«Herr Marmelade». Det Norske Teatret. Av: Noah Haidle, oversatt av Gunstein Bakke. Med: Sara Khorami, Ola G. Furuseth, Ulrikke Hansen Døvigen, Rolf Kristian Larsen, Heidi Toini, Amell Basic, Espen Reboli Bjerke. Regi: Glenn André Kaada.

Morbid morskap.

TERNING: FEM

Barndom med brodd

Harmløs er ikke moroa i Det Norske Teatrets «Herr Marmelade».

TEATER: «Herr Marmelade» er humor som stadig veksler mellom det lekne og det ubehagelige. I hovedsak klarer Haidles tekst og Kaadas regi å balansere virkemidlene. En og annen gang kan en mene at det sporer av, og blir for mye, for smakløst, for voldsomt, for teit. Men det er et poeng: Lucys barndom sporer også av, også den er for mye, for smakløs, for voldsom og for teit.

Dobbel satire

Sara Khorami spiller bråmoden fireåring, Rolf Kristian Larsen suicidal femåring. Begge gjør det med en fascinerende utporsjonert blanding av voksne og barnlige trekk og gester. Både Lucy og Larry tilhører, hver på sitt vis, dysfunksjonelle familier. Larry har en eldre stebror som banker ham (Amell Basic). Lucy har en mor som stort sett er ute (Ulrikke Hansen Døvigen), en barnevakt som sluntrer unna (Heidi Toini), og to fantasivenner, Herr Marmelade (Ola G. Furuseth) og hans hundsede assistent (Espen Reboli Bjerke). Faren dro da Lucy var to, og en kan undres: Hvor mye husker en fireåring fra to år tilbake? Har hun kontakt med faren? Hva har moren fortalt? Er han modellen for den sadistisk manipulerende, kokainsniffende og arbeidsnarkomane Herr Marmelade som hun er så opptatt av å gjøre til lags? Eller er han basert på personer Lucy ser på TV når TV er hennes eneste selskap? Dette røper «Herr Marmelade» ikke. Denne åpenheten gir teaterstykket dets doble satiriske virkning. Det blir barsk parodi på populærkulturens fråtsing i vold, sex og manipulasjon, og røff harselas over voksnes naive tro på at barn - uansett hva de utsettes for, og uansett hva de utsetter hverandre for - er uskyldige vesener. «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør»-foreldreskapet får en kraftig smekk.

Lek og konsekvenser

Ideen om barneleken som et trygt rom for utvikling og utprøving strekkes og vris i «Herr Marmelade». På ett nivå er Lucy og Larrys lek en måte de kan teste ut grenser uten at det får egentlige konsekvenser. Ingen dør, ikke egentlig. Ingen doper seg, ikke egentlig. Ingen blir gravide, ikke egentlig. Ingen dreper, ikke egentlig. På et annet nivå er de selv eksempler på at også lek har konsekvenser. Det finnes ikke trygghet i Lucys og Larrys liv, i Lucy og Larrys lek, i Lucy og Larrys fantasier. Bare angst og misbruk. Den psykiske og fysiske volden Herr Marmelade bruker mot sin assistent, og etter hvert også Lucy, gjenspeiler barnets frykt, barnets angst, barnets altfor utviklede forståelse for mellommenneskelig maktspill. Ikke bare barnets, heller. I en forkledning av barnelek avdekker «Herr Marmelade» også de mekanismer som gjør at voksne fortsetter å leve i voldelige forhold, de forhandlinger som finner sted mellom en partner som vil gjøre alt for å gjøre den andre fornøyd og en partner som vil gjøre alt for å kontrollere den andre. Den viser hvordan rollene slike partnere imellom kan skifte når omstendigheter og maktbalanse skifter.

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 9. april. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 13. april.

September 2015: Petra von Kants bitre tårer

«Petra von Kants bitre tårer». Trøndelag Teater. Av: Rainer Werner Fassbinder med innslag av Eirik Fauske, oversatt av: Kjell Askildsen. Med: Mira Dyrnes Askelund, Kathrine Thorborg Johansen, Silje Lundblad og Henriette Marø. Regi: Erlend Samnøen.

Underholder og underminerer.

TERNING: FIRE 

Petra von Kants muntre tårer

Trøndelag Teater setter opp «Petra von Kants bitre tårer», og det latterlige i det inderlige stilles ut.

TEATER: Petra von Kant, suksessrik klesdesigner, forelsker seg. I Karin, en kvinne som er helt feil for henne.

Rainer Werner Fassbinders drama - et drama han selv skapte både i film- og teaterform - har på Trøndelag Teater fått form av selvkommenterende metateatral formlek.

Formforskning

På sitt enkleste nivå er «Petra von Kants bitre tårer» et trekantdrama mellom den dypt forelskede Petra (Silje Lundblad), den ustadige Karin (Kathrine Thorborg Johansen) og Petras hardt prøvede, stille tilbedende assistent Marlene (Mira Dyrnes Askelund), med Sidonie og Petras mor (begge Henriette Marø) og Petras datter Gabi (også Askelund) som bipersoner.

I Trøndelag blir denne historien underordnet en formutforskning som utfordrer grunnhistorien og stiller spørsmål med hva som egentlig kan fastslås om menneskers opplevelse av egne liv, personligheter, følelser og forhold til andre. Forestillingen setter Fassbinders tekst opp mot nye beskrivende og kommenterende tekstinnslag av Eirik Fauske. Kontraster mellom det som sies og det som utføres fungerer tidvis utvidende, tidvis innskrenkende.

Underholdende

I forestillingen leses sceneanvisninger opp, som kommentarer eller instruksjoner til handlingen. Noen ganger følges instruksjoner opp i handling, andre ganger oppsummerer de tid som har gått. Dette lyder kanskje komplisert, men det er omtrent like enkelt å følge som barns selvinstruksjon under lek. «Telefonen ringer». Sidekommentarer til publikum, som i «Det glemte vi å si. Vi er på 80-tallet», brukes som påminnelser om fiksjonslagene. Slagordlignende plakater og kjærlighetssanger understreker at dette ikke er ment å tas på alvor.

Kontrastene er ofte underholdende. De punkterer pompøsitet, men underminerer samtidig alt som kunne vært alvorlig eller inderlig. Slik blir forestillingen til en utforskning av det banale i det opphøyde og av det uvirkelige i et menneskes mest intense følelser.

Slutten kan virke i overkant brå.

Premieren var på Trøndelag Teater 26. september 2015. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 29. september.