August 2016: Snåsamannens sang

«Snåsamannens sang». Teater Ibsen, Nord-Trøndelag Teater og Riksteatret. Av: Klas Abrahamsson. Med: Sverre Bentzen, Ragne Grande, Duc Mai-The, Mari Dahl Sæther og Tore B. Granås. Regi: Øyvind Osmo Eriksen.

KOMMENTAR: Plattheter som placebo for «den gode samtalen».

TERNING: TRE

Livsfilosofi, liksom

Den som plages av klisjéallergi, vil ikke bli helbredet av «Snåsamannens sang».

TEATER: Det er en mørk og stormfull aften, eller muligens en mørk og stormfull dag. Fire personer med ulike livsvilkår og ulike livssyn er på fottur i den trønderske natur, neppe langt fra Snåsa: Helseministeren (Tore B. Granås), hans livvakt (Duc Mai-The), en dødssyk ung kvinne (Mari Dahl Sæther) og hennes venninne (Ragne Grande). En femte person, Snåsamannen (Sverre Bentzen), deltar i en dimensjon for seg selv, et parallelt nærvær av ro og aksept, vennligsinnet og velmenende. Hans forsikringer om at der «finnes mer mellom himmel og jord» er tildelt både åpnings- og avslutningssekvensen, og i flere mellomsekvenser framgår hans tillit til egne helbredende krefter.

Diskusjon

Grunnpremisset for «Snåsamannens sang» er en diskusjon om slikt som ikke kan bevises - religion, liv etter døden, overnaturlige fenomener, mirakuløs helbredelse - mellom mennesker som vil tro og mennesker som ikke vil tro. Teksten er en grundig kartlegging av årsaker til begge ståsteder. Spillet er engasjert og temperamentsfullt, men personene blir likevel ikke mer enn talerør for de ulike synspunktene. Dette skyldes dels det klisjétette språket (ukebladoverskrift møter selvhjelpsbok møter inspirasjonsplakat møter kjøleskapsmagnet møter ordtak), og dels handlingsutviklingen, altså, diskusjonens gang. Det er uspennende, men absolutt gjenkjennelig, banalitet er naturligvis det, og det er troverdig for sin sammenheng, en sosialt keitete situasjon der ønsket om å si noe dypt raskt går over til å ha sagt noe platt. Det er ikke helt uten humoristisk effekt, heller. En kan godt se på klisjébruken som ironisering over klisjébruk, og refleksjonsnivået som ironisering over refleksjonsnivå, men denne humoren blir fort forutsigbar, som å skulle gjette seg fram til sluttord i faste uttrykk.

Stemning

Enkelte av detaljene i Øyvind Osmo Eriksens iscenesettelse er over kanten parodiske - som det at den ellers svært så folkelige ministeren og hans vakt med militær bakgrunn begge trasker rundt i dress og slips og fjellsko (kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther). Andre er stemningsskapende, fine, som egget ministeren plukker fra et reir og rister for å markere rytme, og mange av bevegelsene i de mer drømmende delene av oppsetningen, forflytningsetappene.

Bård Lie Thorbjørnsens roterende skogs-og-speilscenografi er turnévennlig kompakt, og knytter sammen villmarksmiljøet og skikkelsenes selv- og image-bevissthet. Som det snart skal vise seg, er jo turen noe av en PR-øvelse både for pasient og politiker.

Premieren fant sted på Teater Ibsen 24. august 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.

April 2016: Fire begravelser og ett bryllup

«Fire begravelser og ett bryllup». Teater Ibsen. Av og med: Morten Joachim. Regi: Aslak Moe.

Veier til forståelse

TERNING: FEM

Nær innsikt

«Fire begravelser og ett bryllup» er en sterk og modig fortelling om død og overlevelse.

TEATER: Morten Joachim ble født med heroinabstinenser. Han vokste opp hos en bestemor som sårt forsøkte å være en bedre mor for sitt barnebarn enn hun hadde klart å være for sin datter.

«Fire begravelser og ett bryllup» er en beretning om menneskene han mistet og erkjennelsene han fant.

Forbi terapi

Det er en nyansert beretning, sammensatt av det vonde og vanskelige, det innsiktsfulle og det undersøkende, av barsk overlevelseshumor, skarp observasjonsevne og nøktern psykologisering. Episodene som er valgt ut er presist megetsigende. Det emosjonelt nære er balansert mot det analytisk avslørende.

Egenterapi? Nei, Morten Joachim og hans prosess har kommet forbi det punkt der det ville vært målet. Historien er løvetannbarnets, men refleksjonene tilhører den voksne. Hans bearbeidelse har for lengst ført til innsikt. Han har latt sine erfaringer modne før han deler dem, og nå er det tilhøreren som skal bli klokere. Mange blir nok nettopp det. «Fire begravelser…» er en fortelling om kompleksiteten i forholdet mellom rusmisbruker og pårørende. Sorg og sinne. Savn og lettelse. Anger og kjærlighet. Motstand og skyld. Følelsen av å være utilstrekkelig for den andre. Trangen til å bli sett og elsket. Morten Joachim forstår og forklarer. Han tilgir, men han unnskylder ikke. Han deler også bekjennelser om egne feil, feil det må smerte ham å fortelle om. De tårene som faller underveis virker ekte, men de hindrer ham ikke i å fortsette fortellingen.

Innenfra og utenfra

Morten Joachim er ikke skuespiller, og han forsøker ikke å framstå som det. Hans rolle er rollen som forteller og fortolker. Han har nok evnen til å forstille seg, skjule sine egentlige tanker og følelser - han framholder en viss skyldfølelse over situasjoner der han har gjort nytte av nettopp det - og han går av og til inn i imitasjoner, etterligninger av de mennesker han beretter om. Men han framstår som seg selv, ikke som en rolle. Denne subjektiviteten, koblet med en visshet om at det som er subjektivt ikke nødvendigvis samtidig er sant, er en dokumentarisk styrke.

Når Morten Joachim stiller spørsmål ved sin egen oppriktighet, får det ham ikke til å virke mindre oppriktig, tvert imot. Han etterprøver sine egne minner, han stiller spørsmål ved sine egne handlinger og sine egne motiver, han saumfarer hva han - og de andre - kunne og burde ha gjort annerledes. Nettopp dette dobbelblikket, evnen og viljen til samtidig å se seg selv innenfra og utenfra, å lese seg selv slik han leser andre, er noe en mer enn aner at han hatt med seg hele livet: En årvåkenhet utviklet av å leve med rusmisbrukere, en oppmerksomhet som er vokst fram av nødvendigheten i å kunne lese andres reaksjoner samtidig som en holder sine egne tilbake. I dette knyttes da-et sammen med nå-et. I forsoningen med gamle sårbarheter finnes grunnlag til ny selvforståelse og ny visshet om egenverdi. Ikke bare for aktøren. Også for tilskueren.

Premieren var på Teater Ibsen 8. april 2016.

Mars 2016: Nå løper vi

«Nå løper vi». Pia Maria Roll i samproduksjon med Brageteatret og Teater Ibsen, Sentralen. Av: Sara Baban, Buzhan Baban og Pia Maria Roll. Med: Sara Baban og Buzhan Baban. Regi: Pia Maria Roll.

Teater som vil, og som får til.

TERNING: SEKS

 

Innsikter i flukt

«Nå løper vi» er nøkternt, sterkt og personlig teater om å leve som barneflyktning. Det er gjort med følsomhet, men aldri føleri.

TEATER: Da Sara Baban var åtte år og lillebroren Buzhan var tre måtte de reise fra hjemmet sitt i det irakiske Kurdistan. Det var krig. Kurderne var forfulgt. Pappa Baban hadde funnet en dødsliste, og han hadde varslet dem som sto på den om at de måtte flykte. Dermed ble han også selv en statsfiende. I nesten åtte år var familien Baban på flukt før de i 1993 fikk asyl i Norge.

Nå er både Sara og Buzhan utdannet som skuespillere, og i «Nå løper vi» forteller de sin historie. Barnets minner, barnets tanker og barnets følelser, barnets aksept og barnets protest formidles i voksent utvalg, med den voksnes forståelse av alt som var uforståelig da. Dette doble perspektivet sørger for at tilskuerbarna forstår.

Minner

«Nå løper vi» er en historie med mye informasjon. Utvalget formidler klokt de store, overordnede innsiktene gjennom de små, talende detaljene. Noe husker begge. Noe må storesøster fortelle lillebror. Noe er de nok blitt fortalt av andre, de eldre søsknene, kanskje, eller mora, så ofte at det nå føles som minner. Mye er også glemt, uklart. Som Sara sier, helt i starten av forestillingen, «Jeg har brukt mange år på ikke å fortelle denne historien. Jeg har ikke orka å forholde meg til det». Det er en følelse hun nok deler med sin mor. Flere ganger i forestillingen spiller Sara og Buzhan ut telefonsamtaler mellom mor og datter. Hun spiller seg selv, som forsøker å stille spørsmål om fortiden. Han spiller - med dvelende langsomme bevegelser - mamma, som heller vil snakke om dagens middag, om været i Oslo og Tønsberg, om strømregningen. Alt det normale. «Nå løper vi» er en historie om hvordan det oppleves når det som skulle vært et unntak, noe midlertidig, strekker seg over år og blir varig.

Åpent og sterkt
Sara og Buzhan Baban opptrer nøkternt, men tydelig. De skjuler ikke sine tanker, følelser, holdninger. Men samtidig presser de ikke det de tenker, føler og mener på publikum. De overforklarer ikke. Fortellingen gjøres åpen nok til at den som ser kan gjøre seg egne slutninger, reflektere over egne holdninger, kjenne på egne følelser.
Fortellingen er hovedelementet i forestillingen. Dette er dokumentarteater, og så sterkt er materialet at det ikke trenger utbroderinger. De få, men virkningsfulle kunstgrepene som er brukt oppleves ikke som omveier i historiefortellingen, men som snarveier.

Teksten er skrevet ut fra Oslopremieren, på Sentralen 12. mars 2016. Urpremiere var på Brageteatret i februar samme år.