Januar 2017: Evig søndag

«Evig søndag». Trøndelag Teater. Av: Linnéa Myhre, bearbeidet av Trine Wiggen. Med: Lina Hindrum og Øyvind Brandtzæg. Regi: Trine Wiggen.

KOMMENTAR: Portrett av bloggeren som ung kvinne.

TERNING: FIRE

Troverdig nærbilde av en tankesykdom

De sykelige tvangstankene er plassert på utstilling i «Evig søndag».

TEATER: Det er i den tid hun går omkring og sulter seg i den by som ikke lenger heter Kristiania. «Evig søndag» beskriver ett år i en anorektikers liv. Ett år med mange gjentagelser, indre og ytre rutiner. Ett år med selvopptatt selvdestruksjon og tvangstanker om mat. Det er en beretning som er til å tro på.

Ensidig erfaring

Formen er fortellende, en monolog, oppbrutt av korte, svært korte, innstikk av samspill: Linnéa (Lina Hindrum) i samtale med psykiateren, med sin mor, med kolleger, med butikkpersonale og flere kommentarfeltstemmer (alle biroller spilt av Øyvind Brandtzæg). Samtalene er overfladiske, menneskelig kontakt redigert ned til et minimum. Forfatteren gjorde det også slik i boka. I teatret - der vi er vant til flerstemte menneskemøter - gjør denne knappheten det tydelig hvordan jeg-et skjermer seg fra kontakt som kan forandre henne. Dette understrekes av måten Hindrum opptrer med aggresjon når hun utfordres. Scenen, firkantet, i sentrum av rommet, omgitt av stoler og av fire trådforheng, er nesten bar, kun med to stoler og et videokamera. På trådforhengene vises videobilder, bare tidvis synkronisert med bevegelsene på scenen. Selvbildene stemmer ikke overens, og alle sanger har melankolsk klang av country. Ingrid Tønder står for scenografien (og kostymeutvalg), Siril Gaare for lyddesign og komposisjon.

Linnéa Myhre har kalt «Evig søndag» en roman, og med det gitt seg selv tillatelse til ikke å holde seg strengt til virkeligheten. Den nære tonen gir likevel inntrykk av egenopplevd erfaring, reell innsikt i sykdomshverdagen. Tilpasningene for teater - gjort av regissør Trine Wiggen med Elisabeth Egseth Hansen som dramaturg - har ivaretatt de mest talende detaljene.

Mål uten mening

I sin bok «Uro» forklarer Finn Skårderud - virkelighetens psykiater Finn - anoreksi med et behov for kontroll. «Eksistensen er brutt ned til håndterbare enheter som kg, hg og kcal. Det er en forenkling, men også en fattiggjøring. Det er en anstrengelse for å vinne kontroll over eget liv», skriver han. Den som lytter til jeg-personen i «Evig søndag» vil også høre et savn etter mening. Ingenting interesserer henne. Tvangstankene gir naturligvis ikke mening, de heller, men de forsyner henne med et mål, i det minste en målestokk. Når livet måles i kalorier, fører sultens selvdisiplin med seg en illusjon av mestring. For den utenforstående kan det virke banalt. For henne er det basalt, for det er det hun har redusert sitt liv til. Ikke at hun sier det slik. «Jeg tenker på hvor lei jeg er av meg selv», sier hun, i stedet.

«Evig søndag» er beskrivende, den er ikke analytisk. Dette er forestillingens styrke, men også dens problem. Den er et nærbilde, og den er nærsynt.

Premieren var på Trøndelag Teater 21. januar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 23. januar.

August 2016: Etterlyst: Jesus

«Etterlyst: Jesus». Det Norske Teatret. Av: Bjørn Eidsvåg. Med: Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg. Regi: Erik Ulfsby.

KOMMENTAR: Nyanserte gudsbilder.

TERNING: FEM.

Til troende

Formidling, ikke forkynnelse, er målet med «Etterlyst: Jesus».

TEATER: Og mennesket skapte Gud i sitt bilde. «Etterlyst: Jesus» er en nyansert sammensetning av gudsbilder. Bjørn Eidsvågs personlige beretning om tro og tvil iblandes kulturhistorie, religionskritikk, Bibel-analyse og humanistisk formidling, til en teateroppsetning som både er underholdende og informativ.

Nyanserikt

«Etterlyst: Jesus» er en forestilling om forestillinger. Det handler om Jesus-oppfatninger i bevegelse gjennom et liv, fra barnetroens heltedyrkelse, gjennom ungdomstidens spørsmål og til voksenlivets tvil, tolkningsvalg og trosvalg. Publikum får høre om barndomsidolet Jesus, forbuds-Jesus, tilgivelses-Jesus, den politiske Jesus, opprørslederen og solidaritetsidealet Jesus, den historiske Jesus og den nåtidige Jesus, og enda noen Jesus-varianter til. Det handler også om de ulike kirketradisjonene og fraksjonene, lesningene og kulturene: Den konforme kirke, den fordømmende kirke, den solidariske kirke og den forsonende kirke.

Eidsvågs eget forhold til Jesus-skikkelsen, Bibel-teksten og kirkeretningene er hovedpilaren. Han reflekterer og resonnerer, mens Svein Tindberg går inn og ut av vekslende, illustrerende biroller, ofte som varierende kristen-forkynnere, søndagsskolelæreren, gladevangelisten, svovelpredikanten, tensing-sangeren og flere. Men også han opptrer også som seg selv, både privatpersonen Svein Tindberg og skuespilleren og Bibel-tolkeren Svein Tindberg.

Åpent og avklart

Som leseren nok allerede har forstått er oppsetningen både utforskende og opplysende. Eidsvåg bruker undring, humor og kritisk sans. Det står til troende, men det er langt fra bare for troende. Bevisst bruk av kulturelle markører bygger miljøer og tidsbilder, og åpner innsikt i alternative tankesett. Forestillingen viser åpenhet for ulike livssyn og tilnærminger. Samtidig tar den klart stilling. «Om ikkje religionanen spissar vår humanitet og skjerpar vår medkjensle, kva skal vi med dei då?», spør Eidsvåg retorisk, i en tydelig slutterklæring.

Det hele understøttes av musikkinnslag der sangtekster betyr minst like mye som melodi, ikke bare Eidsvåg-låter, men også utdrag fra Cohen, Dylan, salmesang og barnesang.

Premieren var på Det Norske Teatret 27. august 2016.

April 2016: Fire begravelser og ett bryllup

«Fire begravelser og ett bryllup». Teater Ibsen. Av og med: Morten Joachim. Regi: Aslak Moe.

Veier til forståelse

TERNING: FEM

Nær innsikt

«Fire begravelser og ett bryllup» er en sterk og modig fortelling om død og overlevelse.

TEATER: Morten Joachim ble født med heroinabstinenser. Han vokste opp hos en bestemor som sårt forsøkte å være en bedre mor for sitt barnebarn enn hun hadde klart å være for sin datter.

«Fire begravelser og ett bryllup» er en beretning om menneskene han mistet og erkjennelsene han fant.

Forbi terapi

Det er en nyansert beretning, sammensatt av det vonde og vanskelige, det innsiktsfulle og det undersøkende, av barsk overlevelseshumor, skarp observasjonsevne og nøktern psykologisering. Episodene som er valgt ut er presist megetsigende. Det emosjonelt nære er balansert mot det analytisk avslørende.

Egenterapi? Nei, Morten Joachim og hans prosess har kommet forbi det punkt der det ville vært målet. Historien er løvetannbarnets, men refleksjonene tilhører den voksne. Hans bearbeidelse har for lengst ført til innsikt. Han har latt sine erfaringer modne før han deler dem, og nå er det tilhøreren som skal bli klokere. Mange blir nok nettopp det. «Fire begravelser…» er en fortelling om kompleksiteten i forholdet mellom rusmisbruker og pårørende. Sorg og sinne. Savn og lettelse. Anger og kjærlighet. Motstand og skyld. Følelsen av å være utilstrekkelig for den andre. Trangen til å bli sett og elsket. Morten Joachim forstår og forklarer. Han tilgir, men han unnskylder ikke. Han deler også bekjennelser om egne feil, feil det må smerte ham å fortelle om. De tårene som faller underveis virker ekte, men de hindrer ham ikke i å fortsette fortellingen.

Innenfra og utenfra

Morten Joachim er ikke skuespiller, og han forsøker ikke å framstå som det. Hans rolle er rollen som forteller og fortolker. Han har nok evnen til å forstille seg, skjule sine egentlige tanker og følelser - han framholder en viss skyldfølelse over situasjoner der han har gjort nytte av nettopp det - og han går av og til inn i imitasjoner, etterligninger av de mennesker han beretter om. Men han framstår som seg selv, ikke som en rolle. Denne subjektiviteten, koblet med en visshet om at det som er subjektivt ikke nødvendigvis samtidig er sant, er en dokumentarisk styrke.

Når Morten Joachim stiller spørsmål ved sin egen oppriktighet, får det ham ikke til å virke mindre oppriktig, tvert imot. Han etterprøver sine egne minner, han stiller spørsmål ved sine egne handlinger og sine egne motiver, han saumfarer hva han - og de andre - kunne og burde ha gjort annerledes. Nettopp dette dobbelblikket, evnen og viljen til samtidig å se seg selv innenfra og utenfra, å lese seg selv slik han leser andre, er noe en mer enn aner at han hatt med seg hele livet: En årvåkenhet utviklet av å leve med rusmisbrukere, en oppmerksomhet som er vokst fram av nødvendigheten i å kunne lese andres reaksjoner samtidig som en holder sine egne tilbake. I dette knyttes da-et sammen med nå-et. I forsoningen med gamle sårbarheter finnes grunnlag til ny selvforståelse og ny visshet om egenverdi. Ikke bare for aktøren. Også for tilskueren.

Premieren var på Teater Ibsen 8. april 2016.