Mars 2016: Nå løper vi

«Nå løper vi». Pia Maria Roll i samproduksjon med Brageteatret og Teater Ibsen, Sentralen. Av: Sara Baban, Buzhan Baban og Pia Maria Roll. Med: Sara Baban og Buzhan Baban. Regi: Pia Maria Roll.

Teater som vil, og som får til.

TERNING: SEKS

 

Innsikter i flukt

«Nå løper vi» er nøkternt, sterkt og personlig teater om å leve som barneflyktning. Det er gjort med følsomhet, men aldri føleri.

TEATER: Da Sara Baban var åtte år og lillebroren Buzhan var tre måtte de reise fra hjemmet sitt i det irakiske Kurdistan. Det var krig. Kurderne var forfulgt. Pappa Baban hadde funnet en dødsliste, og han hadde varslet dem som sto på den om at de måtte flykte. Dermed ble han også selv en statsfiende. I nesten åtte år var familien Baban på flukt før de i 1993 fikk asyl i Norge.

Nå er både Sara og Buzhan utdannet som skuespillere, og i «Nå løper vi» forteller de sin historie. Barnets minner, barnets tanker og barnets følelser, barnets aksept og barnets protest formidles i voksent utvalg, med den voksnes forståelse av alt som var uforståelig da. Dette doble perspektivet sørger for at tilskuerbarna forstår.

Minner

«Nå løper vi» er en historie med mye informasjon. Utvalget formidler klokt de store, overordnede innsiktene gjennom de små, talende detaljene. Noe husker begge. Noe må storesøster fortelle lillebror. Noe er de nok blitt fortalt av andre, de eldre søsknene, kanskje, eller mora, så ofte at det nå føles som minner. Mye er også glemt, uklart. Som Sara sier, helt i starten av forestillingen, «Jeg har brukt mange år på ikke å fortelle denne historien. Jeg har ikke orka å forholde meg til det». Det er en følelse hun nok deler med sin mor. Flere ganger i forestillingen spiller Sara og Buzhan ut telefonsamtaler mellom mor og datter. Hun spiller seg selv, som forsøker å stille spørsmål om fortiden. Han spiller - med dvelende langsomme bevegelser - mamma, som heller vil snakke om dagens middag, om været i Oslo og Tønsberg, om strømregningen. Alt det normale. «Nå løper vi» er en historie om hvordan det oppleves når det som skulle vært et unntak, noe midlertidig, strekker seg over år og blir varig.

Åpent og sterkt
Sara og Buzhan Baban opptrer nøkternt, men tydelig. De skjuler ikke sine tanker, følelser, holdninger. Men samtidig presser de ikke det de tenker, føler og mener på publikum. De overforklarer ikke. Fortellingen gjøres åpen nok til at den som ser kan gjøre seg egne slutninger, reflektere over egne holdninger, kjenne på egne følelser.
Fortellingen er hovedelementet i forestillingen. Dette er dokumentarteater, og så sterkt er materialet at det ikke trenger utbroderinger. De få, men virkningsfulle kunstgrepene som er brukt oppleves ikke som omveier i historiefortellingen, men som snarveier.

Teksten er skrevet ut fra Oslopremieren, på Sentralen 12. mars 2016. Urpremiere var på Brageteatret i februar samme år.