Januar 2018: Satellitter på himmelen

«Satellitter på himmelen». Brageteatret. Av: Kristofer Grønskag. Med: Ellen Andreassen, Martha Kjørven, Espen Mauno, Henrik Hoff Vaagen. Regi: Hilde Brinchmann.

KOMMENTAR: Tøft og poetisk.

TERNING: FEM

Indre rom

Et menneskelig romeventyr.

TEATER: Joni har et sort hull i magen, et hull som ødelegger glede og gjør livet vanskelig for henne og for menneskene rundt henne. Dette vet publikum, for det har hun selv fortalt. Joni er helt sikker på at noe er feil med henne. Det forstår hun fra måten mamma og pappa behandler henne på, og det forstår hun fordi hun selv føler seg dratt mot å gjøre slikt hun vet hun ikke skal eller bør. Å knuse tallerkener og å kalle gjestene for «idiot». Og verre, farligere: Å leke med bensin, og å tenne på. Å tenke på å skade seg selv.

Balanse

«Satellitter på himmelen» veksler mellom gjenfortelling - der Joni deler hvordan hun opplever livet sitt - og utspilte scener - som også blir sett fra Jonis ståsted. Det bokstavelige og det billedlige glir over i hverandre. For eksempel: Når pappa blir sint, kan hun, og publikum, høre hva han sier når han begynner å kjefte. Etter en liten stund hører hun, og publikum, bare «utropstegn, utropstegn». Kristofer Grønskags tekst har mange fine, finurlige detaljer som dette, slikt som forbinder det som er allment med det som er spesielt for Joni. Også Hilde Brinchmanns regi har funnet fram til en god balanse mellom det spesifikke og det universelle, mellom det som underholder og det som tar på alvor, mellom det som er tøft og energisk, og det som er poetisk og ettertenksomt.

Ofte brukes verdensrommet, både et indre og ytre univers, som bilde. I ordene som brukes om Jonis tanker og i videodesignen (som er lagd av Anton Andersson) blir mennesket sammenlignet med verdensrommet, samtidig som det er tydelig at mennesket er en del av verdensrommet, en bittebitteliten del av noe enormt stort. Vi har alle et univers inni oss, og et univers utenfor oss, og «Satellitter på himmelen» viser både de mulighetene og den ensomheten som ligger i dette.

Mange sider

Som Joni utstråler Ellen Andreassen kraft og sårbarhet, fortvilelse og sinne. Joni er en person med mange sider. Hun er forvirret, og hun er oppfinnsom, hun er rampete, og hun er snill, hun er veldig oppmerksom på hva andre synes om henne, og hun er veldig opptatt av seg selv.

Det er tydelig, i «Satellitter på himmelen», at Jonis problemer er større enn bare det å ha en dårlig dag, eller en serie av dårlige dager. Det synes gjennom episodene som til sammen utgjør handlingen, og det synes gjennom reaksjonene Joni møter hos mamma (Martha Kjørven), pappa (Henrik Hoff Vaagen) og lillebror (Espen Mauno). De tre nevnte skuespillerne har også andre roller i Jonis fantasi. Problemene får likevel ingen merkelapp eller forklaring, utover «hull i magen». Dette er en styrke. Det gjør at tilskuerne kan sammenligne hennes vansker med ulike problemer i ulike alvorlighetsgrader. Følelsene Joni har blir gjenkjennelige for flere enn de ville ha blitt om de hadde vært koblet mot for eksempel en diagnose. At mamma og pappa kunne ha gjort en langt bedre jobb som mamma og pappa, og at lillebror tar en for stor del av ansvaret for at de andre tre skal føle seg bedre, blir også klart, uten at dette gjøres til lettvint forklaring.

Det er noe trøstende i denne åpenheten, på samme måte som det er noe trøstende i Jonis utforskningstrang, pågangsmotet hun møter selv den dypeste fortvilelsen med. Det er noe trøstende i slutten, også. Grønskag har tort å velge en litt åpen avslutning, der Jonis vansker ikke blir løst, men der hun likevel oppdager noe som gjør dem litt lettere å bære.

Forestillingen har målgruppe fra femte til sjuende klasse.

Premieren var på Brageteatret 26. januar 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven, spilt på dagtid dagen før.

Mars 2016: Nå løper vi

«Nå løper vi». Pia Maria Roll i samproduksjon med Brageteatret og Teater Ibsen, Sentralen. Av: Sara Baban, Buzhan Baban og Pia Maria Roll. Med: Sara Baban og Buzhan Baban. Regi: Pia Maria Roll.

Teater som vil, og som får til.

TERNING: SEKS

 

Innsikter i flukt

«Nå løper vi» er nøkternt, sterkt og personlig teater om å leve som barneflyktning. Det er gjort med følsomhet, men aldri føleri.

TEATER: Da Sara Baban var åtte år og lillebroren Buzhan var tre måtte de reise fra hjemmet sitt i det irakiske Kurdistan. Det var krig. Kurderne var forfulgt. Pappa Baban hadde funnet en dødsliste, og han hadde varslet dem som sto på den om at de måtte flykte. Dermed ble han også selv en statsfiende. I nesten åtte år var familien Baban på flukt før de i 1993 fikk asyl i Norge.

Nå er både Sara og Buzhan utdannet som skuespillere, og i «Nå løper vi» forteller de sin historie. Barnets minner, barnets tanker og barnets følelser, barnets aksept og barnets protest formidles i voksent utvalg, med den voksnes forståelse av alt som var uforståelig da. Dette doble perspektivet sørger for at tilskuerbarna forstår.

Minner

«Nå løper vi» er en historie med mye informasjon. Utvalget formidler klokt de store, overordnede innsiktene gjennom de små, talende detaljene. Noe husker begge. Noe må storesøster fortelle lillebror. Noe er de nok blitt fortalt av andre, de eldre søsknene, kanskje, eller mora, så ofte at det nå føles som minner. Mye er også glemt, uklart. Som Sara sier, helt i starten av forestillingen, «Jeg har brukt mange år på ikke å fortelle denne historien. Jeg har ikke orka å forholde meg til det». Det er en følelse hun nok deler med sin mor. Flere ganger i forestillingen spiller Sara og Buzhan ut telefonsamtaler mellom mor og datter. Hun spiller seg selv, som forsøker å stille spørsmål om fortiden. Han spiller - med dvelende langsomme bevegelser - mamma, som heller vil snakke om dagens middag, om været i Oslo og Tønsberg, om strømregningen. Alt det normale. «Nå løper vi» er en historie om hvordan det oppleves når det som skulle vært et unntak, noe midlertidig, strekker seg over år og blir varig.

Åpent og sterkt
Sara og Buzhan Baban opptrer nøkternt, men tydelig. De skjuler ikke sine tanker, følelser, holdninger. Men samtidig presser de ikke det de tenker, føler og mener på publikum. De overforklarer ikke. Fortellingen gjøres åpen nok til at den som ser kan gjøre seg egne slutninger, reflektere over egne holdninger, kjenne på egne følelser.
Fortellingen er hovedelementet i forestillingen. Dette er dokumentarteater, og så sterkt er materialet at det ikke trenger utbroderinger. De få, men virkningsfulle kunstgrepene som er brukt oppleves ikke som omveier i historiefortellingen, men som snarveier.

Teksten er skrevet ut fra Oslopremieren, på Sentralen 12. mars 2016. Urpremiere var på Brageteatret i februar samme år.