Januar 2018: Satellitter på himmelen

«Satellitter på himmelen». Brageteatret. Av: Kristofer Grønskag. Med: Ellen Andreassen, Martha Kjørven, Espen Mauno, Henrik Hoff Vaagen. Regi: Hilde Brinchmann.

KOMMENTAR: Tøft og poetisk.

TERNING: FEM

Indre rom

Et menneskelig romeventyr.

TEATER: Joni har et sort hull i magen, et hull som ødelegger glede og gjør livet vanskelig for henne og for menneskene rundt henne. Dette vet publikum, for det har hun selv fortalt. Joni er helt sikker på at noe er feil med henne. Det forstår hun fra måten mamma og pappa behandler henne på, og det forstår hun fordi hun selv føler seg dratt mot å gjøre slikt hun vet hun ikke skal eller bør. Å knuse tallerkener og å kalle gjestene for «idiot». Og verre, farligere: Å leke med bensin, og å tenne på. Å tenke på å skade seg selv.

Balanse

«Satellitter på himmelen» veksler mellom gjenfortelling - der Joni deler hvordan hun opplever livet sitt - og utspilte scener - som også blir sett fra Jonis ståsted. Det bokstavelige og det billedlige glir over i hverandre. For eksempel: Når pappa blir sint, kan hun, og publikum, høre hva han sier når han begynner å kjefte. Etter en liten stund hører hun, og publikum, bare «utropstegn, utropstegn». Kristofer Grønskags tekst har mange fine, finurlige detaljer som dette, slikt som forbinder det som er allment med det som er spesielt for Joni. Også Hilde Brinchmanns regi har funnet fram til en god balanse mellom det spesifikke og det universelle, mellom det som underholder og det som tar på alvor, mellom det som er tøft og energisk, og det som er poetisk og ettertenksomt.

Ofte brukes verdensrommet, både et indre og ytre univers, som bilde. I ordene som brukes om Jonis tanker og i videodesignen (som er lagd av Anton Andersson) blir mennesket sammenlignet med verdensrommet, samtidig som det er tydelig at mennesket er en del av verdensrommet, en bittebitteliten del av noe enormt stort. Vi har alle et univers inni oss, og et univers utenfor oss, og «Satellitter på himmelen» viser både de mulighetene og den ensomheten som ligger i dette.

Mange sider

Som Joni utstråler Ellen Andreassen kraft og sårbarhet, fortvilelse og sinne. Joni er en person med mange sider. Hun er forvirret, og hun er oppfinnsom, hun er rampete, og hun er snill, hun er veldig oppmerksom på hva andre synes om henne, og hun er veldig opptatt av seg selv.

Det er tydelig, i «Satellitter på himmelen», at Jonis problemer er større enn bare det å ha en dårlig dag, eller en serie av dårlige dager. Det synes gjennom episodene som til sammen utgjør handlingen, og det synes gjennom reaksjonene Joni møter hos mamma (Martha Kjørven), pappa (Henrik Hoff Vaagen) og lillebror (Espen Mauno). De tre nevnte skuespillerne har også andre roller i Jonis fantasi. Problemene får likevel ingen merkelapp eller forklaring, utover «hull i magen». Dette er en styrke. Det gjør at tilskuerne kan sammenligne hennes vansker med ulike problemer i ulike alvorlighetsgrader. Følelsene Joni har blir gjenkjennelige for flere enn de ville ha blitt om de hadde vært koblet mot for eksempel en diagnose. At mamma og pappa kunne ha gjort en langt bedre jobb som mamma og pappa, og at lillebror tar en for stor del av ansvaret for at de andre tre skal føle seg bedre, blir også klart, uten at dette gjøres til lettvint forklaring.

Det er noe trøstende i denne åpenheten, på samme måte som det er noe trøstende i Jonis utforskningstrang, pågangsmotet hun møter selv den dypeste fortvilelsen med. Det er noe trøstende i slutten, også. Grønskag har tort å velge en litt åpen avslutning, der Jonis vansker ikke blir løst, men der hun likevel oppdager noe som gjør dem litt lettere å bære.

Forestillingen har målgruppe fra femte til sjuende klasse.

Premieren var på Brageteatret 26. januar 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven, spilt på dagtid dagen før.