Oktober 2017: Herostratos

«Herostratos». Det Norske Teatret. Av Janne-Camilla Lyster. Med: Oddgeir Thune, Sara Khorami, Amell Basic, Kyrre Hellum, Sebastian Eilertsen. Regi: Øyvind Osmo Eriksen.

KOMMENTAR: Skjørhet og aggresjon.

TERNING: FEM

Et dikt før udåden

Terroristen som poet og såret dyr

TEATER: Herostratos var den unge mannen som tente på ett av verdens sju underverker, Artemistempelet i Efesos. Han gjorde det for å bli berømt. Som straff, bestemte grekerne, skulle han aldri snakkes om. Slik gikk det naturligvis ikke. Han ble beryktet, han ble husket, og han ble opphavet til uttrykket «herostratisk berømmelse», å vinne et navn gjennom en ugjerning.

Frikoblet forhistorie

Er dagens terrorister, massedrapsmenn og andre som begår forskrekkelige forbrytelser, moderne versjoner av Herostratos? Gjør de det de gjør for å hevde seg? Disse spørsmålene, eller spørsmål som ligner dem, danner et utgangspunkt for «Herostratos» på Det Norske Teatret. Dette vet vi fordi teatrets informasjonsmateriales og en før-forestilling-samtale med kunstnerne bak forteller oss det (begge deler om enn i litt andre ord). Resultatet - både teaterforestillingen og teksten som ligger til grunn for teaterforestillingen, Janne-Camilla Lysters «Herostratos» - er frikoblet fra udåden i seg selv. I stedet gir de spor til forhistorier, en tid der forbryteren løser seg fra, eller støtes ut av, eller, kanskje mer presist, aldri opplever å være en del av et fellesskap.

Både forestilling og tekst er poetisk uttrykt, musikalsk og metaforisk, og ofte abstrahert. Lyster har kalt sin tekst for et «scenepartitur», et begrep som kombinerer det visuelle og det lydlige. Hun har bakgrunn fra dans og koreografi, og det ligger mye koreografisk-metaforisk tenkning i Øyvind Osmo Eriksens fysiske teaterregi også. Oddgeir Thune, som spiller den simultant skjøre og aggressive hovedpersonen, han som ser menneskelig samspill som uforståelige ritualer og som ikke klarer å se andre mennesker som individer, tegnes som utilpass og uten evne til tilpasning. Dels med tics, dels mekanisk, dels dyrisk - noe er det hele tiden som ikke stemmer. Når han søker kontakt, blir han for voldsom, for brå, ubehagelig. Når han trekker seg vekk, blir han usynlig. Sett gjennom ham er det de andre som oppfører seg merkelig, usynkronisert. Ett unntak er der: Kyrre Hellums rollefigur, som langt på vei møter ham på hans premisser. Hvem er han? Et familiemedlem, en kamerat som går så langt tilbake at han ikke stiller spørsmål, en indre stemme? Vi vet ikke, men vi ser at han ikke er nok. Kanskje er han heller ikke reell, men et ønske, slik Sara Khoramis kvinnefigur i deler av handlingen er et ønske - en kontrast til de deler der hun er en avvisning.

Musikk og metaforer

Store partier av forestillingen er ordløse, i stedet lydlagt med stemningslyder, miljølyder eller emosjonelt beskrivende musikk, dette både hver for seg og i ulike blandinger. Ofte kombineres harmoni og disharmoni, og overgangene mellom tale og musikk er glidende. Disse kombinasjonene fører til et uttrykk som på en og samme tid lyder kjent og fremmedgjort.

I de språklige metaforene tilhører døden naturen. Noen av uttrykkene som brukes er knyttet opp mot naturkreftene, tåke, regn og nattemørke, andre mot dyrelivets brutalitet og instinkter, eller plantelivets forgjengelighet. Andre av metaforene angår åpenbart livet som menneske: De knyttes til musikk, klær, byrom, og de uttrykker trangen til å bli sett, forstått, husket, å føle samhold, satt opp mot følelsen av å være levende død og assosiasjonene til å bli begravet. I denne følelsen av å stå på utsiden, i fremmedgjøringen og begjæret etter å hevde seg, ligger koblingen til Herostratos, og til dagens Herostratos-er - enten de bærer navnet Breivik eller Paddock. Hvor dyptgående og fastgrodd denne følelsen må være, blir fremhevet av det aggressive i teaterforestillingens fysiske formspråk, som slik styrker koblingen til tittel og erklært tematikk, uten å gi enkle svar på spørsmål om årsak og konsekvens.

Premieren var på Det Norske Teatret 11. oktober 2017.