Januar 2018: Ubu

«Ubu». Trøndelag Teater. Etter Alfred Jarry, oversatt av Kjell Helgheim. Med: Karl-Vidar Lende, Stine Fevik, Mira Dyrnes Askelund, Vetle Bergan, Mads Bones, Mari Hauge Einbu, Per Bogstad Gulliksen, Gianluca Iumiento, Olve Løseth, Leo Magnus de la Nuez. Regi: Tomi Janežič.

KOMMENTAR: Surrealistisk tålmodighetsprøve.

TERNING: TRE

Når vanstyre blir vane

Pølser og sirkus til folket

TEATER: Handlingsgangen er oppløst. Ord og gjerninger er bare løst forbundet. Stillstand er satt sammen med virkemiddelbonanza. Effekter tværes ut. Trøndelag Teaters «Ubu» er kaosteater, en surrealistisk, absurd tålmodighetsprøve som gjentatte ganger tretter ut tilskueren, som forvirrer og forstyrrer, underholder og irriterer. En tilsiktet prøvelse? Ja, derom finnes ingen tvil. Denne forestillingen ønsker ikke å gjøre seg enkel for sitt publikum. Her er utmattelsen like åpenbart et mål som underholdningen er. La oss komme tilbake til dette om litt. Mer beskrivelse kreves før det.

Nummenhet

«Ubu» har sine øyeblikk. Den har bilder det er verd å minnes, replikker som overrasker gjennom en underfundighet som står i kontrast mot ekspressiviteten rundt, og scener som framstår som noe nær fullstendige teater-i-teatret-forestillinger i seg selv. En innledende blodballett, av «Macbeth»-proporsjoner. En kokko-komisk bjørnepartering, lagt til et tidspunkt etter verdens ende. Den tiltagende furtingen hos kongen selv, spilt av Karl-Vidar Lende, i helhvit narredrakt, avskåret fra verden gjennom sin plass i et glassbur. Der er sjokkeffekter i forestillingen, som når det beskrives hvordan navngitte norske milliardærer halshugges i tur og orden, mens Ubu trakasserer dem. Men raskt gjøres tilskueren immun mot sjokk. Grusomhetene gjenfortelles i lange, hypnotisk monotone strekk. Noen ganger er disse gjenfortellingene gjort i stillestående eller stillesittende scener, uten parallell handling, andre ganger følges de av scener der metaforene for vold er så teatraliserte at volden blir teoretisk, abstrahert. Tilskueren blir fratatt muligheten for empati for ofrene, simpelthen fordi omfanget blir så stort, og overgrepene det fortelles om så uforståelig brutale. Samleeffekten er avstumpende, lammende.

Metning og matthet

Den oppbrutte handlingen bidrar også til fremmedgjøringen. Plumpheten er påtakelig, og den er, som den vil være, en distraksjon. Vulgaritet gjør Ubu og hans fru (Stine Fevik) til personer en ikke helt kan ta på alvor. Undersåttene kan se ned på dem, føle seg dem overlegne, samtidig som maktens realitet gjør dem underlegne. Hvor mange ganger brukes ordet «dritt» i forestillingen? Kjedsommelig mange. Av og til kombineres de med brun masse som skal illustrere avføring, sprutende fra kongens toalett. En hommage til «Kong Ubu»s språklige oppfinnelse «merdre», altså en versjon av bannordet «merde», ilagt en ekstra r? Sikkert, men alle gjentakelsene fører til et metningspunkt, og med det et matthetspunkt. Beslektede matthetsframkallende effekter er det mange av i forestillingen. Skifter av miljøer og av typer. En nedtelling som begynner på 72, og går ned til 0. At publikum serveres pølser. At penger deles ut. At penger samles inn. At korps spiller. At neonskilt blinker, med stikkord som kan fungere som negative karakteristikker av persongalleri og forestillingskonsept. At langdryg film viser skuespiller som forlater scenen for å skifte klær og ta seg en røyk. At ny, langdryg film viser samme skuespiller på vei ut av teatret og inn i en leilighet, mens han parafraserer replikker som nettopp er blitt sagt fra scenen.

Vanstyre-vane

I «Ubu» henger uttværingen, og ønsket om matthet, sammen med grunnlagsmaterialet, Alfred Jarrys 122 år gamle skandaleskuespill «Kong Ubu» (her oppbrutt og blandet med inspirasjon fra hans øvrige Ubu-skuespill, samt andre kilder). Stykket handler om en hersker som tilrøver seg makt og penger gjennom vold og manipulasjon, en hemningsløs, uberegnelig, ustabil tosk som utnytter sin posisjon og alle rundt og under seg. Han dreper og røver og lyver og korrumperer. Vanstyret blir så omfattende at det, i rasende fart, blir en vane. Opprøret mot det koster også folket dyrt, mens Ubu selv slipper unna.

I dialogen er begrepene «falske nyheter» og «shithole countries» inkludert. En beretning om flyktninger på sykkel drar tanker til innvandringsrestriksjoner. For det meste har Janežič og co likevel motstått den fristelse det må ha vært, å koble oppsetningen direkte opp mot samtidig politikk. Tilskueren kan selv trekke sine egne slutninger om de mekanismer som er i spill.

Premieren var på Trøndelag Teater 19. januar 2018.