Oktober 2017: Søndagsskolen

«Søndagsskolen». Trøndelag Teater. Av: Tyra Tønnessen etter Bibelen og salmetekster. Med: Ingrid Bergstrøm, Tor Ivar Hagen, Henriette Marø (avløses av Nils Johnson), Marianne Meløy, seks barneskuespillere og tre musikere. Regi: Tyra Tønnessen.

KOMMENTAR: Skrifttro og egentenkt.

TERNING: FEM

Kulturarv i praksis

Noen snakker om den kristne kulturarven. Trøndelag Teater gjør den.

TEATER: Det ligger en uskyld, men også et alvor, over Trøndelag Teaters «Søndagsskolen». Begge ord kan vi sette ordet «barnlig» foran, og det er ikke nedlatende ment. Det barnaktige gjelder både når barneskuespillere og voksenskuespillere har oppmerksomheten. Det gir oppsetningen en kvalitet av oppriktighet, og dessuten mange av lekens kvaliteter.

Todeling

Barneskuespillerne har fått stor plass i Tyra Tønnessens bibelske dannelsesprosjekt. Gud er et barn. Filip Flaten-Hoff, heter han, når han ikke er Gud, og han er elleve år. Jesus er en tenåringsjente. Astrid Oline Rinnan Green, heter hun, og hun er tretten. Seks barneskuespillere har til dels store roller i forestillingen, med lange og ofte vanskelige tekstpartier. De spiller side om side med de voksne skuespillerne (fire i tallet, skjønt fem står på rollelista - Nils Johnson går inn når Henriette Marø går ut), og med de tre musikerne, som også i deler av forestillingen går inn i taleroller. Dette valget bidrar til en liksom-amatørisme som understøtter tittelen - «Søndagsskolen» - og det er også med på å understreke dannelsesbiten av prosjektet. Store ord og høytidsstemte budskap lyder fremmede i barnemunner, kunstige, slik de i den sekulariserte tid vi lever i også er blitt både fremmede og kan oppleves kunstige for oss voksne. Dermed blir gamle historier på mange måter nye igjen.

I «Søndagsskolen» settes det som gjerne kalles «den kristne kulturarven» på dagsorden. Vi minnes om hva den går ut på. Oppsetningen er formidling av religionskunnskap, og samtidig en formidling av egne tanker om tendenser i bibelfortellingene. Tønnessens egenvinkling ligger i hva hun trekker ut av det bibelske. Skillelinjen mellom første akt (det gamle testamente) og andre (det nye) er den velkjente - den mellom den harde Gud og den milde. Han som preker straff, og han som preker tilgivelse. Hendelsene kommer tett, i begge akter, men denne grunninndelingen gjør at det ikke er så farlig om de innimellom får preg av oppramsing. Det understreker bare budskapet.

Slik det skrevet står

I motsetning til den bibeldramatisering Det Norske Teatret satte opp for drøyt fire år siden, følger Trøndelag Teaters oppsetning boka. All tekst, bortsett fra en kort, forklarende innledning, er hentet enten fra Bibelen eller fra kjente salmer, og brukt slik den skrevet står. Tønnessen har ikke skrevet om. Hun har i stedet vinket gjennom å velge ut og å kutte ned, gjennom å fordele og å rollelegge teksten, i tett koreografisk samspill med Tor Ivar Hagen. Stikkord «frosk» blir omtrent like morsomt her som i «The Book of Mormon» - men på helt annet vis.

Vårherre er altså en pode, men det er ikke alltid en velsignelse at han finner oss igjen. Han er uberegnelig, uforutsigbar, striks, streng og hevngjerrig. Han former regler for leken som menneskene ikke forstår noe av, og han straffer dem - det vil altså si oss, menneskeheten - hardt når vi ikke følger dem. For vi følger dem ikke, mennesker som vi er. Menneskets konsentrasjon er så upålitelig. Vi glemmer. Vi roter. Vi blir opptatt av noe annet. Vi tar ham ikke på alvor. Vi gjør opprør. Og Gud er et barn, med barnets alvor og barnets behov for å bli tatt på alvor. Død, pest, pine, tap og landeplager? Han øser det over oss. Han er konsekvent, og han er inkonsekvent, han trenger å være den som bestemmer reglene, han er hissig, han har et tvers igjennom usentimentalt forhold til lidelse, og mennesket er hans leketøy, utskiftbart. Stadig går vi i stykker, men der dukker alltid opp nye av oss. Slem er han dog ikke. Han har et tett forhold til Jesus, som med inderlig generøsitet ofrer seg selv. Det er en god idé, mener Gud, som var den som kom opp med ideen.

Gud sa også «Bli lys», og lysdesigner Øyvind Wangensteen tente lys. Generelt går det i en varmere fargeskala i det nye testamentet enn i det gamle, med Johannes Åpenbaring som et unntak. Et naturlig valg. Wangensteens lysdesign fokuserer blikket, skyggelegger, fargelegger og stemningslegger Leiko Fuseyas både monumentale og renlinjede scenografi, som er skulpturelt utformet og som går i en ørkenområde-palett av kalkfarger, blått og jord.

Premieren var på Trøndelag Teater 14. oktober 2017.