Mars 2015: Fugletribunalet

«Fugletribunalet». Det Norske Teatret. Av Agnes Ravatn, dramatisert av Ingrid Weme Nilsen. Med: Marie Blokhus, Niklas Gundersen, Marianne Krogh, Ingrid Jørgensen Dragland og Frode Winther. Regi: Marit Moum Aune.

Foruroligende sterkt.

Frykt og forståelser

«Fugletribunalet» er blitt en forestilling det vil bli snakket lenge om. Den vil bli husket enda lenger.

TEATER: Hun er det vingeskutte mennesket. Hun er skammen. Hun er driften. Hun er overlevelsen og seksualiteten. Hun er sårbarheten. Hun er ensomheten og hun er den skummelt tilpasningsvillige fleksibiliteten. Hun er tørsten, etter aksept, etter godhet, etter nærhet, etter varme. Hun er skaden som oppstår når tørsten ikke stilles. Hun er det kroppsliggjorte spørsmålet om hva som gjør at traumatiserte mennesker så lett blir utsatt for nye traumer. Hun er svaret på det samme.

Som Allis Hagtorn er Marie Blokhus alt dette, og fremdeles mye mer. Hennes kropps-, stemme- og ansiktsbruk rommer utallige presise nyanser.

Bok til scene

Han - Niklas Gundersen som Sigurd Bagge - er også vingeskutt. Han er også traumatisert. Han er også skadet. På andre måter og av andre grunner enn henne. Ståstedet er hennes. Mystikken som omgir ham er sett som av henne. Alt som binder dem og alt som skiller dem, trusler og trygghet, er det som gjør «Fugletribunalet» til sterkt og handlingsmettet drama. 

Ingrid Weme Nilsens dramatisering og Marit Moum Aunes iscenesettelse av Agnes Ravatns roman utvider og utvikler forståelsen av Allis Hagtorns psykiske tilstand, og av dynamikken mellom henne og Bagge. Det som i boka er intelligente antydninger blir i sceneversjonen til billedrik, innsiktsfull kompleksitet. Dramaturgien vektlegger det klaustrofobisk isolerte i situasjonen. Dette gjør «Fugletribunalet» til en psykologisk thriller der «psykologisk» og «thriller» er like viktige ord. Innslag av empatisk ladet pinlighetshumor - et kjennetegn for Ravatn så vel som for Aune og Nilsen - forløser ikke spenningene, men opprettholder dem.

Symbolikk

Fuglesymbolikken fra boka er i teaterversjonen gitt enda flere lag, i dramaturgi og i visuell og lydlig framstilling. Marianne Krogh, Ingrid Jørgensen Dragland og Frode Winther spiller en måke, en stokkand og en kongeørn i tillegg til menneskelige birollefigurer og et slags indre kor i Allis’ bevissthet. Også som fugler er de menneskelige bastarder; en menneskearm, en fuglevinge, fuglehode og menneskekropp. Virkelighetsforståelsen, som for Allis (og for Bagge) kan være noe flytende, blir slik en fysisk realitet også for oss i salen.

Ole Jacob Børretzen har skapt fuglehodene (og -vingene?). Milja Salovaaras øvrige scenografi og kostymedesign danner en minimalistisk naturorientert ramme om mennesket som dyr i flukt.

Premieren var på Det Norske Teatret 21. mars 2015.