Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2014: Svanhild

SVANHILD av Henrik Ibsen. Regi: Lars Øyno. Scenografi: Tormod Lindgren, med malerhjelp fra Christopher Rådlund. Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther. Lysdesign: Rolf Christian Egseth. Grusomhetens Teater, 14. mars.

Avslørt idyll

Lars Øynos konvensjonskonfronterende scenespråk gjør Ibsens Svanhild til kraftfullt teater, der konformitet og falskhet blottstilles.

I Fru Halms hage hersker harmoni, og nåde den som påstår noe annet. Nyforlovede, lenge forlovede og gifte par insisterer på idyll. Bare to stritter imot, Falk (Miguel E. D. Steinsland) og Svanhild (Kirsti Sørlie Hansen).

Ibsens korte og ufullstendige tekst - der konvensjoner konfronteres og latterliggjøres - og Øynos formspråk - som gjør det samme - utgjør en egnet kombinasjon. Form kler tematikk, og aspekter som i teksten bare finnes som antydninger blir kroppsliggjort og utdypet. I dialogen har Lars Øyno holdt seg strengt til originalteksten. Språkformene er ikke modernisert, og også normalt stumme bokstaver uttales, som i «bed-ste-fa-der» og «bed-ste-mo-der». Skuespillerne dveler ved teksten i nær parodisk grad. Tonen er melodramatisk deklamerende, tempoet langsomt, og hver stavelse uttales. «Bag-ef-ter.» Dette understreker forestillingens preg av karikatur, men også hvor sentralt temaet om kvelende konvensjonsbinding er. Svanhild tar opp flere av Ibsens gjennomgangstemaer; illusjonenes skadevirkning, ekteskapet som økonomisk transaksjon, utnyttelsen av andre mennesker til eget formål. Hovedtemaet er likevel hvor lammende det er å leve under rigide sosiale konvensjoner. En høflig overflate skjuler mangel på frihet. Anstrengte manerer dekker over kynisme og frustrasjon. Alle Øynos formvalg forsterker denne tematikken. Overdrevet gestisk tydelighet utleverer og brutaliserer skikkelsene. Kontrasten mellom gjort og sagt gir et hypervisualisert fysisk uttrykk til underteksten, så dominerende at uttalt tekst overstyres. Slik tydeliggjøres også Ibsens ironi.

Symbolrikt

I en artikkel for Scenekunst.no har scenograf Tormod Lindgren forklart hvordan han og Christopher Rådlund skjulte kjønnslige former i sine tilsynelatende uskyldsrene, romantiserte dekormalerier av landskaper, med motsetninger mellom lett og tvungent, naturlig og kunstig. Målet var å skape spenninger mellom livskraft og destruktivitet. Kulissene var dessuten dekorert på baksiden, der med en mer brutal, strukturell, skisseaktig strek, som signaler om skjulte virkeligheter i den synlige virkeligheten. Under forestillingen leste undertegnede budskapene om motsetninger mellom kunstig og naturlig, og om skjulte virkeligheter i åpen virkelighet, som klarere kommunisert enn spenningene, mens symbolene i Gjøril Bjercke Sæthers kostymer var umiddelbart synlige.

Svanhilds kvinnekjoler og mannsvester er mønstrede og med broderier, med innslag som sier noe om rollefigurenes navn, holdninger eller funksjoner, eller om forholdene mellom rollefigurer. Bare Svanhilds kjole er ensfarget kremhvit, og skjørtet er mykere og mindre omfangsrikt enn de andres. Dette samsvarer med Kirsti Sørlie Hansens spill, mer dempet enn kollegenes, selv om også hun oppfyller forestillingens konvensjoner. Kjolene, med stramme liv og understøttende krinoliner, innskrenker skuespillernes bevegelsesfrihet. Men kvinnene beveger seg som om hindringene skulle være enda strengere enn de er. Spesielt er dette synlig i en lang krokket-sekvens, med tripping og duving, vipping og rykking. Undertegnede minnes om fugler; av og til skvetne og nervøse, av og til i grasiøs flyt. De fleste aktørene bruker flokkdyrets kroppsspråk, som høns eller gjess, mens Svanhilds bevegelser er noe mer uhindret. Miguel E. D. Steinsland som Falk framstår som mer av en påfugl enn en rovfugl, poserende, spankulerende, stolt. Fuglemotivene gjentas både i det visuelle og i lydbildet i Grusomhetens Teaters oppsetning. Guldstad og Fladland er kledd i fuglemønstrede vester, og i sittedelen av scenografien henger et bur med levende kanarifugler. Fra start lyder kvitring.

Denne fuglesymbolikken har ikke bare rot i Grusomhetens Teaters filosofi om å bruke kroppens egen musikalitet til å uttrykke det usagte, men også i Ibsens originaltekst, med fuglehenvisninger i Falks, Svanhilds og Frøken Lærkes navn, og i stæren Falk dreper og sammenligner Svanhild med. Ibsen brukte ofte fuglemetaforer, og villfuglen i bur var et kvinnebilde han gjentok i flere skuespill. Han var bevisst svanen som dødssymbol, og trakk paralleller mellom ulykkelig ekteskap og død. «Nu har din Svanhild svanesangen sunget», heter det i Kjærlighetens komedie. Så langt går ikke Svanhild, men Falk rekker å sammenligne Svanhild med hennes navnesøster i sagaen, hun som ble revet i stykker av fire hester.

Innsikter

Svanhild bærer den sentrale kvinneskikkelsens navn, men Falk er den som oftest og med størst sikkerhet uttaler seg. I Øynos scenekomposisjon utgjør han ofte blikkfanget, mens Svanhild vises som en outsider, utenfor fellesskapet eller ensom i det. Sett fra Falks perspektiv er hennes rolle å inspirere ham, gjennom å oppgi seg selv og sin framtid, og følge ham så lenge han vil. Egoismen og det livsfjerne i denne ideen blir latterliggjort av rigiditeten i Grusomhetens Teaters oppsetning.

Om oppsetningen av Svanhild bringer tilskuerne ny innsikt i Ibsen, er det nok helst gjennom et innblikk i hans arbeidsmetoder.  Handlingen tilsvarer første akt i tre akter lange Kjærlighetens komedie. Heller ikke det fullstendige stykket er av Ibsens rikeste, men det er langt mer komplekst enn den skissenære teksten som nå er oppført. I sitt videre arbeid endret Ibsen formen fra prosa til vers. Enkeltscenenes struktur beholdt han, men han forandret rekkefølgen av noen av scenene. Han byttet ut navn, blant annet ble Frøken Lærke til Frøken Skjære. Han beholdt personlighetstyper og hovedmotiver, men nyanserte skikkelser, situasjoner og dialoger. Svanhild fikk langt mer taletid og utvikling, og både Svanhild og Kjærlighetens komedie peker fram mot senere samlivsdramaer.

Øyno har benyttet seg av vissheten om hva som kommer senere i sin iscenesettelse av Svanhild, og i kroppsspråket ligger flere frampek.

Premieren var på Grusomhetens Teater 14. mars 2014. Teksten ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift nr. 2-/3 2014.