Mars 2015: Sweeney Todd

«Sweeney Todd». Det Norske Teatret. Av: Stephen Sondheim (musikk og sangtekster) og Hugh Wheeler (manus) etter Christopher Bond, oversatt av Ragnar Hovland. Med: Frank Kjosås, Charlotte Frogner, Heidi Gjermundsen Broch, Silya Nymoen, Jon Bleiklie Devik m.fl. Regi: Erik Ulfsby. Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen.

Herlig heftig hårete.

TERNING: FEM

Morderisk massemoro

Forbrytelser har det med å komme ut av kontroll. Erik Ulfsby har full styring over «Sweeney Todd»s kannibalistiske grenseoverskridelser.

MUSIKAL: Møt Sweeney Todd (Frank Kjosås), barbereren med en fortid. Han er hevneren som starter med et personlig motiv, og som utvider til å straffe hele samfunnet. Møt Nellie Lovett (Charlotte Frogner), hans medhjelper paibakeren, en pågående pådriver for blodtørsten, slett ingen passiv tilrettelegger. Møt dommer Turpin (Jon Bleiklie Devik), maktmisbrukeren som opprinnelig forbrøt seg og har forårsaket det som skal hevnes.

Er noen av dem egentlig uten skyld i det som skal skje? Er noen av oss?

Som 2013s «Shockheaded Peter», brakt til samme scene av samarbeidskonstellasjonen Erik Ulfsby (regi)-Belinda Braza (koreografi)-Arne Nøst (scenografi), er «Sweeney Todd» gjort som eventyrlig makaber fabel med moral, innpakket i lag på lag av leken moro.

Fantasifull ikke-realisme

I rollen som gatepiken Lucy har Silya Nymoen en fortellerrolle som er utvidet fra den rollen samme skikkelse spiller i Wheeler-Sondheims originaltekst. I flere sekvenser framfører hun sanger som originalt tilhører koret, noe som i noens øyne kan overskygge samfunnsaspektet i musikalen og i andres understreke det: Dobbeltfunksjonen blir også en synliggjøring av samfunnets ansvar for og svik mot sine svakere.

De sentrale skuespillerne er yngre enn en er vant til å se rollebesetningen. Men de er aldersløst sminket, i all sin groteske grellhet. At ennå ikke 34-årige Frogner framstiller en enkefru som var husvertinne for et ungt ektepar rundt tjue år før og at jevnaldrende Kjosås skal være gammel nok til å ha en voksen datter er like enkelt å akseptere som at 40-årige Heidi Gjermundsen Broch spiller tidligpubertal gutt. Ingen av delene forårsaker troverdighetsproblemer innen den ikke-realistiske, fantasilekne rammen som er valgt. Nøst lar gotisk trash-punk-tivoli-estetikk møte tegneseriestiliserte 2D-illustrasjoner i syntetisk-sukkertøy-sirkus-farger, med forbindelseslinjer tilbake til både «Shockheaded Peter» og til «Sweeney Todd»s oppsetningstradisjon. Brazas fysiske uttrykk holder tempoet høyt og gjør sceneforflytningene til funksjonelle deler av historiefortellingen.

Mer er mer

En av Stephen Sondheims tre teser for godt musikkteater lyder «mindre er mer». Med andre ord: Ett lite virkemiddel kan være vel så virkningsfullt som flere og større. På mange måter kan «Sweeney Todd» sies å motsi dette utsagnet. I sceneversjonen som i grunnlagsmaterialet er mer mer, og enda mer er enda mer. Men musikalen er også et bevis på at Sondheims to andre teser, «innhold dikterer form» og «gud er i detaljene», er gyldige. Her er overdådigheten en narrativ nødvendighet. 

De parallelle historiene løfter fram undertekstens tematiske motiver, samtidig som fortellingens overraskelser bevares tilstrekkelig kamuflert til at tilskueren kan komme til å avsløre dem nøyaktig på de tidspunkter de er ment å komme som avsløringer.

Premieren var på Det Norske Teatret 20. mars 2015.