PEER GYNT av Henrik Ibsen. Regi: Erik Ulfsby. Dramaturg:
Njål Helge Mjøs. Scenografi: Arne Nøst. Kostymedesign: Christina Lovery. Lysdesign:
Torkel Skjerven. Musikalsk ansvar: Kjetil Bjerkestrand. Lyddesign: Simen Scharning. Peer Gynt AS,
Gålåvatnet, 1. august.
Selvvalgt splittelse
Erik Ulfsbys Peer Gynt
er en rik og frodig tolkning med vekt på sviket. Mot seg selv, og mot de andre.
Den som ønsker å lese Peer
Gynt som en kritikk av Norge, eller av forbrukerorientert kapitalisme, kan
lett finne støtte for det i oppsetningen. Samtidig er dette et nært og
nærgående psykologisk portrett av mennesket Peer, en person med talenter, men
uten bevissthet om hva han skal bruke dem til.
Tyngdepunktet er lagt til den såkalt «vanskelige»
fjerdeakten i Nord-Afrika. Og når «vanskelig» her står i «», er det fordi «» er
hjertelig til stede, men vanskelighetsgraden skrudd betydelig ned.
Peer og massen
Mads Ousdals Peer er en mann med mer energi - fysisk, mentalt,
erotisk - enn han har utløp for. Han er ikke uten evne til selvrefleksjon, men han
velger den vekk. Ofte stopper han opp. Han undres, han spør seg om han har
gjort, og gjør, de riktige valgene. Hver gang går selvgranskningen over i
diktning og fantasi. Når Ousdals Peer går utenom er det som regel et bevisst
valg. Det er enklest. Det gir ham tilgang på de penger, de kvinner og den
status han tar for lykke. Men at et valg er tatt bevisst, betyr ikke alltid at
det er riktig. At man mistenker at noe er galt, kan i seg selv være en grunn
til å jage videre. Dette synliggjøres i Ousdals rolletolkning, i stemmetonen og
mimikken han gir Peers høyttenkende replikker, i den fysiske fremstillingen av
Peers skiftende energier og viljer, i samspillet med de mennesker han møter. Ulfsby,
Mjøs og Ousdal har gjort ham til en mann det er lett å lese og lett å
gjennomskue. Deres Peer Gynt
utleverer Peer med innsikt og klokskap, men uten skjønnmaling. Han forstås og
forklares, men unnskyldes ikke.
Oppsetningens svakere scener er de innledende. I
midtpartiets massescener, som Dovregubbens Hall, Dårekisten og skipsforliset
ved norskekysten, danner ikke statistene bare en ramme om protagonist og
situasjon, slik de har hatt tendens til å gjøre tidligere år på Gålå. De danner
situasjon. Nysirkusets fysiske stiliserte kommunikasjon vinner over spelets
illustrerende oppstilthet. Men i bygdescenene, som bryllupet på Hægstad og
begravelsesscenen ved Peers hjemkomst, dominerer spelstilen fremdeles. Her er
menneskemassen kulisse og illustrasjon, mer enn en handlende mangehodet aktør.
Kanskje er dette et valgt virkemiddel, for å understreke kontrasten mellom
Peers eventyr ute og hans savn etter eventyr hjemme, men det kan også virke som
om Ulfsby ikke alltid har bestemt seg for hva han skal bruke alle disse
menneskene til. Massens funksjon i disse scenene er ikke like klar som i de mer
nytolkede delene. Her kan en håpe på videre arbeid neste år.
På solen jeg ser
Lyden er uvanlig velmikset. Ikke en hvisken går tapt, og
musikerne, ledet av Kjetil Bjerkestrand, kommer til sin rett. Musikalsk som
scenisk står oppsetningen på trygg tradisjonell grunn, men selvstendig tolket
og med nye innfallsvinkler. Ett eksempel: Når Peer, i det øyeblikk i
Nord-Afrika der all handling stilner rundt ham og han lar tankene gå hjem, er
det ikke Grieg vi hører. Fra Arve Tellefsens fiolin lyder Sæterjentens søndag, Ole Bull-melodien Bull selv en gang spilte fra
toppen av pyramiden i Kairo, den om seterjenta som følger solens posisjon for å
se når kirketiden begynner. En henvisning til Solveig, naturligvis. Budeiene som
Peer hadde en orgie med er strøket, kanskje nettopp for dette øyeblikkets skyld,
for ytterligere å tydeliggjøre at det ikke er dem han tenker på. Solveig er ennå
ikke selv synlig, men når hun kommer til syne nyanserer hennes opptreden den
figur vi er vant til å se.
Heidi Ruud Ellingsens middelaldrende Solveig, etterlatt i
Norge, skjuler ikke sitt savn eller sinne. Hun kjemper og sloss med sine egne
følelser, klynker og skriker dem ut. Dette er ikke en blyg eller passiv kvinne.
I oppsetningen understrekes det at det er Solveig som velger Peer. Hun tar
initiativ, et valg, ikke en tilfeldighet. Dette er en seksuelt interessert,
pågående Solveig. Forskjellen mellom henne og hans andre kvinner - Ingrid (Andrea
Rudland Haave), den grønnkledde (Marie Blokhus), Anitra (Belinda Braza) - er
ikke den forslitte hore-madonna-inndelingen, men at de, som Peer, er egoister, grådige
mennesker som bruker andre for å dekke egne behov, mens hun, Solveig, er
omsorgsperson inntil og inn i det fanatiske. Men uten behov og uten frustrasjon
er hun ikke, noe som igjen framgår i sluttscenen. Solveig mottar Peer med
glede, vemod og omsorg. Sin smerte venter hun med å vise til han ligger livløs
i hennes armer. Først da lar hun sorgen og fortvilelsen bryte inn i sangen. I
denne scenen finnes flere ekkoer til Mor Åses død, og Gålåoppsetningens
iscenesettelse fungerer som en høyttaler for dem. Slik Peer fortsatte sin tale
til moren (Birgitte Victoria Svendsen) etter at hun hadde sluttet å røre seg,
fortsetter Solveig sin sang til Peer når han ligger stille. Men der Peers mål
var å trøste seg selv, prøver Solveig å trøste Peer. Begge setter ham først.
Humanisme, ikke
religion
Den religiøse dimensjonen er dempet i dramaturgien: Peers
forhold til seg selv og andre handler om menneskelig ansvar og menneskelige
muligheter, ikke om gud eller djevel, himmel eller helvete, engler eller
demoner. De mytiske figurene Bøygen, Den fremmede passasjer og Knappestøperen
er slått sammen til én, tolket av Svein Tindberg, hvis tilbakeholdne fremtoning
og stramme kostymer i de tre rollene er tilstrekkelig lik til at i alle fall
undertegnede tolker endringer som skifter i situasjon og ikke skifte av
skikkelse. Han har fortsatt et preg av noe overnaturlig. Som den eneste av
skikkelsene går han på vannet, på en skjult gangvei rett under overflaten som alle
andre går utenom. Men hans funksjon kan like gjerne være å uttrykke Peers underbevissthet
eller overjeg (samvittighet og selvbevissthet) som å illustrere religiøse krav.
Dette inntrykket forsterkes av at han også opptrer, taust og i bakgrunnen, i
scener hvor han ikke finnes hos Ibsen. Hver gang står Peer ved valg.
Gålåvatnets Gynt
er to teatersjefers oppsetning, og skjønt den enes arbeid er mest omtalt så
langt, er også den andres avgjørende. Arne Nøst har forankret sin scenografi i
en stedsbevissthet som vil gjøre det vanskelig å flytte Gynt fra Gålå, om Ulfsby & kompani skulle vurdere en nedskalert
versjon annetsteds. Nøst benytter utemulighetene i natur og værforhold, med en
hydraulisk fleksibel plattform nedgravd i gressbakken, med båter på vannet og
den allerede nevnte gangveien i vannet, med telt slått opp i bakken og med levende
hest. Estetikken er naturnær, men bruker ofte og effektivt også brudd med det
naturlige. Grantrær og vannkant fungerer som rekvisitter og vollene mot vannet
- en tidligere sammenhengende voll som nå er dels utgravd og blitt til to -
benyttes som scenefløyer med mulighet for raske skifter. Også amfiet anvendes som
arena.
En eventuell inneversjon av konseptet, i nedskalert og
tilpasset versjon, med samme tekst- og rolletolkninger, vil fortsatt være en
svært sterk forestilling. Men tapet av den fysiske rammen vil være et tap av en
dimensjon. Undertegnede håper i stedet at det samme teamet får sjansen til å
videreutvikle sin Peer Gynt på Gålå
neste sommer.
Premieren var på utescenen ved Gålåvatnet 1. august 2014. Teksten ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift nr. 4 2014.
No comments:
Post a Comment