August 2017: Peer Gynt på Gålå

«Peer Gynt». Peer Gynt-stemnet, Gålå. Av: Henrik Ibsen, bearbeidet av Njål Helge Mjøs. Med: Nils Ole Oftebro, Jakob Oftebro, Marianne Nielsen, Mari Strand Ferstad, Nina Ellen Ødegård, Anne Krigsvoll, Jan Sælid, Preben Hodneland, Anders Dale, åtte musikere og 59 amatører. Regi: Sigrid Strøm Reibo.

KOMMENTAR: Heisatur i mentalt landskap.

TERNING: FEM

Med innsida ut

Peers indre splittelse gis underholdende ytre form.

TEATER: Hvor mye av det som skjer i «Peer Gynt» er ytre handling, og hvor mye er billedgjøring av Peers indre liv? I Sigrid Strøm Reibos Gålå-regi er svaret at det er mest av det siste. Teksten er bearbeidet av Njål Helge Mjøs, som også var dramaturg for Erik Ulfsbys «Peer Gynt»-forestillinger samme sted og som dermed har kunnet arbeide over flere år med å utvikle sine tanker om stykket. Årets «Gynt» på Gålå bygger på mange av de samme tankene som lå under Ulfsbys, men uttrykt i helt annen form. Reibo og Mjøs legger vekten på Peers indre liv, Peers indre tvil og Peers indre kamp (et ord som også brukes underveis i forestillingen, i et aldri så lite spark til en annen selvfokusert nordmann). Det betyr på ingen måte at ytre handling mangler, men at den ytre handlingen formidler den indre.

To og en

Sønn og far Jakob og Nils Ole Oftebro deler rollen som Peer. Førstnevnte spiller før pause, i det som er Ibsens tre første akter. Etter pause opptrer begge i samspill, i et uttrykk for den indre splittelsen i Peer. I denne delen står de to lenge likestilt i arbeidet, før Nils Ole Oftebro mot slutten av Peers liv tar hovedansvaret.

Mjøs og Reibo har redigert i Ibsens tekst gjennom hele stykket, men størst er tekstomveltningene etter pause. Her er kronologien stokket lett om på, med preg av tilbakeblikk, og enkeltscener er strøket i sin helhet. De som gjenstår, framstår som Peers fabuleringer og Peers filosoferinger over Peers livskamp og dødskamp. Møtet med Anitra oppsummerer Peers todelte kvinnesyn. Også rollen som Anitra blir spilt av to skuespillere: Forestillingens Solveig, Mari Strand Ferstrand, og dens Ingrid og grønnkledde, Nina Ellen Ødegård. Far Oftebro opptrer i par med Ferstrand og sønn Oftebro i par med Ødegård, og det blir tydelig at Peers syn på kvinnene i hans liv ikke samsvarer med kvinnenes syn på samme. Også Peers retur er en dagdrøm, nå i et anfall av anger. Galehusscenen er et forsøk på å forstå et mentalt sammenbrudd, en midtlivskrise der den unge Peer viker for den gamle, og Knappestøper-scenene formidler Peers angst for å dø. Humor er hele veien sentralt, en direkte, rå og innimellom bent ut morbid humor. Samtidig skildres Peer som et sårbart og såret menneske.

Tidens gang

Kostymer og rekvisitter viser tid som går. I første del knytter de handlingen til sent 1950-tall eller tidlig 60-tall, et norsk bygdemiljø der drømmen er den amerikanske drømmen. I de tidlige sekvensene i del to signaliseres 1980-tall, mens sluttscenene viser kostymer nærmere vår tid. Ofte ligger referanser til popkultur («Grease», Madonna, «Miami Vice») eller billedkunst (Gud-gamle-Peers finger rører Adam-unge-Peers, som i Michelangelos maleri i taket på det sixtinske kapell) i de visuelle valgene. Dette er tilleggsunderholdning for den som ser det, men ikke distraherende for den som ikke gjør det. Gjermund Andresen har ansvar for scenografien og har samarbeidet med Helena Andersson om kostymedesignen. Han lar Gålåvatnets egen scenografi dominere, og med unntak av en laftet hytte uti vannet - viktig ved Peers hjemkomst - er de fleste elementene slike det går fort å skifte ut. Blant dem er en lastebil, en campingvogn, en viss mengde campingbord og -stoler, en rosa badeflamingo (2017-dille i 1980-tallsmiljø, der den i grunnen passer godt inn) og et utvalg båter. I Simon Revholts musikalske arrangementer kombineres grunnlinjer fra Grieg med popfragmenter fra de ulike tiårene.

Premiere var ved Gålåvatnet 4. august 2017.

Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift: Peer Gynt på Gålå

PEER GYNT av Henrik Ibsen. Regi: Erik Ulfsby. Dramaturg: Njål Helge Mjøs. Scenografi: Arne Nøst. Kostymedesign: Christina Lovery. Lysdesign: Torkel Skjerven. Musikalsk ansvar: Kjetil Bjerkestrand. Lyddesign: Simen Scharning. Peer Gynt AS, Gålåvatnet, 1. august.

Selvvalgt splittelse

Erik Ulfsbys Peer Gynt er en rik og frodig tolkning med vekt på sviket. Mot seg selv, og mot de andre.

Den som ønsker å lese Peer Gynt som en kritikk av Norge, eller av forbrukerorientert kapitalisme, kan lett finne støtte for det i oppsetningen. Samtidig er dette et nært og nærgående psykologisk portrett av mennesket Peer, en person med talenter, men uten bevissthet om hva han skal bruke dem til.

Tyngdepunktet er lagt til den såkalt «vanskelige» fjerdeakten i Nord-Afrika. Og når «vanskelig» her står i «», er det fordi «» er hjertelig til stede, men vanskelighetsgraden skrudd betydelig ned.

Peer og massen

Mads Ousdals Peer er en mann med mer energi - fysisk, mentalt, erotisk - enn han har utløp for. Han er ikke uten evne til selvrefleksjon, men han velger den vekk. Ofte stopper han opp. Han undres, han spør seg om han har gjort, og gjør, de riktige valgene. Hver gang går selvgranskningen over i diktning og fantasi. Når Ousdals Peer går utenom er det som regel et bevisst valg. Det er enklest. Det gir ham tilgang på de penger, de kvinner og den status han tar for lykke. Men at et valg er tatt bevisst, betyr ikke alltid at det er riktig. At man mistenker at noe er galt, kan i seg selv være en grunn til å jage videre. Dette synliggjøres i Ousdals rolletolkning, i stemmetonen og mimikken han gir Peers høyttenkende replikker, i den fysiske fremstillingen av Peers skiftende energier og viljer, i samspillet med de mennesker han møter. Ulfsby, Mjøs og Ousdal har gjort ham til en mann det er lett å lese og lett å gjennomskue. Deres Peer Gynt utleverer Peer med innsikt og klokskap, men uten skjønnmaling. Han forstås og forklares, men unnskyldes ikke.

Oppsetningens svakere scener er de innledende. I midtpartiets massescener, som Dovregubbens Hall, Dårekisten og skipsforliset ved norskekysten, danner ikke statistene bare en ramme om protagonist og situasjon, slik de har hatt tendens til å gjøre tidligere år på Gålå. De danner situasjon. Nysirkusets fysiske stiliserte kommunikasjon vinner over spelets illustrerende oppstilthet. Men i bygdescenene, som bryllupet på Hægstad og begravelsesscenen ved Peers hjemkomst, dominerer spelstilen fremdeles. Her er menneskemassen kulisse og illustrasjon, mer enn en handlende mangehodet aktør. Kanskje er dette et valgt virkemiddel, for å understreke kontrasten mellom Peers eventyr ute og hans savn etter eventyr hjemme, men det kan også virke som om Ulfsby ikke alltid har bestemt seg for hva han skal bruke alle disse menneskene til. Massens funksjon i disse scenene er ikke like klar som i de mer nytolkede delene. Her kan en håpe på videre arbeid neste år.

På solen jeg ser

Lyden er uvanlig velmikset. Ikke en hvisken går tapt, og musikerne, ledet av Kjetil Bjerkestrand, kommer til sin rett. Musikalsk som scenisk står oppsetningen på trygg tradisjonell grunn, men selvstendig tolket og med nye innfallsvinkler. Ett eksempel: Når Peer, i det øyeblikk i Nord-Afrika der all handling stilner rundt ham og han lar tankene gå hjem, er det ikke Grieg vi hører. Fra Arve Tellefsens fiolin lyder Sæterjentens søndag, Ole Bull-melodien Bull selv en gang spilte fra toppen av pyramiden i Kairo, den om seterjenta som følger solens posisjon for å se når kirketiden begynner. En henvisning til Solveig, naturligvis. Budeiene som Peer hadde en orgie med er strøket, kanskje nettopp for dette øyeblikkets skyld, for ytterligere å tydeliggjøre at det ikke er dem han tenker på. Solveig er ennå ikke selv synlig, men når hun kommer til syne nyanserer hennes opptreden den figur vi er vant til å se.

Heidi Ruud Ellingsens middelaldrende Solveig, etterlatt i Norge, skjuler ikke sitt savn eller sinne. Hun kjemper og sloss med sine egne følelser, klynker og skriker dem ut. Dette er ikke en blyg eller passiv kvinne. I oppsetningen understrekes det at det er Solveig som velger Peer. Hun tar initiativ, et valg, ikke en tilfeldighet. Dette er en seksuelt interessert, pågående Solveig. Forskjellen mellom henne og hans andre kvinner - Ingrid (Andrea Rudland Haave), den grønnkledde (Marie Blokhus), Anitra (Belinda Braza) - er ikke den forslitte hore-madonna-inndelingen, men at de, som Peer, er egoister, grådige mennesker som bruker andre for å dekke egne behov, mens hun, Solveig, er omsorgsperson inntil og inn i det fanatiske. Men uten behov og uten frustrasjon er hun ikke, noe som igjen framgår i sluttscenen. Solveig mottar Peer med glede, vemod og omsorg. Sin smerte venter hun med å vise til han ligger livløs i hennes armer. Først da lar hun sorgen og fortvilelsen bryte inn i sangen. I denne scenen finnes flere ekkoer til Mor Åses død, og Gålåoppsetningens iscenesettelse fungerer som en høyttaler for dem. Slik Peer fortsatte sin tale til moren (Birgitte Victoria Svendsen) etter at hun hadde sluttet å røre seg, fortsetter Solveig sin sang til Peer når han ligger stille. Men der Peers mål var å trøste seg selv, prøver Solveig å trøste Peer. Begge setter ham først.

Humanisme, ikke religion

Den religiøse dimensjonen er dempet i dramaturgien: Peers forhold til seg selv og andre handler om menneskelig ansvar og menneskelige muligheter, ikke om gud eller djevel, himmel eller helvete, engler eller demoner. De mytiske figurene Bøygen, Den fremmede passasjer og Knappestøperen er slått sammen til én, tolket av Svein Tindberg, hvis tilbakeholdne fremtoning og stramme kostymer i de tre rollene er tilstrekkelig lik til at i alle fall undertegnede tolker endringer som skifter i situasjon og ikke skifte av skikkelse. Han har fortsatt et preg av noe overnaturlig. Som den eneste av skikkelsene går han på vannet, på en skjult gangvei rett under overflaten som alle andre går utenom. Men hans funksjon kan like gjerne være å uttrykke Peers underbevissthet eller overjeg (samvittighet og selvbevissthet) som å illustrere religiøse krav. Dette inntrykket forsterkes av at han også opptrer, taust og i bakgrunnen, i scener hvor han ikke finnes hos Ibsen. Hver gang står Peer ved valg.

Gålåvatnets Gynt er to teatersjefers oppsetning, og skjønt den enes arbeid er mest omtalt så langt, er også den andres avgjørende. Arne Nøst har forankret sin scenografi i en stedsbevissthet som vil gjøre det vanskelig å flytte Gynt fra Gålå, om Ulfsby & kompani skulle vurdere en nedskalert versjon annetsteds. Nøst benytter utemulighetene i natur og værforhold, med en hydraulisk fleksibel plattform nedgravd i gressbakken, med båter på vannet og den allerede nevnte gangveien i vannet, med telt slått opp i bakken og med levende hest. Estetikken er naturnær, men bruker ofte og effektivt også brudd med det naturlige. Grantrær og vannkant fungerer som rekvisitter og vollene mot vannet - en tidligere sammenhengende voll som nå er dels utgravd og blitt til to - benyttes som scenefløyer med mulighet for raske skifter. Også amfiet anvendes som arena.

En eventuell inneversjon av konseptet, i nedskalert og tilpasset versjon, med samme tekst- og rolletolkninger, vil fortsatt være en svært sterk forestilling. Men tapet av den fysiske rammen vil være et tap av en dimensjon. Undertegnede håper i stedet at det samme teamet får sjansen til å videreutvikle sin Peer Gynt på Gålå neste sommer.

Premieren var på utescenen ved Gålåvatnet 1. august 2014. Teksten ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift nr. 4 2014.

August 2013: Peer Gynt og Selvets keiser

«Peer Gynt» og «Selvets keiser», Peer Gynt-stemnet, Vinstra. Av: Henrik Ibsen. Med: Dennis Storhøi, Britt Langlie, Hans Marius Hoff Mittet, Ingeborg Schübler Gillebo m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes.

Dobbelt perspektiv.

Tvisyn på Gynt

«Selvets keiser» undersøker Peer Gynt innenfra. «Peer Gynt» beskriver ham utenfra.

TEATER: Gynt feirer 25 år ved Gålåvatnet i år, et jubileum som markeres med to forestillinger i stedet for en. Begge er regissert av Svein Sturla Hungnes, og i begge er Peer framstilt av Dennis Storhøi.

Selvbildet

«Peer Gynt» er vinklet på Peers ytre reise, en kavalkade over hans opplevelser, eventyr og eskapader. Tekstutvalget forsterker Ibsens fokus på Peers tid i Gudbrandsdalen, ungdom og alderdom. Det er et kurant valg, ikke bare fordi vi befinner oss i Gudbrandsdalen, men også fordi ungdomstiden kan fungere som en forklaring på Peers personlighet. Her ligger årsaker til at han opplever, men ikke erkjenner.

I «Selvets keiser» går han inn i selvgranskingen. Hungnes tar utgangspunkt et sted mellom tredje og fjerde akt. Peer er på høyden, rik, berømt, ytre vellykket. Men når et tv-show vil lage en spesial på ham, lagt til barndomsbygda, bryter han sammen, i en malstrøm av minner, fantasier og frampek, selvkritikk og anger. Denne dragsugdramaturgien viser at det han gjennomgår er en indre reise. Det er ikke mytiske skikkelser som bøyg eller knappestøper som driver fram Peers selvrealisering. De er fysiske uttrykk for at det gjør han selv, i sitt eget sinn.

Scenebildet

I form er forskjellene store. Samme ensemble, med enkelte utskiftninger, opptrer i begge oppsetninger.

Dennis Storhøi er, i begge tilfeller, oppsetningens sjel. Han evner å formidle Peers dobbelthet, hans ruvende karisma, hans avgrunn. Avgrunnen er, som leseren vil forstå av beskrivelsen over, dypere og mer inngående demonstrert i «Selvets keiser» enn i «Peer Gynt». Sjarmen er magnetisk i begge utgaver.

Visuelt er rammene ulike, med en stålrigg som bakgrunn i «Selvet», med gresslette og hesjer i «Peer». «Selvet» er popkulturelt musikklagt og koreografert. For den som ser begge er det likevel påfallende hvor mange av de sceniske elementene fra den tradisjonelle «Peer Gynt» som inkorporeres i den moderne. Kanskje er det ment som en påminnelse om at det er det samme livsløp vi studerer, det samme mennesket. Perspektivet er bare forskjøvet.

Eksempelbildet

Ta Mor Åses død som eksempel: I den tradisjonelle «Peer Gynt» skildres den i samtid, med Peer og Åse i dialog, der de ivrig egger hverandre fram, mens fantasiene eskalerer og minst en av dem glemmer «det vrange og skakke». I «Selvets keiser» skildres samme scene gjennom minnets distanse. Mor Åses replikker er de samme, Britt Langlies intonasjon og kroppsbruk er den samme, men Peers perspektiv er annerledes. Han sitter med ryggen til henne, ytrer replikkene i en bitter, angrende, selvkritisk tone. Det er som om han, i hele sin skikkelse, spør «hvem er jeg, som ikke en gang kan se realitetene i min egen mors død?».

Denne scenen representerer meget vel de ulike fortolkningene bak de to oppsetningene. Selvbebreidelsen er påtakelig, i «Selvets keiser». Den er knapt merkbar i «Peer Gynt».

Premiere på «Selvets keiser» var 31.07.2013, premiere på «Peer Gynt» var 03.08.2013, begge deler ved Gålåvatnet.