Norway, ten points.
TERNING: FEM.
Melodi Grand Prix-fest
Lykke og livsløgn lever side om side i «Lenge leve livet».
MUSIKAL: Fra en scene strømmer gamle melodier. «Lenge leve
livet» er en jukeboksmusikal med et Musikalsk Grensesettende Premiss: Ikke bare
skal norske Melodi Grand Prix-låter utgjøre alt musikalsk materiale. Alle
replikker skal også være sitater fra samme sangkonkurranse. Det får de til.
Bare på to punkter har Åsleik Engmark & co vært juksemaker pipelort: To ganger
settes enkeltord fra ulike sanger sammen til setninger, og i en kort sekvens
brukes svært korte utdrag fra andre europeiske sangbidrag. Resten oppfyller
betingelsene, med korte eller mer utvidede utdrag fra om lag 250 sanger - fra
et totalt mulig utvalg på rundt 400.
Avgrenset innhold
Dypsindigheter bør en med andre ord ikke forvente seg. Det
meste handler om sukkersøt idyll og ditto drømmer, kjærlighet, lykke og nære
ting, fred og lørdag og rock’n’roll. Det leveres innpakket i sukkersøte farger
og med sukkersøte ord, med armene-i-været-koreografi og tegneserie-tydelige
illustrerende gester. Koreografien er skapt av Ida Wigdel og Kristina Søetorp
fra kompaniet The Line. Men om innholdets idéverden er begrenset, har Engmark
og ensemble fått forbløffende mye ut av det likevel, og klisjémengdens
repetisjoner er grundig påpekt også i forestillingen. Faktisk bygger
hovedkonflikten på nettopp følelsen av at alt går i reprise og at
kommunikasjonen kommer til kort. En av rollefigurene - Lena (Ingvild Holthe Bygdnes)
- gjør underveis et nødvendig opprør mot premisset, mot flosklene og
konvensjonene som omgir henne.
Komikk
«Lenge leve livet» er fylt med humor, langt fra bare av
referansetett metanivå-type. En forkjærlighet for absurditet gjennomsyrer
forestillingen. Særlig vekker Helle Haugens blanding av komedie-steinansikt og
tilsynelatende inderlige innlevelse latter, men også resten av rollegalleriet
har komiøyeblikk som fortjener tolv poeng. Bygdnes bruker stadig armer og bein
i en anti-grasiøs, anti-elegant hengslete klossethet med stor komisk effekt,
Anders Hatlo og Birgitte Victoria Svendsen spiller på seksuelle hentydninger og
brå stemningsskifter, og Petter Vermeli, som Oliver-Oliver, balanserer
karakteriserende fraser med gjentatte fysiske signaturbevegelser. Samtlige
bruker nyanser i intonasjon og motsetninger mellom fysisk uttrykk og uttalte
ord som virkemidler.
Premieren var på Oslo Nye Centralteatret 16. april 2015.
No comments:
Post a Comment