Mars 2015: Signalerkommentar om sosialt bevisst, nyskapende teater

Den sosiale scenen

Avantgardeteatret har tatt den sosiale bevisstheten tilbake.

SIGNALER: Oslo Internasjonale Teaterfestival er i gang. I løpet av ti dager, gjennom 16 prosjekter, fyller teaterkunstnere fra (nesten) alle verdensdeler Black Box Teaters scener med ny scenekunst. I år er det snakk om samtidskunst med samtidsbevissthet: Kompanier og kunstnere som vil diskutere samfunnstendenser, problemer og mulige løsninger. Flere av forestillingene undersøker hvordan det er å leve som samfunnets svakeste.

ITALIENSKE Motus tar for seg tilværelsen som flyktning, i to forestillinger med litt ulike innganger. Deres «Caliban Cannibal» er et nærportrett av to flyktninger i et telt, «Nella Tempesta» et forsøk på å forstå sammenhengene mellom økonomisk urolighet, klimaendringer og migrasjon. I «Riding on a Cloud» viser libanesiske Rahib Mroué fram konsekvenser av krigsskader med sin egen bror som eksempel. I «Mi gran obra» reflekterer spanske David Espinosa over kunstnerfattigdom og -drømmer. I «Economic Theory for Dummies» forsker norske Amund Sjølie Sveen i økonomiske markedsmekanismer og i retorikken som omgir dem. I «Yellow Towel» sammenligner kanadiske Dana Michel hvite og svarte kvinneforventninger. I «His Own Room» skaper norsk-svenske A Kiss Me Production satire over den fornærmede hvite mannen.

INGENTING står i veien for at en teaterforestilling kan være både formbevisst og samfunnsbevisst. Samtlige av årets festivalkompanier vil nok si at de vektlegger både innhold og form i sitt arbeid. Det samme kan mange tidligere festivaldeltakere si, som International Institute of Political Murders «Hate Radio» (vist i 2013), som slovenske «My name is Janez Janša» (samme år) eller amerikanske «Twenty Looks or Paris is Burning at The Judson Church» (vist i fjor). Men årets festival har likevel en sterkere og mer gjennomgående samfunnsengasjert profil enn tidligere år, og det gjenspeiler en internasjonal utvikling i den frie scenekunsten. Sosial bevissthet er ikke lenger «så syttitalls». Det er tilbake som trend. Det politiske teatret er nyskapende igjen, og det nyskapende teatret tør igjen være politisk.

HVORFOR DET ER SLIK er ikke lett å si. Skyldes det finanskrisen? Ønsket om å danne en motvekt til lettvintheter? Et behov for å forstå mer enn bare ens egen nære verden? En følelse av metning med prosjekter som «bare» forsker i form? Et dypfølt - og i perioder ignorert - engasjement? Sannsynligvis er det sammensatt, slik også kunstnerskapene, deres temavalg og vinklinger er sammensatte.

Kommentaren sto på trykk 27. mars 2015, under Oslo Internasjonale Teaterfestival.