Juni 2018: Almost Nothing

«Almost Nothing». Henriette Pedersen på Black Box Teater. Av: Henriette Pedersen, med noe tekst av Vibeke Tandberg. Med: Sulekha Ali Omar og Håkon Mathias Vassvik. Regi og koreografi: Henriette Pedersen.

KOMMENTAR: Sært, smalt og fint.

TERNING: FEM 

Sansekunst

I «Almost Nothing» skaper rom, klang, kropp og bevegelse et sanselig utforskningsrom.

SCENEKUNST: «Almost Nothing» er en scenekunstopplevelse med vekt på det romlige, det lydlige, det kroppslige og det synlige. Ifølge infomaterialet er forestillingen «et forsøk på å presse vulgærmaksimalismen inn i et syltynt minimalistisk format». Undertegnede ser ingenting vulgært i dette, men så er det også så åpent for tolkning hva en ser, at en heller ikke kan si at ordet er feil.

Mulige tolkninger

En kan for eksempel lese inn et kjønnsperspektiv. Her er to utøvere, en kvinne og en mann. Sulekha Ali Omar fører seg på måter som understreker hennes fysiske styrke og kontroll, Håkon Mathias Vassvik mer avventende anspent. Han har på seg en svært tettsittende og svært utringet overdel, så lavt skåret at brystvortene befinner seg over tøykanten. Han har også på seg skjørt og militærgrønne sokker. Hun har bukser, en pyntet, glitrende topp som sitter litt løsere enn hans, og i en del av forestillingen bruker hun også et enormt hodeplagg, så åpenbart utformet i et kunstig materiale at det til og med kan være av skumgummi, formet på en måte som kan få den til å ligne både på en støvkost og på en Marie Antoinette-parykk. Senere bruker han den samme hodepryden. Kjønnsrolleironi, eller diskusjon? Kanskje begge deler.

En kan også lese inn en geografisk-geologisk-meteorologisk hyllest til det nordnorske: Langsomt kommer lyset, som lys i mørketiden. Senere bærer scenerøyken, eller tåken, lysskimmer med seg. Er dette ment som en etteraping av et værfenomen en må nord for Polarsirkelen for å se? Igjen, kanskje, men kanskje er dette også bare en tanke i meg, påvirket av at jeg selv og de to på scenen er nordfra - Vassvik fra Finnmark, Omar fra Troms og jeg selv fra Nordland - av at dialektene som brukes i det språklige er nordnorske, og av at gulvdekket underveis blir omformet slik at det ligner kantete, blå-grå-grønne fjellknauser ved havet. Pedersen er for øvrig fra Oslo.

Slektskap

«Almost Nothing» er beslektet med arbeider av grupper som Verdensteatret og De Utvalgte, men mennesket har en langt større plass her enn hos førstnevnte slektning-kompani. Her brukes også tekstutdrag, korte sitater fra Vibeke Tandbergs bok «Joelle Joelle». I info om forestillingen er den omtalt som en roman. Utdragene får den til å lyde som et prosadikt. Men «Almost Nothing» er ikke en verbalforestilling. Det er ikke tekstens mening som vektlegges, men musikken i ord, lyder, rytmer og klanger. Dette forsterkes av måten aktørene bruker stemmene på: De snakker med strupene, mens fremre del av munnen holdes så ubevegelig som råd er. Ordene må konkurrere med lydkulisser og musikk - her kreditert som lyddesign av Vilde Nupen. Vokalklanger og setningssang blir også naturlig fremhevet av den nordnorske dialektbruken (som i «på innersia a ytterdøra»).

Hovedelementet i Olav Myrtvedts scenografi er et gulvteppe eller dekke, i et materiale som forblir mystisk. Er det mykt eller hardt, skarpt eller ettergivende, tekstil eller papir, eller kanskje endog plast? Svaret spiller liten rolle, men strukturen er slik at fingertuppene blir nysgjerrige og får lyst til å berøre det. Tomrommet rundt og over er også en vesentlig del av det scenografiske rommet, og det samme er aktørenes klær (også kreditert Myrtvedt), samt lyskasterne, som er plassert mot veggen på den ene siden av scenen. Lysdesignen er ved Tilo Hahn.

Smalt blir bredt

Lyder det sært og smalt? Det er det nok også, «Almost Nothing» prøver på ingen måte å være alt for alle. Undertegnede får heller ikke like mye ut av alt. Der er deler i forestillingen som for meg virker som transportetapper, men jeg er åpen for at de taler mer til andre enn til meg, at der kan være kvaliteter også i disse som jeg ikke umiddelbart ser. Etter forestilling sitter jeg uansett igjen med et smil om munnen og med glede i kroppen. Som jeg har gjort underveis, opplever jeg også etterpå at jeg har vært med på noe fint, og jeg vil bli overrasket om ikke minst en og sannsynligvis flere av virkemiddelkombinasjonene i dette dukker opp i minst en og sannsynligvis flere teaterforestillinger på minst ett breddeteater i løpet av kort tid.

Premieren var på Black Box Teater 7. juni 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen dagen etter.

Februar 2018: Songs of Entanglement

«Songs of Entanglement». Black Box Teater/Cecilie og Julie Solberg. Av og med: Julie og Cecilie Solberg. Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad.

KOMMENTAR: En tvillingboble.

TERNING: FIRE

Todelt enhet

Aggresjonslek for to.

SCENEKUNST: De er skuespillerutdannede tvillinger. Cecilie Solberg har utdanning fra London International School of Performing Arts. Julie Solberg har utdanning fra Kunsthøyskolen i Amsterdam. «Songs of Entanglement» er deres første samarbeidsprosjekt. Tema er tvillingforholdet. Søstrene viser samhørighet og kjemper om ledelsen.

Kroppskommunikasjon

De åpner side om side, og beveger seg gradvis mot hverandre, ansikt til ansikt. «Songs of Entanglement» er en forestilling uten dialog, men med kommunikasjon. Først og fremst er det snakk om intern kommunikasjon, eller, rettere sagt, om en framstilling av intern kommunikasjon. Tilsynelatende henvender Cecilie og Julie Solberg seg til hverandre, ikke til publikum. De opptrer som selvforsynt enhet, innadvendt og avskåret. De hører sammen. Tilskuerne er utenfor. Nettopp dette er naturligvis opptredenen.

Kristin Ryg Helgebostad er kreditert som koreograf, og har gjort en synlig innsats i planlegging av rombruk og koordinasjon. Å kalle «Songs of Entanglement» for en danseforestilling oppleves likevel feil. En ritualistisk performance? Det lyder riktigere. «Songs» etterlater seg et inntrykk av noe instinktivt, noe primitivt og grunnleggende. Båndet søstrene imellom synliggjøres gjennom den fysiske nærheten mellom de to, en aggressiv intimitet, der de roper inn i hverandres munner, velter over, rundt og ved siden av hverandre, ruller rundt med hverandre og beveger seg ved hjelp av hverandre. Som en retur til barndommens slagsmål og lek, eller til fellesskapet i livmoren? Nei, ikke det. De to viser for stor kroppsbeherskelse til det. Likevel er det noe ikke-voksent, ikke-sivilisert i måten de forholder seg til hverandre i forestillingen.

Konstant

«Songs of Entanglement» er ikke ferdighetsorientert. Den intellektualiserer ikke og den diskuterer ikke. Tvillingmyter (som det finnes mange av) er gjort nærmest irrelevante. Som tilskuer kan en trekke dem inn i måten en ser og vurderer oppsetningen, men de trengs ikke. I stedet skapes et her og nå ut av fellesskapet søstrene imellom, et fellesskap av samarbeid og motsetning. «Songs of Entanglement» framstår som en fysisk erklæring om et varig og ubrytelig bånd. Det skapes et inntrykk av at Julie og Cecilie Solberg prøver ut styrken på båndet mellom seg. Som allerede nevnt opptrer de også som om de måler styrke mot hverandre, som hunder som knurrer og bjeffer mot hverandre, for å se hvem som er den sterkeste. Eller som boksere eller brytere, som før kampen moter seg opp. Lydene de gir fra seg minner om bjeff, også. Først bjeff, etter hvert brøl, så klagesang. Lenge kommer all lyd i «Songs of Entanglement» fra søstrenes struper, og fra bevegelsene kroppene deres gjør. Først mot slutten, i en mer meditativ, fellesskapssøkende og harmoniserende sekvens, brukes et musikalsk lydspor. Komponist er Ingvild Langgård.

Grunnstemningen skifter noen få ganger underveis. Utvikling finnes der likevel lite av. Det virker som om det er det konstante i tvillingbåndet som skal vises fram.

Premieren var på Black Box Teater 22. februar 2018.