Februar 2018: Songs of Entanglement

«Songs of Entanglement». Black Box Teater/Cecilie og Julie Solberg. Av og med: Julie og Cecilie Solberg. Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad.

KOMMENTAR: En tvillingboble.

TERNING: FIRE

Todelt enhet

Aggresjonslek for to.

SCENEKUNST: De er skuespillerutdannede tvillinger. Cecilie Solberg har utdanning fra London International School of Performing Arts. Julie Solberg har utdanning fra Kunsthøyskolen i Amsterdam. «Songs of Entanglement» er deres første samarbeidsprosjekt. Tema er tvillingforholdet. Søstrene viser samhørighet og kjemper om ledelsen.

Kroppskommunikasjon

De åpner side om side, og beveger seg gradvis mot hverandre, ansikt til ansikt. «Songs of Entanglement» er en forestilling uten dialog, men med kommunikasjon. Først og fremst er det snakk om intern kommunikasjon, eller, rettere sagt, om en framstilling av intern kommunikasjon. Tilsynelatende henvender Cecilie og Julie Solberg seg til hverandre, ikke til publikum. De opptrer som selvforsynt enhet, innadvendt og avskåret. De hører sammen. Tilskuerne er utenfor. Nettopp dette er naturligvis opptredenen.

Kristin Ryg Helgebostad er kreditert som koreograf, og har gjort en synlig innsats i planlegging av rombruk og koordinasjon. Å kalle «Songs of Entanglement» for en danseforestilling oppleves likevel feil. En ritualistisk performance? Det lyder riktigere. «Songs» etterlater seg et inntrykk av noe instinktivt, noe primitivt og grunnleggende. Båndet søstrene imellom synliggjøres gjennom den fysiske nærheten mellom de to, en aggressiv intimitet, der de roper inn i hverandres munner, velter over, rundt og ved siden av hverandre, ruller rundt med hverandre og beveger seg ved hjelp av hverandre. Som en retur til barndommens slagsmål og lek, eller til fellesskapet i livmoren? Nei, ikke det. De to viser for stor kroppsbeherskelse til det. Likevel er det noe ikke-voksent, ikke-sivilisert i måten de forholder seg til hverandre i forestillingen.

Konstant

«Songs of Entanglement» er ikke ferdighetsorientert. Den intellektualiserer ikke og den diskuterer ikke. Tvillingmyter (som det finnes mange av) er gjort nærmest irrelevante. Som tilskuer kan en trekke dem inn i måten en ser og vurderer oppsetningen, men de trengs ikke. I stedet skapes et her og nå ut av fellesskapet søstrene imellom, et fellesskap av samarbeid og motsetning. «Songs of Entanglement» framstår som en fysisk erklæring om et varig og ubrytelig bånd. Det skapes et inntrykk av at Julie og Cecilie Solberg prøver ut styrken på båndet mellom seg. Som allerede nevnt opptrer de også som om de måler styrke mot hverandre, som hunder som knurrer og bjeffer mot hverandre, for å se hvem som er den sterkeste. Eller som boksere eller brytere, som før kampen moter seg opp. Lydene de gir fra seg minner om bjeff, også. Først bjeff, etter hvert brøl, så klagesang. Lenge kommer all lyd i «Songs of Entanglement» fra søstrenes struper, og fra bevegelsene kroppene deres gjør. Først mot slutten, i en mer meditativ, fellesskapssøkende og harmoniserende sekvens, brukes et musikalsk lydspor. Komponist er Ingvild Langgård.

Grunnstemningen skifter noen få ganger underveis. Utvikling finnes der likevel lite av. Det virker som om det er det konstante i tvillingbåndet som skal vises fram.

Premieren var på Black Box Teater 22. februar 2018.

Oktober 2016: Løperjenten (rekonstruert)

«Løperjenten (rekonstruert)». Den Nationale Scene og Carte Blanche. Av: Jon Tombre og Hooman Sharifi etter Vibeke Løkkeberg. Med: Sigmund Njøs Hovind, Kristoffer Sagmo Aalberg, Stine Robin Berg Hansen, Ameli Isungset Agbota, Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Irene Vesterhus Theisen, Miryam Garcia Mariblanca, Mia Habib, Noam Eidelman Shatil, Judith Arupa, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Einar Nikkerud, Harald Beharie, Asher Lev og Adrian Bartczak. Regi: Jon Tombre og Hooman Sharifi.

KOMMENTAR: Gjenopplevde sanseinntrykk.

TERNING: FEM.

Frie forbindelser

Inspirasjonen fra Løkkebergs «Løperjenten» er løs og åpen. «Løperjenten (rekonstruert» bygger sine egne rom.

TEATER: Er «Løperjenten (rekonstruert)» en rekonstruksjon eller en dekonstruksjon? Slik jeg ser det: Egentlig ingen av delene. Forestillingen er en selvstendig konstruksjon, som stiller seg nokså fritt fra filmen. Der er forbindelser, naturligvis, tematiske møtepunkter, visuelle hint og uttalte minner om filmopplevelsen. Men sceneversjonen har skapt et opplevelsesrom i seg selv, og den krever ikke at en tar med seg verken bilder eller fortellinger fra filmen.

Haikuassosiasjon

«Løperjenten (rekonstruert)» er som en samling haikudikt, løsrevet fra sine årstider, men med haikudiktets blanding av sanseinntrykk og tankesprang. Assosiasjonene virker frie, men kan likevel, når en ser nærmere på dem, tolkes enten mot temaer som finnes i Løkkebergs film, eller mot det å lete etter egne minner om eller egen opplevelse av filmen.

Også når de opptrer i gruppe, opptrer aktørene som ensomme mennesker. I de aller fleste av sekvensene er det minst en person, noen ganger flere, som bryter med gruppas mønstre. En ting har de felles: De virker alle som om de kjemper mot skjulte hindre, fysiske eller psykiske begrensninger som hindrer dem i å bevege seg fritt. Det kan minne om parkour-bevegelser i sakte tempo og løs luft, kantete, muskulære forsøk på å støtte seg til, klatre eller støte mot, rulle over eller krabbe på tvers av noe som ikke er der. En sjelden gang virker hindringene spesifikt voldelige, en sjelden gang spesifikt seksuelle. Oftest er de bare hindringer, usynlige innskrenkninger i rom ment for å bevege seg i.

Fleksibilitet

Ensemblet består av fire skuespillere - Sigmund Njøs Hovind, Kristoffer Sagmo Aalberg, Stine Robin Berg Hansen, Ameli Isungset Agbota - og tretten dansere - Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Irene Vesterhus Theisen, Miryam Garcia Mariblanca, Mia Habib, Noam Eidelman Shatil, Judith Arupa, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Einar Nikkerud, Harald Beharie, Asher Lev og Adrian Bartczak. Det er langt fra sikkert at alle tilskuere vil se hvem som av profesjon er hva. Dansere framfører tekst, skuespillere framfører bevegelse, skuespillere framfører tekst, dansere framfører bevegelse. Alle viser fysisk nærvær til og i Inghild Karlsens scenerom - et rødt gulv, en bakvegg av plast som på ett tidspunkt gjennomlyses gjennomsiktig, og en ansamling tekstiler formet som dyrehuder (det siste, et hint om slakting og garving av skinn, som en skomaker-kobling til «Løperjenten», kanskje?).

De muntlige gjentagelsene er mange. Korte passasjer, som regel bare setninglange («Fortiden var og fremtiden er ikke»), eller knapt nok det («I am»), sies om igjen og om igjen. For å vise at samme utsagn har ulik mening for ulike personer, for å vise at det kan ha samme mening for ulike mennesker, eller for å lete etter meningen det kan ha for en selv? Alt det nevnte. Også i dette, er «Løperjenten (rekonstruert)» en forestilling med mye fleksibilitet.

Premieren fant sted på Den Nationale Scene 20. oktober 2016.

September 2014: Kommentarartikkel om Ibsen i danseform

Danser med Ibsen

Hos Ibsen beveger handlingen seg gjennom ord. Nå inntar dansefeltet Ibsenutforskningen.

SIGNALER: Regissør Marit Moum Aune og koreograf Cina Espejord har samarbeidet om Nasjonalballettens «Ghosts», der «Gengangere» danses ut gjennom fortidsplan og nåtidsplan. Koreograf Sølvi Edvardsen har vært sentral i utarbeidelsen av Akershus Teaters «En folkefiende», der menneskelige motsetninger og kolliderende energier uttrykkes vel så klart gjennom kroppsspråk som ord. I Torshovteatrets stumfilmmusikal etter det samme stykket er gestiske personbeskrivelser styrende, og i «Svanhild», som Grusomhetens Teater har tatt opp igjen under Ibsenfestivalen, skildres lammende konvensjoner gjennom detaljerte fysiske mønstre.

INGUN BJØRNSGAARD har flere ganger brukt Ibsen som inspirasjon for danseforestillinger: «Sjøen» med elementer fra «Fruen fra havet», «Hedda» etter «Hedda Gabler», «Book of Songs» med henvisninger til «Når vi døde våkner». I «Rotating Nora», som nylig hadde verdenspremiere på Dansens Hus, danner skikkelser og situasjoner fra «Et dukkehjem» grunnlaget. Men forestillingen er ikke en dansedramatisering av Ibsens tekst, heller en meditasjon over tematikk og motiver i stykket, og over menneskenes egenskaper og motivasjoner. Med det blir dansen en oppfordring til publikum om selv å reflektere og å føle.

DANSEN KAN være ryddig historiefortelling, der formen forenkler og effektiviserer innholdet. Intriger kan gjøres om til emosjoner. Ina Christel Johannessens «Hedvig fra Vildanden», som ble skapt for Hong Kong-kompaniet CCDC, og som besøkte Operaen som gjestespill i august, er et eksempel på denne tilnærmingen. Risikoen er overforenkling, at Ibsens flertydighet reduseres til konkluderende budskap. Men samtidig har dansen mulighet til å dvele ved øyeblikk, tilføre detaljer, og returnere til temaer som den gransker fra nye vinkler. Dermed kan den utdype perspektivene om hva som rører seg i en skikkelse. Dette er grep som egner seg i møte med kjent materiale, der tilskueren selv har med seg en grunnforståelse inn i salen før forestilling.

DE GANGENE Ibsen selv brukte dans i sine stykker - Noras tarantella, Anitras møte med Peer - var det for å vise forskjellen mellom et menneskes eget ståsted og måten samme menneske blir sett av andre. En kan beskrive det som et brudd mellom fasaden og mennesket innenfor fasaden, eller som avstanden mellom personen som subjekt og objekt. Dette er et tema både Ingun Bjørnsgaard og Marit Moum Aune har vært opptatt av i sitt arbeid, og det er et tema som egner seg for kroppsliggjøring.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladets Signaler-spalte 22. september 2014.