September 2014: Kommentarartikkel om Ibsen i danseform

Danser med Ibsen

Hos Ibsen beveger handlingen seg gjennom ord. Nå inntar dansefeltet Ibsenutforskningen.

SIGNALER: Regissør Marit Moum Aune og koreograf Cina Espejord har samarbeidet om Nasjonalballettens «Ghosts», der «Gengangere» danses ut gjennom fortidsplan og nåtidsplan. Koreograf Sølvi Edvardsen har vært sentral i utarbeidelsen av Akershus Teaters «En folkefiende», der menneskelige motsetninger og kolliderende energier uttrykkes vel så klart gjennom kroppsspråk som ord. I Torshovteatrets stumfilmmusikal etter det samme stykket er gestiske personbeskrivelser styrende, og i «Svanhild», som Grusomhetens Teater har tatt opp igjen under Ibsenfestivalen, skildres lammende konvensjoner gjennom detaljerte fysiske mønstre.

INGUN BJØRNSGAARD har flere ganger brukt Ibsen som inspirasjon for danseforestillinger: «Sjøen» med elementer fra «Fruen fra havet», «Hedda» etter «Hedda Gabler», «Book of Songs» med henvisninger til «Når vi døde våkner». I «Rotating Nora», som nylig hadde verdenspremiere på Dansens Hus, danner skikkelser og situasjoner fra «Et dukkehjem» grunnlaget. Men forestillingen er ikke en dansedramatisering av Ibsens tekst, heller en meditasjon over tematikk og motiver i stykket, og over menneskenes egenskaper og motivasjoner. Med det blir dansen en oppfordring til publikum om selv å reflektere og å føle.

DANSEN KAN være ryddig historiefortelling, der formen forenkler og effektiviserer innholdet. Intriger kan gjøres om til emosjoner. Ina Christel Johannessens «Hedvig fra Vildanden», som ble skapt for Hong Kong-kompaniet CCDC, og som besøkte Operaen som gjestespill i august, er et eksempel på denne tilnærmingen. Risikoen er overforenkling, at Ibsens flertydighet reduseres til konkluderende budskap. Men samtidig har dansen mulighet til å dvele ved øyeblikk, tilføre detaljer, og returnere til temaer som den gransker fra nye vinkler. Dermed kan den utdype perspektivene om hva som rører seg i en skikkelse. Dette er grep som egner seg i møte med kjent materiale, der tilskueren selv har med seg en grunnforståelse inn i salen før forestilling.

DE GANGENE Ibsen selv brukte dans i sine stykker - Noras tarantella, Anitras møte med Peer - var det for å vise forskjellen mellom et menneskes eget ståsted og måten samme menneske blir sett av andre. En kan beskrive det som et brudd mellom fasaden og mennesket innenfor fasaden, eller som avstanden mellom personen som subjekt og objekt. Dette er et tema både Ingun Bjørnsgaard og Marit Moum Aune har vært opptatt av i sitt arbeid, og det er et tema som egner seg for kroppsliggjøring.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladets Signaler-spalte 22. september 2014.

April 2014: Hege og Øivind går til Operaen

«Hege og Øivind går til Operaen». Den Norske Opera & Ballett, Scene 2. Av: Knut Nærum, med musikk fra operatradisjonen. Med: Hege Schøyen, Øivind Blunck, Eli Kristin Hanssveen, Thor Inge Falch. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ledelse: Helge Evju.

Prestasjonsorientert, ikke lekent.

TERNING: FIRE

Ærefrykt og streben

«Hege og Øivind går til Operaen» tar for seg hva som skjer når respekt blir et hinder for den gode opplevelsen.

SHOW: Humorshowet møter operakonserten, men dramaturgien er lånt fra bakomfilmen. «Hege og Øivind går til Operaen» er historien om, nettopp, hvordan det gikk til da Hege Schøyen og Øivind Blunck ble invitert til å lage show i Operaen.

Personlige musikkminner gjennom tilbakeblikk til barndom, ungdom, utdanning og musikkteaterroller veksler med innblikk bak kulissene, der operashowet forberedes gjennom vokaløvelser, innlæring og fysisk trening.

Glede og nerver

Showet er prestasjonsorientert, med rikelige anledninger til å sammenligne de profesjonelle operasangernes ferdigheter med Blunck og Schøyens. De sistnevnte to kommer ikke dårlig ut av det, men samtidig legges det heller ikke skjul på hva skolering, øvelse og erfaring har å si for å kunne utvikle egne stemmer til fulle.

Lyttergleden stimuleres fra start, mens veien fram til utøvergleden framstilles som lang og tornefull. Det gjøres mye ut av prestasjonsangsten ved å skulle samarbeide med - og måle seg mot - mestere i et fag. Forskjellen mellom å kaste seg uti en utfordring og å kvie seg inn i den står for hovedkonflikten.

Hege Schøyen er tildelt rollen som den forknytt nervøse, Øivind Blunck den som utenpå viser ei tøff maske, men som innvendig likevel er følsom og forstående. Deres læremestre, Eli Kristin Hansveen og Thor Inge Falch, får begge opptre som de proffer de er, men førstnevnte har fått mer av en pedagogisk veiledende oppgave, mens sistnevnte framstår som den som vekselsvis stiller spørsmål ved vedtatte sannheter, og tar de samme sannheter altfor bokstavelig. Alt akkompagneres av strykekvintett og klaver.

Respekt

Knut Nærum har formet teksten, etter alt å dømme i nært samarbeid med de involverte. Den som venter seg et show etter samme mal som hans bok «Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen», med en uærbødig tilnærming til fakta og fordommer, klisjeer og realiteter, vil få seg en overraskelse. Uærbødig er dette langt ifra.

«Hege og Øivind…» knekker en og annen myte om den store seriøse Operaen med stor O, noe som kan fungere tilgjengeliggjørende. Noen av innslagene demonstrerer betydningen av sceniske spesialeffekter, kostymer, gester og koreografi, som en slags «illusjonisten avslører sine triks»-eksemplifisering, også døråpnende. Men samtidig har showet noe av det samme problemet som dets tematikk diskuterer - hva som skjer når overdrevet respekt for en kunstform hindrer en i å få fullt utbytte av samme.

Som humorshow ville «Hege og Øivind går til Operaen» ha tjent på mer lekenhet. Som konsertopplevelse ville den ha tjent på mindre prat og mer sang. Det som gjør showet verd å bruke en kveld på er de musikalske prestasjonene som er.

Premieren var på Den Norske Opera & Ballett 15. april 2014.