September 2015: Kommentarfeltet

«Kommentarfeltet». Trøndelag Teater, Trondheim Sinfonietta og Trondheim Kammermusikkfestival. Av: Marianne Meløy (tekst) og Trygve Brøske (musikk). Med: Trondheim Sinfonietta, Isa Katharina Gericke, Maija Skille, Torstein Fosmo og Andreas Elvenes m.fl. Regi: Øyvind Brandtzæg. Musikalsk leder: Trygve Brøske.

Autentisk og gjenkjennelig.

TERNING: FIRE

Godt sett fra nettets nett

«Kommentarfeltet» byr på gjenkjennelig humor om internetts parallelle virkeligheter.

KAMMEROPERA: Kommentarfeltskribenter og operasangere har en ting felles: For å bli hørt går de til ytterligheter i sine uttrykk. I «Kommentarfeltet», en offline opera om onlinetilgangens feller, utnyttes ytterpunktene både i sang og skrift.

Digital dumskap

Utgangspunktet er mangelen på digital dømmekraft, i dens ulike former: Det selvtilfredse skrytet. De bitre utbruddene, både de villede og de villedede. Skjellsordene og personangrepene, de rasistiske harangene. De ubegrunnede påstandene. Den poserte - og den oppdiktede - ekspertautoriteten. De ukontrollerbare digresjonene. Den overdrevne forventningen om å bli sett, forstått og likt. Det lett misforståtte og det påstått misforståtte. Konkurrerende avarter av trangsynthet. Iveren etter å være den som har rett. Ønsket om å leve det liv på nett en ikke har tilgang til avkoblet, virkelighetsflukten. Den private selvutleveringen.

Ekthet

«Kommentarfeltet» er godt observert, men ivrige nettbrukere har lite nytt å lære. Forestillingen er tilsynelatende satirisk, men bare tilsynelatende. Den er et virkelighetskonsentrat. Marianne Meløy har brukt autentiske internettinnlegg som basis for sin tekst, justert for sangflyt. Hovedpersonene er den entusiastiske mammabloggeren Eva (Isa Katharina Gericke) og hennes naturromantiserende ektemann Tor (Andreas Elvenes), aggressive Hege-Mari (Maija Skille) og påvirkelige Tim Arthur (Torstein Fosmo).

Trombonist Ole Jørgen Melhus opptrer som moderator - med kraftfulle trombonestøt når skribentene går over sømmelighetens grenser - mens støttesangerne May Kristin Svanholm Hegvold, Marit Johanne Nilsen, Trygve Misvær og Endre Aaberge Dahl bidrar med koring og kortere kommentarer, i roller som ulike nettaliaser - Tante Kristin, No Name og Barabas blant dem.

Temperament

Karaktertegningen er preget av etablerte ideer om de ulike stemmegruppenes temperamenter, framhevet av Trygve Brøskes emosjonelt ledende, tolkningsvennlige komposisjon, akustisk framført av Trondheim Sinfonietta. Musikken understreker sopranens sprudling og syrlighet, mezzosopranens uberegnelighet, tenorens lettbevegelighet og bassens fasthet. Hovedtrekkene i hver av de fire solistenes roller passer disse profilene. Det innebærer også at de øyeblikk som bryter rolleforventningene - som når bassen brumler «blinkesmiley» - har stor komisk effekt.

Den tilhører som vil være sikker på å få med seg alle tekstens nyanser kan finne fullstendig libretto på nett: www.sprudlemamma.blogg.no.

Premieren var på Trøndelag Teater 22. september.

April 2015: Dido + Aeneas

«Dido + Aeneas», Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Henry Purcell (musikk) og Nahum Tate (tekst). Med: Lena Kristin Ellingsen, Bernhard Arnø, Christian Skolmen og Ågot Sendstad, Kristian Alm, Kristian Støvind, Ole Willy Falkhaugen. Regi: Sigrid Strøm Reibo. Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt.

Uhøytidelig svulstighet.

TERNING: FEM

Minimalist-monumentalisme

Patos møter patos. På Torshov kombinerer «Dido + Aeneas» skoledagenes følelsesintense melodrama og det operatiske skjebnedramas mytologisering.

MUSIKAL: Den eldste kjente oppsetningen av Henry Purcells opera «Dido og Aeneas» fant sted på en engelsk pikeskole i 1689. Skoleforestillingen danner en ramme også om Torshovteatrets Musikklabs operautforskning. Ågot Sendstad, med skoleuniform, musefletter og diadem, er Dido, dronning av Karthago. Hun forelsker seg i Aeneas, trojansk prins i hvit t-skjorte og basketballjakke (spilt av Christian Skolmen).

Det hintes også mot high school-musikalen (tenk «Grease», som der også er en allusjon til i scenen der Dido forteller venninnene om sin ferske kjærlighet) og den erkeengelske julepantomimen (der følelsesstemninger, som i opera, markeres heller enn spilles ut). Dessuten er norsk ungdomsskolekultur, med blokkfløytespilling og elevkveld-stiv pardans, gitt plass.

Kompaktversjon

Sigrid Strøm Reibo, dramaturg Njål Helge Mjøs, koreograf Oleg Glushkov og musikalsk arrangør Simon Revholt har valgt en kompakt form til forestillingen. Sangene framføres på originalspråket engelsk, med inderlighet, innrammet av forklarende innstikk (Bernhard Arnø som forteller), i skingrende skoleguttforedragsformat, med ungdommelig-naivistisk gravalvor og wikipediansk tekststil. I forestillingsprogrammet finnes for øvrig librettoen i sin helhet, med orddefinisjoner, for dem som måtte føle behov for det. Forestillingen er ellers ikke tekstet.

Dido og Aeneas parrer seg med klossete iver, mens ungdomsskolens populær-kule mobber skråstrek operaens heks (Lena Kristin Ellingsen) spinner intriger om dem, godt hjulpet av det dansende kor Alm-Falkhaugen-Støvind i et bredt utvalg statist- og biroller. De tre er på utlån fra Nasjonalballetten og holder, naturligvis, nasjonalballettnivå, om enn begrenset av scenestørrelsen.

Usentimentalt svulstig

I forestillingen er skuespillerferdigheter prioritert over sangfaglig styrke, som seg hør og bør innen teaterrammen. Spillet-i-spillet krever at aktørene kan balansere sine rollefigurers høytidsstemning med et usentimentalt, uhøytidelig forhold til egne virkemidler. Det kan de og det gjør de. Samtidig bidrar den musikalske kvartetten - Simon Revholt, Kaja Fjellberg Pettersen, Morten Michelsen og Lise Voldsdal - med et tonefølge som er rikt på kammermusikalske kvaliteter.

Med «Dido + Aeneas» har Sigrid Strøm Reibo og kompani skapt en ny Musikklab-forestilling med den samme sjangerbevissthet og -brudd som har preget de foregående.

Premieren var på Torshovteatret 18. april 2015.

April 2014: Hege og Øivind går til Operaen

«Hege og Øivind går til Operaen». Den Norske Opera & Ballett, Scene 2. Av: Knut Nærum, med musikk fra operatradisjonen. Med: Hege Schøyen, Øivind Blunck, Eli Kristin Hanssveen, Thor Inge Falch. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ledelse: Helge Evju.

Prestasjonsorientert, ikke lekent.

TERNING: FIRE

Ærefrykt og streben

«Hege og Øivind går til Operaen» tar for seg hva som skjer når respekt blir et hinder for den gode opplevelsen.

SHOW: Humorshowet møter operakonserten, men dramaturgien er lånt fra bakomfilmen. «Hege og Øivind går til Operaen» er historien om, nettopp, hvordan det gikk til da Hege Schøyen og Øivind Blunck ble invitert til å lage show i Operaen.

Personlige musikkminner gjennom tilbakeblikk til barndom, ungdom, utdanning og musikkteaterroller veksler med innblikk bak kulissene, der operashowet forberedes gjennom vokaløvelser, innlæring og fysisk trening.

Glede og nerver

Showet er prestasjonsorientert, med rikelige anledninger til å sammenligne de profesjonelle operasangernes ferdigheter med Blunck og Schøyens. De sistnevnte to kommer ikke dårlig ut av det, men samtidig legges det heller ikke skjul på hva skolering, øvelse og erfaring har å si for å kunne utvikle egne stemmer til fulle.

Lyttergleden stimuleres fra start, mens veien fram til utøvergleden framstilles som lang og tornefull. Det gjøres mye ut av prestasjonsangsten ved å skulle samarbeide med - og måle seg mot - mestere i et fag. Forskjellen mellom å kaste seg uti en utfordring og å kvie seg inn i den står for hovedkonflikten.

Hege Schøyen er tildelt rollen som den forknytt nervøse, Øivind Blunck den som utenpå viser ei tøff maske, men som innvendig likevel er følsom og forstående. Deres læremestre, Eli Kristin Hansveen og Thor Inge Falch, får begge opptre som de proffer de er, men førstnevnte har fått mer av en pedagogisk veiledende oppgave, mens sistnevnte framstår som den som vekselsvis stiller spørsmål ved vedtatte sannheter, og tar de samme sannheter altfor bokstavelig. Alt akkompagneres av strykekvintett og klaver.

Respekt

Knut Nærum har formet teksten, etter alt å dømme i nært samarbeid med de involverte. Den som venter seg et show etter samme mal som hans bok «Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen», med en uærbødig tilnærming til fakta og fordommer, klisjeer og realiteter, vil få seg en overraskelse. Uærbødig er dette langt ifra.

«Hege og Øivind…» knekker en og annen myte om den store seriøse Operaen med stor O, noe som kan fungere tilgjengeliggjørende. Noen av innslagene demonstrerer betydningen av sceniske spesialeffekter, kostymer, gester og koreografi, som en slags «illusjonisten avslører sine triks»-eksemplifisering, også døråpnende. Men samtidig har showet noe av det samme problemet som dets tematikk diskuterer - hva som skjer når overdrevet respekt for en kunstform hindrer en i å få fullt utbytte av samme.

Som humorshow ville «Hege og Øivind går til Operaen» ha tjent på mer lekenhet. Som konsertopplevelse ville den ha tjent på mindre prat og mer sang. Det som gjør showet verd å bruke en kveld på er de musikalske prestasjonene som er.

Premieren var på Den Norske Opera & Ballett 15. april 2014.