April 2018: Aniara

«Aniara». Nationaltheatret på Torshovteatret. Av ensemblet med tekster av Harry Martinson, oversatt av Espen Stueland og Johann Grip, og musikk av Ingvild Langgård. Med: Herman Bernhoft, Ellen Horn, Birgitte Larsen og Håkon Ramstad. Regi: Tatu Hämäläinen.

KOMMENTAR: Reell kommunikasjon.

TERNING: FIRE

Rom for undring

Undringen er nær, kommunikasjonen genuin og diktene distanserte.

TEATER: «Hvor lang er en evighet?», spør kunstnerne bak Nationaltheatret «Aniara». Eller kanskje det er Nationaltheatrets markedsavdeling som spør - formuleringen står i infomateriellet på teatrets hjemmeside. Spørsmålene som ligger uuttalte under «Aniara» er både mer avgrensede og mer vidtrekkende enn det. Hvordan kan vi som mennesker på en og samme tid forholde oss til det uendelige og til enden? For å si det på en annen måte: Hvordan lever vi med vissheten om at vår tid vil ende, og samtidig, med at visse forhold i og forutsetninger for våre liv vil uforanderlige inntil da?

Nærhet og avstand

Harry Martinsons «Aniara» er post-apokalyptisk poesi, en diktsyklus om livet etter planetens undergang, med blikk på fortid, fremtid, nåtid. Jeg-et og åttetusen andre befinner seg i et romskip som har mistet retningen, og som for alltid vil fortsette sin reise. Totalt inneholder verket 103 dikt. Torshov-kunstnerne har valgt ut et femtitall, og slipper dermed unna noe som lett kunne blitt et problem - vi unngår at kildeteksten oppleves som datert, en fremtidsvisjon med et fortidsståsted. Martinson var født i 1904, og «Aniara» ble utgitt i 1957. Diktene bærer et visst preg av sin tid, blant annet i måten de omtaler kvinner.

I forestillingen er dikttekstene fordelt mellom fire jeg, som samtidig er ingen jeg, de er ikke identifisert med tekstenes jeg. Undringen, fortellingene og analysen skuespillerne deler med sitt publikum mellom diktene gjøres nær og personlig, i en flerveiskommunikasjon som virker oppriktig interessert og lyttende. Diktene gjøres distanserte, fremmedgjorte, mystifiserte.

Utenfor tiden

Følger så handlingsgangen den samme rekkefølgen som i diktsyklusen? Det er et spørsmål undertegnede ikke kan svare på. Jeg glemmer å stille det underveis i fremføringen, og etterpå, når jeg prøver å tenke igjennom det, har jeg problemer med å huske hva som kommer før og etter hva i forestillingen, selv om jeg også er temmelig sikker på at den er strukturert som et livsløp (med døden som slutt-tema). Tidsbegreper som «før», «etter», «så», «så lenge» blir underveis opplevd uviktige. «Aniara» løser opp tidsforståelsen, både gjennom virkemidler som forlenger opplevelsen av tid, og virkemidler som forkorter den. Det gjelder i lysskiftene og det gjelder i skuespillernes tempo og rytme i bevegelser, det gjelder i måtene diktsitatene deles opp, av og til så stakkato at sammenhengene blir vanskelige å ta inn, selv om hvert ord er greit å oppfatte, og det gjelder i musikkbruken. Ofte må ordene i diktene konkurrere med musikk, men musikk brukes også separat, som adskilt og selvstendig opplevelse. Ingvild Langgårds komposisjon bruker lange, uttrukne tonerekker som, om en ikke lytter bevisst, kan bli oppfattet en og samme tone som er trukket ut i tid. Der finnes variasjoner i frekvenser i disse lange løpene, men overgangene er langsomme og skiftene subtile. Som en etterligning av tinnitus? Assosiasjoner over adjektivet «utomjordisk»? Referanser til den musikk som brukes i planetarier? Mulig, mulig og mulig. Flere ganger er volumet satt så høyt at det ikke er behagelig, men heller ikke så høyt at det blir virkelig plagsomt. Insisterende er kanskje det mest dekkende ordet.

Siste forestilling

«Aniara» er sluttoppsetningen i Torshovgruppas science fiction-prosjekt. Slik undertegnede ser det, er den også den mest vellykkede av oppsetningene i prosjektet. Her lykkes kunstnerne i å gjøre undringen konkret, uten at den med det mister sin karakter av undring. De blander science og fiction, med mest vekt på det siste, de balanserer nærhet og avstand, og de berører med innsikt både det levde og det ulevde. Spørsmålet som ligger til grunn for all empati («hvordan ville livet være hvis - - ?») gjennomstrømmer hele opplevelsen, som i seg selv fremstår som empatisk, et reelt sosialt møtested for felles, delt undring og forundring. Vi kan godt kalle det for pre-apokalyptisk teaterpoesi, men det er samtidig teater som samtale rundt leirbålet - åpen kommunikasjon mellom kunstnere og det publikum som har oppsøkt dem.

Premieren var på Torshovteatret 19. april 2018. 

I denne anmeldelsen mistenker jeg for øvrig at jeg har gjort en feil, og oppvurdert tallet på dikt som er inkludert. Der og da hadde jeg opplevelsen av at rundt halvparten av Martinsons bok var med. I ettertid tror jeg det må være snakk om færre dikt. Dette har jeg så langt ikke sjekket. Korreksjon kommer, om så.

Januar 2018: UFO-bygda

«UFO-bygda». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Øystein Stene og ensemblet. Med: Janne Heltberg, Håkon Ramstad, Herman Bernhoft og Ingjerd Egeberg. Regi: Øystein Stene.

KOMMENTAR: En søken på skisseplanet.

TERNING: FIRE

Kosmiske utkast

Et ferdig prosjekt forkledd som halvferdig prosjekt.

TEATER: Å se «UFO-bygda» kan føles som å kikke på et annet menneskes prosjektnotater. Deler framstår hverdagslige, deler gåtefulle. Deler gir kontekst, deler kunne hatt godt av mer kontekst. Deler er filosofiske og deler er faktaorienterte. Deler er dokumentariske og deler er liksom-dokumentariske. Deler er vitser, de fleste av dem om aliens, formulert som rebuser, og deler er sitater fra andre kilder. Alle disse delene gir mulige innganger til et teaterprosjekt, og løst forbundet er de blitt selve prosjektet.

Hessdalen

Utgangspunktet er trønderbygda Hessdalen, i Holtålen kommune sør for Røros. I mange år har bygdefolket, samt tilreisende, sett underlige lysfenomener på himmelen. Torshovgruppa har besøkt bygda, og snakket med folk om hverdagslivet og om lysene. Intervjuutsagn utgjør en stor del av materialet til «UFO-bygda». Opplevelsen begynner allerede i lobbyen, der lysene blinker før et Dagsrevyen-innslag fra 1980-tallet blir vist. Deretter går publikum og skuespillere opp trappene, til et teaterområde som i Stenes scenografi er blitt forvandlet til et turområde, belagt med mose, og med filmbilder i svart-hvitt hengende over oss. Direkteoverføring fra Hessdalen, fortelles vi, ikke nødvendigvis helt sannferdig. Videodesignen, av Torbjørn Ljunggren, kan se ut til å gå i loop. Temmelig ofte synes lyssøyler fra bakke til et punkt over skydekket, ukommentert av aktørene. Skal dette være elefanten i rommet, så å si, en felles, unevnt observasjon? Eller er det simpelthen en lyskaster?

Ventekos

Skuespillerne sitter i sirkel, kledd i turtøy. Tre har stoler, en har en trestamme å lene seg mot. De snakker, i hverdagslige toner, med ukunstlede ordvalg, dels om de erklærte temaene for forestillingen (UFO-er, lyset, det store spørsmålet), dels om andre ting (kommunesammenslåinger, arbeidsplasser, barndomsminner, religiøs tro). Det strikkes, det kokes og drikkes kaffe. Tilskuerne blir servert. På ett punkt gjøres korttriks, på ett punkt oppfordres vi til å reise oss og gjøre strekkøvelser. Vi er på tur, skuespillere og tilskuere i fellesskap, på en utkikksplass, der vi venter. Vil noen, fra en annen planet, oppsøke oss? Vil vi forstå at det er det som skjer, om de kommer? Vil vi hypnotisere oss selv til å tro at de er her, om ikke? Når bruddene i «UFO-bygda» omsider kommer, er det i en lett parodisk form som får forsøk på å finne rasjonelle forklaringer til å virke misforståtte - som en erklæring om at gleden ved undringen, ved spekulasjonen og ved ikke å vite, ikke skal få lov til å bli forstyrret.

Premieren var på Torshovteatret 26. januar 2018. Regissør Øystein Stene og videodesigner Torbjørn Ljunggren har gjort oppmerksom på at videobildene fra Hessdalen er direkteoverført, og at de nevnte lyssøylene er gjenskinn fra linse.

Mars 2017: Nostalgi 2175

«Nostalgi 2175». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Anja Hilling, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen. Med: Janne Heltberg, Herman Bernhoft, Sigurd Myhre og Håkon Ramstad. Regi: Jonas Corell Petersen.

KOMMENTAR: Menneskelighet etter apokalypsen.

TERNING: FEM.

Utenfor naturen

Håp og håpløshet i dystopiens tid.

TEATER: Hva gir håp, og hva tar håpet vekk, om dystopien allerede er realitet? Det gir «Nostalgi 2175» et slags svar på.

Spol 158 år fram i tid: Verden er ødelagt, klimaet ulevelig. Menneskeheten - de få som er igjen av menneskeheten - tilpasser seg likevel. Innomhus, i en konstruert boble, med spesialhjelpemidler og medikamenter.

Teaterpublikum utstyres med hodetelefoner alle lyder filtreres gjennom. Slik plasseres også vi i konstruerte bobler. Slik vises vi at vi er alene, selv med andre mennesker i setene ved oss.

Alene sammen

Intrigen handler om å være alene, eller om å være sammen. Om kjærlighet, eller om dominans. Taschko (Sigurd Myhre) og Pagona (Janne Heltberg) velger å være sammen. Men de kan ikke berøre hverandre. Han er traumatisert. Han ble svimeslått, voldtatt, og etterlatt ute i den skadelige varme luften, inntil han hadde brannskader over hele kroppen. Hvem voldtok ham? Kanskje Posch (Håkon Ramstad), som nå er Taschkos sjef. Posch - en ensom kontrollfrik - blir også mannen som gjør Pagona gravid. En slags kjærlighetsgave til Taschko, slik hun ser det, et offer. Hun vet at hun selv neppe kan overleve graviditeten. I 2175 er der bare et fåtall kvinnekropper som er i stand til å bli gravide etter naturmetoden, og de få har det med å dø når de føder. Dynamikken mellom disse tre - sammensatt av lengsler, manipulasjonsforsøk, skyldfølelse, følelse av å stå i gjeld, sorger og dragning - spilles ut med mye følsomhet og en god del absurd komikk.

Rammene for fortellingen forklares av Herman Bernhoft, som spiller Pagonas ufødte barn. Han er den av de fire skuespillerne som har mest tid med publikum, i en kontinuerlig påminnelse om det valget Pagona gjør. Han blir bindeleddet, mellom vår tid og «Nostalgi 2175»s.

Bilder

Tyske Anja Hillings tekst er rik på bilder. Knappheten i Nia Damerells scenografi er en invitasjon til at tilskueren skal skape egne, andre bilder i tillegg. Rommet er hvitt, med ett og annet beskyttende tekstil, noen få svarte - harde - møbler, og et menasjeri av dyr, utbrente, tjæresvarte, enten døde og utstoppede, eller kunstige og aldri levende dyr, for det meste fugler, krabber, men også en rev, en røyskatt, en katt, en hare og noen til. Flere ganger blir dette rommet fullstendig mørklagt. 

Når det er lyssatt, i lysdesign ved Philip Bøe Isaksen, er det ofte likevel dunkelt, noen ganger med lyskastere som ligner høyfjellssol-apparater, og som gir grelle, harde fargeforvridninger. Personene er nær fargeløse, de også, med hetter som gjør hodene nesten skallede, med pistrete, lyse hårtjafser under, sminket i bleke, ujevne hudtoner. Rundt øynene er sminken rød, og i kostymene, også av Damerell, finnes noen få andre fargeinnslag. Øvrig fargelegging må tilskueren gjøre mentalt. Vi får høre om de bilder Taschko tatoverer inn i tapetene, veggbeskyttelser som er skapt av en kjemisk blanding inneholdende menneskehud - bilder inspirert av filmer fra vår tidsalder - men vi får ikke se dem. Goldheten minner oss om alt som mangler, alt som fortsatt finnes i 2017 (eller i 2008, da stykket første gang ble vist), men som er borte og dødt i 2175.

Premieren var 31. mars 2017, på Torshovteatret.