April 2014: Hege og Øivind går til Operaen

«Hege og Øivind går til Operaen». Den Norske Opera & Ballett, Scene 2. Av: Knut Nærum, med musikk fra operatradisjonen. Med: Hege Schøyen, Øivind Blunck, Eli Kristin Hanssveen, Thor Inge Falch. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ledelse: Helge Evju.

Prestasjonsorientert, ikke lekent.

TERNING: FIRE

Ærefrykt og streben

«Hege og Øivind går til Operaen» tar for seg hva som skjer når respekt blir et hinder for den gode opplevelsen.

SHOW: Humorshowet møter operakonserten, men dramaturgien er lånt fra bakomfilmen. «Hege og Øivind går til Operaen» er historien om, nettopp, hvordan det gikk til da Hege Schøyen og Øivind Blunck ble invitert til å lage show i Operaen.

Personlige musikkminner gjennom tilbakeblikk til barndom, ungdom, utdanning og musikkteaterroller veksler med innblikk bak kulissene, der operashowet forberedes gjennom vokaløvelser, innlæring og fysisk trening.

Glede og nerver

Showet er prestasjonsorientert, med rikelige anledninger til å sammenligne de profesjonelle operasangernes ferdigheter med Blunck og Schøyens. De sistnevnte to kommer ikke dårlig ut av det, men samtidig legges det heller ikke skjul på hva skolering, øvelse og erfaring har å si for å kunne utvikle egne stemmer til fulle.

Lyttergleden stimuleres fra start, mens veien fram til utøvergleden framstilles som lang og tornefull. Det gjøres mye ut av prestasjonsangsten ved å skulle samarbeide med - og måle seg mot - mestere i et fag. Forskjellen mellom å kaste seg uti en utfordring og å kvie seg inn i den står for hovedkonflikten.

Hege Schøyen er tildelt rollen som den forknytt nervøse, Øivind Blunck den som utenpå viser ei tøff maske, men som innvendig likevel er følsom og forstående. Deres læremestre, Eli Kristin Hansveen og Thor Inge Falch, får begge opptre som de proffer de er, men førstnevnte har fått mer av en pedagogisk veiledende oppgave, mens sistnevnte framstår som den som vekselsvis stiller spørsmål ved vedtatte sannheter, og tar de samme sannheter altfor bokstavelig. Alt akkompagneres av strykekvintett og klaver.

Respekt

Knut Nærum har formet teksten, etter alt å dømme i nært samarbeid med de involverte. Den som venter seg et show etter samme mal som hans bok «Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen», med en uærbødig tilnærming til fakta og fordommer, klisjeer og realiteter, vil få seg en overraskelse. Uærbødig er dette langt ifra.

«Hege og Øivind…» knekker en og annen myte om den store seriøse Operaen med stor O, noe som kan fungere tilgjengeliggjørende. Noen av innslagene demonstrerer betydningen av sceniske spesialeffekter, kostymer, gester og koreografi, som en slags «illusjonisten avslører sine triks»-eksemplifisering, også døråpnende. Men samtidig har showet noe av det samme problemet som dets tematikk diskuterer - hva som skjer når overdrevet respekt for en kunstform hindrer en i å få fullt utbytte av samme.

Som humorshow ville «Hege og Øivind går til Operaen» ha tjent på mer lekenhet. Som konsertopplevelse ville den ha tjent på mindre prat og mer sang. Det som gjør showet verd å bruke en kveld på er de musikalske prestasjonene som er.

Premieren var på Den Norske Opera & Ballett 15. april 2014.

September 2012: Gitkam 2012

«Gitkam 2012». Dizzie, Oslo. Av og med: Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde. Produsert av: Jørg Fr. Ellertsen

Venner med varme.

TERNING: FEM.

 

Gitargleder

«Gitkam 2012» er en gjenforening av de gode.

SHOW: Gitarkameratene er tilbake. Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde er samkjørte og i form.

Emosjonelt

Gitarkameratene utgjør sin egen sjanger i Show-Norge, en blanding av visesang og verbalhumor der ord og toner er like viktige, og der instrumentalspillet godt kan imponere - men aldri overdøve teksten.

«Gitkam 2012» består av mer konsert enn komikk, men det ligger en bevisst stemningsdramaturgi i showet, en bølgestruktur mellom håp og melankoli, humor og ettertanke. Mye er følelsesladd. De har hatt et svært materiale å velge i (ifølge Sivertsen har de skrevet mer enn tusen sanger til sammen), og de har helt åpenbart valgt ut låter som er viktige for dem selv. Noe er nytt (dvs. nyere), det meste er kjent og kjært. De har inkludert mer som er inderlig enn som er ironisk, og flere ganger nærmer de seg sentimentaliteten. De klarer å hente seg inn igjen. Hver gang «Gitkam 2012» er i ferd med å bli søtladent velment, skiftes retning. De bryter opp med fleip, anekdoter eller faktafortellinger om samarbeidet eller om enkeltlåters opprinnelse.

Godslig erting har de selvfølgelig også gitt plass til - med respekt og varme. Halvdan Sivertsen korer på bergensdialekt. Øystein Sunde gjør et forsøk på Givær-r-er fra øyværet utenfor Bodø.

Samhold gir styrke

Det er ikke bare hverandre de viser respekt for. I ett og alt inkluderes publikum. En trenger heller ikke lure på hvor heltene er hen. De ligger åpent i de musikalske arrangementene, og ikke sjelden informeres de også om i klartekst. The Shadows. Django Reinhardt. Chuck Berry og søstrene Bjørklund. Pete Seeger. Litt blues, litt bluegrass, en nordnorsk rap, noen irske stemninger og akkorder som går inn i den norske musikkhistorien har de også funnet rom for, og de viser hvordan de har påvirket og fortsatt påvirker hverandre. Hvordan likheter og forskjeller dem imellom har gjort dem mer bevisst på sitt eget, og på de andres styrke. Dette demonstreres både gjennom fellesnumrene, og gjennom ulike konstellasjoner dem imellom. Gitararrangementene - forsterket med fiolin (Øystein Fosshagen), bass (Olaf Kamfjord) og mer gitar/trommer (Knut Hem) tilfører flerstemte melodilinjer og kontrastering, og beviser at det bor mer i låtene enn det hver av dem kan klare å få vist alene.

Perfekt er showet ikke, både i musikkframføring og i verbalinnslag ligger der skjønnhetsfeil. De fleste av disse vil trolig forsvinne etter flere gjennomkjøringer, og oppleves bare som sjarmerende.

Mot slutten, når de spør om det skal være noe mer før de stenger, er verken artister eller publikum klare for å avslutte. At de klarer å begrense seg til ett ekstranummer er likevel en styrke. Når publikum går ut av salen, vil de fleste ønske seg mer.

Premiere var på Dizzie 14.09.2012.

September 2009: 20 Teddy uten filter

«20 Teddy uten filter» av Ragnar Olsen, Sverre Kjelsberg og Iren Reppen, Hålogaland Teater. Med: Sverre Kjelsberg, Maria Haukaas Storeng, Ida Holten Worsøe m.fl. Regi: Iren Reppen. Musikalsk ledelse: Bjørn Simen Lund. Oppstykket Kjelsberg-hyllest.
TERNING: TRE

Flat feiring

«20 Teddy uten filter» er en påkostet storsatsning, og den er forunderlig lite ambisiøs.

KONSERTTEATER: Et ti personer sterkt strengeorkester. Et femmannsband. Seks syngende skuespillere, en poserende sanger, samt Sverre Kjelsberg selv. «20 Teddy uten filter» burde kunne leve opp til en merkelapp som storsatsning. Men teksten har Hålogaland Teater glemt å arbeide med, og resultatet virker sørgelig underutviklet.
MUSIKALSK VELLYD
De musikalske arrangementene er gjennomarbeidede, helhetlige og udelt vellykkede. Bjørn Simen Lund har gjort en kjempejobb i å samordne band og orkester. Hele veien understrekes både det rocka og det melodiske i låtmaterialet, og som musikalsk hitparade er «20 Teddy» imponerende.
Som forestilling på et landsdelteaters hovedscene mangler den mye. Hålogaland Teater kaller det for «konsertteater», og i det ligger en advarsel: Forvent ikke all verden av det teatrale. Men her bør man dessverre ikke forvente noe som helst. Teksten er så flat at skuespillerne ikke kan framstå som annet enn endimensjonale figurer, fragment for fragment.
BILLIGE POENGER
Sverre Kjelsberg har vært rockestjerne og ungpikeidol, visesanger og politisk aktivist, teaterkomponist og HT-veteran, ja, til og med supportersangskriver. Musikalsk kommer alt dette fram. Tekstlig har ikke Hålogaland Teater forsøkt å rekonstruere verken hans liv i musikken eller den kontekst sangene er skrevet i. Vi får høre låtene, men blir ikke kjent med historiene rundt dem og bak dem. Mannen selv står på scenen, men vi blir ikke kjent med ham heller. Mulighetene skusles bort, til fordel for sketsjlignende sekvenser med billige poenger, og slik blir «20 Teddy» bare halve den hyllest den kunne ha vært.

Premiere var på Hålogaland Teater 16.09.09.