September 2013: Vi rydder opp

«Vi rydder opp». Dizzie Showteater. Av: Bjørn Aslaksen, Rune Andersen, Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner m.fl. Med: Rune Andersen, Per Inge Torkelsen og Dag Schreiner. Regi: Pål Mangor Kvammen. Musikalsk leder: Bjørn Aslaksen.

Ny og bedre

TERNING FEM

                       

Godt ryddet

Løgnaslaget har ryddet opp i «Vi rydder opp».

Showet som i april hadde premiere i Stavanger som «Løgnaslaget rydder opp» er fortsatt godt gjenkjennelig i den versjonen som nå vises i Oslo.

Les anmeldelse fra Stavangeren her: To for prisen av en. 

Men den oppdaterte utgaven av showet er langt strammere og mer veldreid, med mer gjennomført rytme og timing.

Noen få numre er lagt til, noen få er helt strøket og savnes ikke, andre er strøket i. Rune Andersens politikerparodier er aktualisert til etter valget, inkludert godbiter fra valgnatta. 

Høydepunktene - heri inkludert Schreiners doble pavenummer (tekst dels av Schreiner, dels av Torkelsen), Schreiner og Torkelsens kreftsang «Eg ska leva te eg dør» (skrevet av Torkelsen med melodi av Aslaksen) og Kaizers-møter-Egner-med-et-bittelite-innslag-av-Bernstein/Sondheim-musikalen (av Aslaksen og Torkelsen) er heldigvis beholdt.

I tillegg spilles showet nå uten pause, og rekkefølgen på innslagene er stokket om, med en mer dynamisk struktur som resultat.

 «Vi rydder opp» har hatt svært godt av opprydningen.

Showet returnerer til Stavanger etter endt spilleperiode i Oslo, og skal også spilles i Sandnes.

Oslopremiere var på Dizzie Showteater 11. september 2013.

September 2012: Gitkam 2012

«Gitkam 2012». Dizzie, Oslo. Av og med: Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde. Produsert av: Jørg Fr. Ellertsen

Venner med varme.

TERNING: FEM.

 

Gitargleder

«Gitkam 2012» er en gjenforening av de gode.

SHOW: Gitarkameratene er tilbake. Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde er samkjørte og i form.

Emosjonelt

Gitarkameratene utgjør sin egen sjanger i Show-Norge, en blanding av visesang og verbalhumor der ord og toner er like viktige, og der instrumentalspillet godt kan imponere - men aldri overdøve teksten.

«Gitkam 2012» består av mer konsert enn komikk, men det ligger en bevisst stemningsdramaturgi i showet, en bølgestruktur mellom håp og melankoli, humor og ettertanke. Mye er følelsesladd. De har hatt et svært materiale å velge i (ifølge Sivertsen har de skrevet mer enn tusen sanger til sammen), og de har helt åpenbart valgt ut låter som er viktige for dem selv. Noe er nytt (dvs. nyere), det meste er kjent og kjært. De har inkludert mer som er inderlig enn som er ironisk, og flere ganger nærmer de seg sentimentaliteten. De klarer å hente seg inn igjen. Hver gang «Gitkam 2012» er i ferd med å bli søtladent velment, skiftes retning. De bryter opp med fleip, anekdoter eller faktafortellinger om samarbeidet eller om enkeltlåters opprinnelse.

Godslig erting har de selvfølgelig også gitt plass til - med respekt og varme. Halvdan Sivertsen korer på bergensdialekt. Øystein Sunde gjør et forsøk på Givær-r-er fra øyværet utenfor Bodø.

Samhold gir styrke

Det er ikke bare hverandre de viser respekt for. I ett og alt inkluderes publikum. En trenger heller ikke lure på hvor heltene er hen. De ligger åpent i de musikalske arrangementene, og ikke sjelden informeres de også om i klartekst. The Shadows. Django Reinhardt. Chuck Berry og søstrene Bjørklund. Pete Seeger. Litt blues, litt bluegrass, en nordnorsk rap, noen irske stemninger og akkorder som går inn i den norske musikkhistorien har de også funnet rom for, og de viser hvordan de har påvirket og fortsatt påvirker hverandre. Hvordan likheter og forskjeller dem imellom har gjort dem mer bevisst på sitt eget, og på de andres styrke. Dette demonstreres både gjennom fellesnumrene, og gjennom ulike konstellasjoner dem imellom. Gitararrangementene - forsterket med fiolin (Øystein Fosshagen), bass (Olaf Kamfjord) og mer gitar/trommer (Knut Hem) tilfører flerstemte melodilinjer og kontrastering, og beviser at det bor mer i låtene enn det hver av dem kan klare å få vist alene.

Perfekt er showet ikke, både i musikkframføring og i verbalinnslag ligger der skjønnhetsfeil. De fleste av disse vil trolig forsvinne etter flere gjennomkjøringer, og oppleves bare som sjarmerende.

Mot slutten, når de spør om det skal være noe mer før de stenger, er verken artister eller publikum klare for å avslutte. At de klarer å begrense seg til ett ekstranummer er likevel en styrke. Når publikum går ut av salen, vil de fleste ønske seg mer.

Premiere var på Dizzie 14.09.2012.

September 2011: Øivind Blunck, Rett og slett

«Øivind Blunck Rett og Slett» av Jon Niklas Rønning, Trond Hanssen og Vemund Vik, Dizzie Showteater. Med: Øivind Blunck. Regi: Jon Niklas Rønning, Trond Hanssen og Vemund Vik. Musikalsk ansvar: Jens Petter Antonsen.
Oppdatert, energisk og fresk.
TERNING: FEM

Rett og slett bra

Øivind Blunck er i festform.

SHOW: Øivind Blunck begraver gamle vitser, og «Rett og Slett» virker freskt, sprekt og oppdatert.
Fram og tilbake
Det musikalske kildematerialet ser bakover. Noen av numrene er også nostalgiske, i stil eller innhold. «Om revy og drikkevaner» er et bukk og et nikk og kanskje vi til og med skal si en hyllest til Arve Opsahls klassiske fulle mann.
Men «Rett og Slett» er like fullt et show for 2011. Tekstene (ført i pennen av Hanssen, Rønning og Vik) er velskrevne, ofte slentrende, tro mot stilen til den mann som framfører dem. Her er innslag av harryhumor, med høy alkoholprosent, henvisninger til dobesøk og talende grimaser. Men også disse numrene framføres med en sjarmerende distanse og en avstemt timing som gjør at de oppleves som folkelig brede, snarere enn plumpe.
Overskudd
«Rett og Slett» er et soloshow, selv om det slett ikke er rett at Blunck er alene på scenen. Han har med seg et høyst kompetent seksmannsorkester ledet av Jens Petter Antonsen. Disse er imidlertid å regne som støtteapparat - for det er Blunck og Blunck alene som bærer showet. Han framfører alle vittighetene, i høyt tempo, musikalsk og verbalt, med mange fysiske innslag.
Øivind Blunck viser selvironisk overskudd. Han leverer sine vitser med kontrollert komisk rytme. Energinivået er merkbart høyere enn det var da vi sist så ham på scenen, i «Sammen igjen» med Hege Schøyen.
Øivind Blunck er kort og godt i slag, og «Rett og Slett» er rett og slett et vellagd show.

Premiere var på Dizzie Showteater 08.09.

September 2009: Frustrerte Fyrer

«Frustrerte fyrer» av Karsten Fullu, Espen Hana, Trond Hanssen m.fl, Dizzie Showteater. Med: Sven Nordin, Nils Vogt, Tor Erik Gunstrøm og Espen Hana. Regi: Lars Erik Holter. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen.
Best som traust.
TERNING: FIRE

Trauste karer

Best er «Frustrerte fyrer» når de ikke forsøker å fornye seg selv.

SHOW: Det er ikke lett å være Sven Nordin, Nils Vogt, Tor Erik Gunstrøm og Espen Hana og skulle overraske sitt publikum. De fire, og deres regissør Lars Erik Holter vet hva vi forventer av dem. De vet nøyaktig hvilken humorstil de selv forbindes med: Trygt plantet i den norske revytradisjonen som bejubles av «folk flest», med innslag av buskis, store mengder Tore Ryen-inspirasjon, parykker, kostymer, gummiansikter og grimaser. Men lenge klarer de ikke dy seg fra å servere «seg selv» med en «vri». Nordin, Vogt, Gunstrøm og Hana synger Dum Dum Boys. De ljuger på seg pornokarrierer og de spiller mafiosoer med flere «Shut the fuck up» enn i en middels Tarantino-sekvens. Og vi tenker nei. Nei. Nei. Nei og atter nei. For nei, dette er ikke fornyelse til fornøyelse. Dette er kunstig og stivt, det kler dem ikke, og det er ikke en gang morsomt.
Så skjer det noe. Omtrent halvveis ut i showet, legges alle fornyelsesforsøk til side, og de fire går tilbake til den humorstil de er kjent for. Trolig, den stil deres publikum er kommet for å se, kun med den ene lille vri at de fire herrene selv trer ut av rollene sine og kommenterer dem med jevnlige mellomrom. Gunstrøm får være Gunstrøm slik han var i Dizzie Tunes’ storhetstid. Espen Hana får komme med betraktninger ved tangentene. Vogt og Nordin får samspille og utfordre hverandre til å komme med stadig større overdrivelser. Og da begynner «Frustrerte fyrer» underlig nok å leve sitt eget fornøyelige liv. De overraskelsene som kommer etter dette er av det velkomne slaget. Som når Sven Nordin synger hyllest til salens kvinner, spesialskrevet av Jan Eggum for anledningen. Eller når Nordin og Vogt kler seg i kvinneklær og forteller hverandre om hemmelige affærer med, nettopp, Vogt og Nordin. Eller når de samme to spiller supportere for henholdsvis Lyn (Vogt) og Vålerenga (Nordin), i en sann kamp om hvem som er best i by’n. Nyskapende er det ikke. Men det fungerer adskillig bedre enn forsøkene på fornyelse som har kommet før det.

Premiere var på Dizzie Showteater 17.09.09.

Januar 2009: Boeing Boeing

«Boeing Boeing» av Marc Camoletti, oversatt av Runar Borge, Dizzie Showteater. Med: Kjersti Holmen, Ane Dahl Torp, Hilde Lyrån, Line Verndal, Christian Skolmen og Ingar Helge Gimle. Regi: Per Olav Sørensen. Svingdørfarse det svinger av. TERNING: FEM

Stødig landing

«Boeing Boeing» flyr høyt og lander støtt.

FARSE: Fest setebeltene! Norske Bernard (Christian Skolmen) er forlovet med ikke mindre enn tre flyvertinner: Amerikanske Gloria med et svevende sinn (Line Verndal), tyske Greta med høytflyvende lidenskaper (Ane Dahl Torp) og den noe mer jordnære franske Gabrielle (Hilde Lyrån).
UTE AV RUTE
Bernard styrer damenes ankomst og avgang som en annen flyveleder, med påslått mobiltelefon og en slags serviceavdeling. (Et hint: Forvent at alle ekstratjenester på en eller annen måte vil koste ekstra.)
Den egenrådige husholdersken Edna (Kjersti Holmen) er med sin stødige ansiktsmimikk og ustødige kroppsspråk besetningens soleklare førstestyrmann. Men som alle som har tilbrakt mer enn et kvarter på Gardermoen kan bevitne: Det er ikke alltid at takeoff og landing går i rute. Og når også Bernards tilsynelatende beskjedne kamerat Robert (Ingar Helge Gimle) uventet dukker opp – ikke så ulik en fuglesverm i motoren – er det klart for turbulens.
MODERNISERT
Nær 50 år har gått siden Marc Camolettis farse første gang ble satt opp. I mellomtida har flyreisens glamour forsvunnet, samtidig som reisestress er blitt alminneliggjort. Det har oversetter Runar Borge & regissør Per-Olav Sørensen fått med seg. De har modernisert farsen og gitt den en mer aerodynamisk form. Kaptein Sørensen sørger for at ferden går trygt gjennom en turbulent handling, og for at alle besetningsmedlemmer inntar sine plasser til riktig tid og fra riktig dør. Skulle man ha en innvending, måtte det være at innledningen fortsatt er noe lang, og at det tar sin tid før handlingen tar av. Men når den gjør det, sørger god timing og proff framferd for at reisen blir både morsom og komfortabel, helt fram til vi går inn for landing.

Premiere var 22.01.09