August 2018: Den spanske flue

«Den spanske flue». Oslo Nye Teater. Av: Franz Arnold og Ernst Bach, oversatt av Marianne Sævig. Med: Kim Haugen, Birgitte Victoria Svendsen, Henriette Faye-Schjøll, Andreas Stoltenberg Granerud, Nils-Ingar Aadne, Petter Vermeli, Ingvild Holthe Bygdnes, Trond Høvik, Eldar Skar, Cornelia Børnick, Helle Haugen, Morten Røhrt, Leif Osen. Regi: Jens August Wille.

KOMMENTAR: Et fortidsfenomen.

TERNING: TRE

Fordums flue

En flue kan ikke vare evig.

TEATER: «Fordi du trodde du kjente den», står det på Oslo Nye Teaters plakater for «Den spanske flue». Det spørs om det holder som begrunnelse. Det spørs også om ikke den andre opplagte begrunnelsen har gått ut på dato: «Den spanske flue» har en lang historie som kassasuksess på norske teatre. Den ble først vist for mer enn hundre år siden - den hadde verdenspremiere i 1912 og norsk premiere i 1915. Runar Borges regi fra 1989, med Henki Kolstad, Kjersti Holmen, Øivind Blunck og Guri Schanke, ble også en TV-klassiker. Kan den fortsatt holde på oppmerksomheten i dag? Undertegnede har sine tvil.

Fysisk komikk

Oslo Nye Teater er bartene og parykkene overdimensjonerte, vippeskjørtene er overdimensjonerte, telefonen er overdimensjonert og kniplingene er overdimensjonerte. Lydeffektene er overdimensjonerte, ansiktsuttrykkene er overdimensjonerte, og gestene er overdimensjonerte. Sminke og antrekk trekker tankene mot sirkusklovneri, pantomime og commedia dell'arte. Spillestilen er oppskrudd fysisk karikatur. Kroppsspråket er lekent og sporty, med løping, hopping, spretting og strekking, klatring og krabbing og knall og fall. Rommet, i scenografi av Camilla Bjørnvad, er (heldigvis) ikke realistisk, det heller. Trapper og avsatser fungerer som klatrestativ, i mønster som av gulvparkett (men lagd av gymmatter, slik at skuespillerne skal kunne boltre seg). På tre sider fungerer trampoliner som innganger. De brukes ikke hver gang noen kommer inn eller forlater, men når de er i bruk, forsterkes den fysiske komikken og følelsen av tempo. «Hektisk» og «hurtig» er naturligvis ikke det samme som «morsomt», men i det fysiske spillet er der tempo over denne «Den spanske flue», et tempo som står i kontrast til språket og omstendighetene.

Farskap og dårskap

Intrigen bør være velkjent. Her spinnes morskap ut av tvil om farskap, med mye dårskap i beste borgerskap. I ungdomsgenerasjonen løper hormonene løpsk. I voksengenerasjonen forsøker en å skjule egne ungdomssprell. Det er noe inntagende over den keitete romansen mellom Betty (Ingvild Holthe Bygdnes) og Henrik (Nils-Ingar Aadne), spesielt satt opp mot den mer utagerende duoen Fritz (Andreas Stoltenberg Granerud) og Paula (Henriette Faye-Schjøll). Voksenpersonene blir jevnt over mer utydelige.

Farsens forse er at den ufarliggjør. Menneskelig feilbarlighet er en selvfølge. Endimensjonale figurer kludrer til sine liv, men katastrofene får ingen reelle konsekvenser, og tilskueren kan le og føle seg overlegen. Publikum ser jo alt det skikkelsene på scenen ikke ser. Publikum forstår jo misforståelsene. Publikum vet jo at alt ordner seg til sist. Det spørs likevel om det er nok.

Premieren var på Oslo Nye Teater 30. august 2018.

September 2017: En tjener for to herrer

«En tjener for to herrer». Oslo Nye Teater. Av Richard Bean, oversatt av Bjarte Hjelmeland, med sanger av Grant Olding. Med: Bjarte Hjelmeland, Nils Vogt, Siren Jørgensen, Petter Vermeli, Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schjøll, Trond Høvik, Sindre Postholm, Elias Holmen Sørensen, Karl Sundby, Kari-Ann Grønsund, Per Skjølsvik, Torger Angeltveit, Thea Sola Holter/Camilla Alexandra Johannessen/Caroline Navestad og musikere. Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland. Regi: Kim Haugen.

KOMMENTAR: En menneskelig Ole Brumm.

TERNING: FIRE

 

Godlynt kaos

Virkelighetsflukt med musikalsk garnityr

TEATER: Frank er en slabbedask. Det finnes der ingen tvil om. Han er en uansvarlig surrekopp som lyver og skryter og (nesten) bare tenker på å få fylt magen. Først etter å ha spist tenker han også litt på andre fysiske fornøyelser. På teaterscenen er han likevel likandes. Bjarte Hjelmeland gir ham karisma i form av en avvæpnende tilforlatelighet, som et barn som virkelig ikke aner hvor bortskjemt han er, eller en menneskelig Ole Brumm.

Kos og avkobling

Sulten som han er tar Frank seg jobb hos to nokså lyssky eksistenser. Sivert Stabell (Petter Vermeli) og Reidun Krabbe (Ingvild Holthe Bygdnes) er sjefene som ikke skal vite om hverandre. De to er et par, men ettersom begge lever i skjul, og hun attpåtil har forkledd seg som sin avdøde bror, aner de ikke hvor nær hverandre de befinner seg.

Slik kan tabbefesten begynne, med klossethet, klovneri, kaos og komikk. Persongalleriet består av gangsterkarikaturer, små- og storkriminelle uten mye i toppen, men i trygg forvekslingskomedietradisjon får «En tjener for to herrer» lov til å være en virkelighetsflukt der ingen feiltrinn får alvorlige konsekvenser. Ambisjonen er at tilskueren skal koble av og hygge seg, uten krav om tankevirksomhet (desto mindre tenkning, jo bedre fungerer det) eller engasjement utover kosen. Tempoet kunne vært kjappere. Som tekst er britiske Richard Beans oppdatering av Carlo Goldonis farse raskere enn forgjengeren, men i Kim Haugens regi er her flere scener som kunne tjent på kvikkere framføring.

God stemning

Miljøet er lagt til Sandefjord på 1960-tallet, et idyllisk Sandefjord (britisk versjon var Brighton) der kroen serverer gourmetmat, kvinnene bærer glinsende kjoler, og et skiffleband på tre (Zelimir Kulisic, Roger Allan Ivin og Leif «Leffi» Osen) akkompagnerer alle forflytninger. Alle skuespillerne opptrer etter hvert som gjesteartister i dette bandet, sjangertro med instrumenter i mer eller mindre improvisert stil, ofte med høyere tempo og temperatur enn handlingen det danner pauser i, og med generelt god stemning.

To birolleopptredener er av minneverdig merke: Elias Holmen Sørensen som deklamatorisk skuespiller-forlovede kalt Rolleiv Dingle, en skikkelse som nok kunne klart å gi handlelisten preg av jambisk pentameter, og Sindre Postheim som geriatrisk servitør med effektiv pacemaker.

Premieren var på Oslo Nye Teater 6. september 2017. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen dagen etter.

Januar 2017: Kollaps i kulissene

«Kollaps i kulissene». Riksteatret i samarbeid med Thalia Teater/Chat Noir. Av: Henry Lewis, Jonathan Sayer og Henry Shields, oversatt av Knut Nærum. Med: Hege Schøyen, Ingar Helge Gimle, Jan Martin Johnsen, Bartek Kaminski, Camilla Frey, Espen Sandvik, Jan Huse, Daniel Karlsson. Regi: Kim Haugen.

KOMMENTAR: Enkel humor, komplisert logistikk.

TERNING: FEM

 

Kalkun til lyst

Det skal godt gjøres å gjøre så mye så dårlig så godt.

TEATER: «Kollaps» er ordet, «kulissene» er det ikke. I «The Play That Goes Wrong», som farsen heter på engelsk, går alt som kan gå galt galt også på scenen. Glemte replikker. Feilplasserte replikker. Feiluttalte replikker. Malplassert mimikk. Kroppsspråk som ikke hører sammen med teksten, rollefiguren eller situasjonen. Misforstått intonasjon. Forsvunne rekvisitter. Feilplasserte rekvisitter. Feilfungerende rekvisitter. Overdrevne lyd- og lyseffekter. Feilplasserte lyd- og lyseffekter. Alt dette er nettopp poenget. «Kollaps i kulissene» er en metakalkun der både metanivå og kalkunnivå er tilsiktet. Som i all farse inviteres tilskueren til å more seg over rollefigurenes ubehjelpelighet.

Premisset er dette: En amatørteatertropp setter opp et melodramatisk krimdrama, nostalgisk lagt til engelsk herregård. De får det ikke til. Inspirasjonen fra Michael Frayns «Noises Off», som i Norge har vært spilt som «Panikk i kulissene», og fra Terrence Rattigans «Harlequinade» (norsk: «Harlekinade») er tydelig. Gruppa mestrer ikke oppgaven. Individuelle ambisjoner - og manglende evner - står i veien for samspillet. Et visst slektskap med musikalkomedien «Nattens umusikalske dronning» er her også, og den går ikke bare ut på det at Hege Schøyen i norsk versjon har stjernerollen og Jan Martin Johnsen en sentral støtterolle. Moroa går ut på å se mennesker med ferdigheter spille mennesker uten ferdigheter.

Knut Nærums oversettelse knytter skuespillet-i-skuespillet opp mot Radioteatrets storhetstid, den tid både hyggekrimmen og farsesjangeren hører hjemme i, med knirkete gammeldagse ord og vendinger som «sporenstreks», «studérkammeret», «pølsevev» og «litt av en støkk»,

Formålet er forlystelse, og kun forlystelse. Den som ønsker seg komedie med en understrøm av alvor bør velge et annet stykke, for «Kollaps i kulissene» er underholdning ene og alene for underholdningens skyld.

Premieren var på Riksteatret 19. januar 2017. Norgesturneen starter på Lillehammer 27. januar. Høsten 2017 spilles forestillingen på Chat Noir.