September 2018: Sykle i snøstorm

«Sykle i snøstorm». Hålogaland Teater. Av: Liv Heløe. Med: Isak Bakli Aglen, Geir Martin Damsgård, Ingrid Mikalsen Deinboll, Emilie Elstad, Kristian Fr. Figenschow, Tove Oppegård Flæsen, Tuva Frydenlund, Jørn Fuller-Gee, Frida Lydia Hansen, Jennifer van der Hart, Kristine Cornelie Margrete Hartgen, Liv Hanne Haugen, Ludvig Herstad, Ketil Høegh, Guri Johnson, Inge Kolsvik, Sigmund Lahn, Vera Østbye Lysnes, Harald Bakkeby Moe, Bao André Nguyen, Nasra Omar, Bodil Onsøien, Peder Emil Sandøy, Mariama Fatou Kalley Slåttøy, Marita Isobel Solberg, Åsne Storli, Frida Mathea Sørbøe, Hege Holte Østbye, Ingvild Emilie Østgård

Regi: Petter Næss og Un-Magritt Nordseth.

KOMMENTAR: Problemer i praksis.

TERNING: TRE

Ikke et forskningsfunn

Som kunstnerisk utforskning er «Sykle i snøstorm» en misbrukt mulighet.

TEATER: I teorien handler det om kunnskap og kunnskapsutvikling i Nord-Norge, om sammenhengene mellom å bygge viten og å bygge samfunn. I teorien. I praksis sliter «Sykle i snøstorm» med å finne balansen mellom konkret og abstrakt. Hvilke utvalgte detaljer kan gi liv til et større bilde? Hva kan løftes opp og gjøres til en felles ramme?

Sett under ett blir innholdet både for lettvint og for vagt, og samtidig for ivrig etter å gjenta gamle myter om forskere som asosiale, språklig klossete og distré mennesker uten interesse for verden utenfor akademia.

Happening

Som event eller happening, «høstens opplevelse», som det heter på reklamespråk, kan nok «Sykle i snøstorm» ha sin funksjon. Hvor og når kan en ellers bruke en mørk høstkveld på å stå (trygt innrammet av høye gelendre både foran og bak) på en fiskemerd som flyter på fjorden, mens en ser dansere opptre på en flytebryggescene i midten, og i vannet i sirkelen merden danner? Lysene fra byen og lysene i Øystein Heitmanns lysdesign deler oppmerksomheten med lyd av sang og trommer. Dette er avslutningsdelen i «Sykle i snøstorm», og kveldens mest minneverdige innslag. Det kommer etter tulipanplanting på dugnad fulgt av fire innendørssekvenser i ulike deler av teaterbygningen.

«Sykle i snøstorm» begynner (etter plantingen) med en todelt fellesleksjon i storsalen. Publikum sitter i trapper på det som vanligvis er scenen, mens skuespillere og dansere bruker salen til å framføre forenklede høydepunkter fra Universitetet i Tromsøs tilblivelseshistorie. En distriktspolitisk historietime blandet med lokalpatriotisme, med snev av festtale, som går over i en kollasj av vitnemål fra nåtidsstudenter, med mer enn et snev av festtale. Deretter går publikum videre inndelt i tre grupper, der fargen på armbåndet en har fått utdelt avgjør hvilken rekkefølge en opplever de neste tre delene i.

Tre leksjoner

I en av disse tre (kalt «Rettigheter») viser Kristian Fr. Figenschow og fire sangere fra Vokal Nord en i dobbel betydning animert framstilling av en gruvekonflikt i et bygdesamfunn, der ordfører, gruvegründer, naturverner, reindriftsame, forsker, fisker, anonym innbygger og diverse direktorater og andre offentlige etater forsøker å avgjøre om gruven skal bygges ut og hvor avfallet skal gjøres av. Alle roller spilles som utvendig typekomikk i en enmannsrevy av Figenschow, bortsett fra kollektiver som for eksempel kommunestyret, som synges av sangerne. Bakveggen er fylt av pedagogiske tegninger projisert i hvitt på mørkt grått. I neste rom («Klima») filosoferer Guri Johnson og dansere over et tverrfaglig tokt med forskningsskip. Faggruppene presenteres gjennom fysisk typetegning, der marinbiologen, fysikeren, geologen, meteorologen, toksikologen, kjemikeren og matematikeren alle har kjennetegn fra sine forskningsdisipliner, og de sammen utgjør et miljø som forsker på miljø. Gjennom kostymer og videodesign farges rommet i pastelltoner fra havet. Koreografien tilhører Un-Magritt Nordseth, og Sabina Jacobssons video skiller seg sterkt fra den hun bruker i den samfunnsvitenskapelige bygdekommunen - i dette rommet er den naturpoetisk. Det forsøker også teksten å være, ispedd faktainformasjon om fag og skipsfellesskap. Tredje rom er omgjort til pub («Ressurser»), der Ketil Høegh, Kristine Hartgen, Jørn-Bjørn Fuller-Gee og joikjazzband serverer drikke, musikk og myter om forskere og teaterkunstnere. I alle deler har Liv Heløe brukt intervjuer som grunnlag for sitt manus, og en må anta at fargeleggende eksempler er fra reelle mennesker, men litt for ofte virker de like fullt pregløse, enten klisjéfylte eller uten personliggjørende kjennetegn.

Premieren var på Hålogaland Teater 15. september 2018.

November 2017: Tobias og dagen det smalt

«Tobias og dagen det smalt». Rimfrost Teaterensemble og Hålogaland Teater. Av: Jenny Svensson og ensemblet. Med: Jonas Delerud, Kristine Myhre Tunheim, Alexander Rindestu. Regi: Morten Røsrud.

KOMMENTAR: Fordi barn er sammensatte mennesker

TERNING: FEM

Om kjønn, med skjønn

Tar barn på alvor med klok moro

TEATER: Inni seg er Tobias gutt, og teaterpublikum får se ham som gutt. Han blir spilt av en mann, Jonas Delerud. Men utenpå, forteller Tobias, er han jente, og alle kaller ham Cecilie, for det er det han heter. Hvordan kan han si fra om at det er feil for ham? Dette er utgangspunktet for «Tobias og dagen det smalt». Det kunne lett ha blitt en pedagogisk forklaringsforestilling om transkjønn og toleranse. I stedet er det blitt en rikholdig, formbevisst opplevelsesfortelling med mange lag, der flere beslektede, mindre problemstillinger speiler seg i den store, uten å konkurrere med den eller avlede fra den. Det er gjort med humor og varme, og med tillit til at både barne- og voksenpublikum er i stand til å fylle ut det de blir vist og fortalt med egne innsikter.

Personligheter

Ni år gamle Tobias har nemlig veldig mye mer inni seg enn tanker om sitt kjønn: En livlig fantasi. Mengder av kunnskap om dinosaurer. Mye hensynsfullhet og en god del bekymring for hvordan mamma og pappa og andre vil ta det om og når han forteller dem hvordan han har det. En oppdagelsesreisende fantasivenn å oppleve en annen verden med - Konrad (Alexander Rindestu, som også spiller Gøran i klassen). På hverdagsplanet har han også ei venninne han kan bryne seg mot og betro seg til - Pauline (Kristine Myhre Tunheim). Også hun har mye forskjellig inni seg. Det gjør både henne og Tobias til personligheter, mye mer enn knagger å henge diskusjoner på, og Morten Røsrud har i sin regi gitt dem rom til å være det.

Delerud, som tidligere i år spilte Hamlet i den Heddapris-nominerte barneforestillingen «Hamlets pappa er et spøkelse» på Teatret Vårt, viser den samme undringsfylte forståelsen for barns sammensatte indre liv som han gjorde da, en undersøkende innsikt i at det går an å være helt og fullt noe og samtidig noe annet. Som i nevnte «Hamlets pappa», imiterer dessuten både han og scenevenninna de voksne rundt barna på måter som utvider persongalleriet fra dem vi ser på scenen. Lydopptak - med et velvalgt utvalg replikker fra noe vi forstår er lengre samtaler - bidrar også til det siste.

Lydhørt

Teksten, som er skrevet av Jenny Svensson, utviklet i samarbeid med ensemblet og med innspillsrunder der flere har kommet til orde underveis, har en lydhørhet for de ulike stilnivåene virkelige barn kan bevege seg mellom når de snakker. Som scenetekst og som ferdig forestilling forstår «Tobias og dagen det smalt» barns evne til å være alvorlige samtidige som de er i leken og i fantasien. Den vet at fantasi både kan være noe å flykte inn i og noe å lære av, noe som kan forstørre og forminske og gi perspektiv og proporsjoner. Alt som skjer i «Tobias og dagen det smalt» skjer i løpet av en ettermiddag, kanskje på enda kortere tid enn det tar å spille forestillingen (omtrent en time) - men likevel rekker vi å bli godt kjent med barna og deres omgivelser. Bevisst lysdesign, gjort av Øystein Heitmann, signaliserer effektivt skifter mellom indre og ytre handling, og en multifunksjonell barneromsscenografi (Mari Lotherington) gir også rom for at de ulike virkelighetsnivåene kan finnes samtidig.

Premieren var på Hålogaland Teater 23. november 2017.

Februar 2017: Havboka

«Havboka». Hålogaland Teater. Av: Morten Strøksnes, dramatisert av Anders T. Andersen. Med: Kristian Fr. Figenschow, Trond Peter Stamsø Munch, Torstein Bjørklund, Trude Øines, Marius Lien, Thea Borring Lande, Espen Elverum Jakobsen, Inge Kolsvik. Regi: Anders T. Andersen.

KOMMENTAR: Kunnskapsflyt møter konsert.

TERNING: FIRE

I det blå

Overfarten til scene har gjort «Havboka» noe grunnere.

TEATER: Båten er lastet med naturvitenskap, kysthistorie, mytologiske detaljer, biologikunnskap og visshet om forurensing og klimaforandringer. «Havboka» er essayistisk fortellende scenekunst, i en forkortet versjon av den brageprisbelønte sakprosaboka.

Jakten på håkjerringa

Som i en populærvitenskapelig formidlende utgave av «Moby Dick» jages et stort undervannsdyr. I rollen som den hvite hvalen finner vi norskekystens hai, håkjerringa. Det ivrige mannskapet består av to: Forfatter-fortelleren Morten Strøksnes, opprinnelig finnmarking, nå hovedstadsboer, og hans nevenyttige, båtkyndige venn, kunstneren Hugo Aasjord. Beretningen om deres fangstforsøk på Vestfjorden og de tanker de vekker i fortelleren brytes opp av informasjonsrike beskrivelser om havets betydning for menneskehetens overlevelse. Hvordan menneskeheten skader havet er understrømmen, og den gis gradvis kraftigere virkning.

Det er i boka. På scenen består mannskapet av seks syngende og musiserende skuespillere, understøttet av musikerne Espen Elverum Jakobsen og Inge Kolsvik. Deres fortelling om vennskapet mellom de to mennene holder seg på overflaten, i veksling med utvalgte faktadeler fra boka. Om Trond Peter Stamsø Munch er den som i størst grad identifiseres med Strøksnes og Kristian Fr. Figenschow med Aasjord, er det ikke slik at de spiller rollene som dem. Fortellerstemmen er felles, delt mellom de seks skuespillerne. De er alle både i historien, med bruk av jeg-form og vi-form, og utenfor den, med omtale av «Morten» og «Hugo» i tredjeperson. Hver framfører bare korte tekstpassasjer før ordet flyter over til neste, både i informasjonsdelingen og i de delene som handler om håkjerringfisket.

Stafett og konsert

Fra start til slutt bølger forestillingen mellom denne fortellerstafetten og konsertpartier med musikk, dels nykomponert av Adrien Munden for forestillingen, dels allerede kjente låter med tekster om vann og hav. Jakobsen er musikalsk ansvarlig, og noen av arrangementene leder tankene til havets egen brusende, klukkende og piskende musikk, lyder fra vær og vind og vann. Musikken tar stor plass i forestillingen. Den tilfører stemninger, men ikke nødvendigvis informasjon eller ekstra mening. I stedet kan tilskueren hvile i den. Mange tilskuere hadde nok tålt større tilflyt av informasjon.

Skuespillerne står plassert på lave plattformer i ulike høyder, som et slags bryggeanlegg ved en fjord. Bak dem henger to skjermer, en større, en mindre, som projeksjoner vises på. Videodesignen av Kim S. Falck-Jørgensen inkorporerer nye og gamle fotografier, malerier og tegninger, blant annet av Aasjord, Vanessa Baird og Kåre Kivijärvi. Stykkvis er den bevegelig, stykkvis stillestående, og undertegnede har inntrykk av at Falck-Jørgensen kunne fått mer ut av denne.

Premieren var på Hålogaland Teater 9. februar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.