Juni 2018: Almost Nothing

«Almost Nothing». Henriette Pedersen på Black Box Teater. Av: Henriette Pedersen, med noe tekst av Vibeke Tandberg. Med: Sulekha Ali Omar og Håkon Mathias Vassvik. Regi og koreografi: Henriette Pedersen.

KOMMENTAR: Sært, smalt og fint.

TERNING: FEM 

Sansekunst

I «Almost Nothing» skaper rom, klang, kropp og bevegelse et sanselig utforskningsrom.

SCENEKUNST: «Almost Nothing» er en scenekunstopplevelse med vekt på det romlige, det lydlige, det kroppslige og det synlige. Ifølge infomaterialet er forestillingen «et forsøk på å presse vulgærmaksimalismen inn i et syltynt minimalistisk format». Undertegnede ser ingenting vulgært i dette, men så er det også så åpent for tolkning hva en ser, at en heller ikke kan si at ordet er feil.

Mulige tolkninger

En kan for eksempel lese inn et kjønnsperspektiv. Her er to utøvere, en kvinne og en mann. Sulekha Ali Omar fører seg på måter som understreker hennes fysiske styrke og kontroll, Håkon Mathias Vassvik mer avventende anspent. Han har på seg en svært tettsittende og svært utringet overdel, så lavt skåret at brystvortene befinner seg over tøykanten. Han har også på seg skjørt og militærgrønne sokker. Hun har bukser, en pyntet, glitrende topp som sitter litt løsere enn hans, og i en del av forestillingen bruker hun også et enormt hodeplagg, så åpenbart utformet i et kunstig materiale at det til og med kan være av skumgummi, formet på en måte som kan få den til å ligne både på en støvkost og på en Marie Antoinette-parykk. Senere bruker han den samme hodepryden. Kjønnsrolleironi, eller diskusjon? Kanskje begge deler.

En kan også lese inn en geografisk-geologisk-meteorologisk hyllest til det nordnorske: Langsomt kommer lyset, som lys i mørketiden. Senere bærer scenerøyken, eller tåken, lysskimmer med seg. Er dette ment som en etteraping av et værfenomen en må nord for Polarsirkelen for å se? Igjen, kanskje, men kanskje er dette også bare en tanke i meg, påvirket av at jeg selv og de to på scenen er nordfra - Vassvik fra Finnmark, Omar fra Troms og jeg selv fra Nordland - av at dialektene som brukes i det språklige er nordnorske, og av at gulvdekket underveis blir omformet slik at det ligner kantete, blå-grå-grønne fjellknauser ved havet. Pedersen er for øvrig fra Oslo.

Slektskap

«Almost Nothing» er beslektet med arbeider av grupper som Verdensteatret og De Utvalgte, men mennesket har en langt større plass her enn hos førstnevnte slektning-kompani. Her brukes også tekstutdrag, korte sitater fra Vibeke Tandbergs bok «Joelle Joelle». I info om forestillingen er den omtalt som en roman. Utdragene får den til å lyde som et prosadikt. Men «Almost Nothing» er ikke en verbalforestilling. Det er ikke tekstens mening som vektlegges, men musikken i ord, lyder, rytmer og klanger. Dette forsterkes av måten aktørene bruker stemmene på: De snakker med strupene, mens fremre del av munnen holdes så ubevegelig som råd er. Ordene må konkurrere med lydkulisser og musikk - her kreditert som lyddesign av Vilde Nupen. Vokalklanger og setningssang blir også naturlig fremhevet av den nordnorske dialektbruken (som i «på innersia a ytterdøra»).

Hovedelementet i Olav Myrtvedts scenografi er et gulvteppe eller dekke, i et materiale som forblir mystisk. Er det mykt eller hardt, skarpt eller ettergivende, tekstil eller papir, eller kanskje endog plast? Svaret spiller liten rolle, men strukturen er slik at fingertuppene blir nysgjerrige og får lyst til å berøre det. Tomrommet rundt og over er også en vesentlig del av det scenografiske rommet, og det samme er aktørenes klær (også kreditert Myrtvedt), samt lyskasterne, som er plassert mot veggen på den ene siden av scenen. Lysdesignen er ved Tilo Hahn.

Smalt blir bredt

Lyder det sært og smalt? Det er det nok også, «Almost Nothing» prøver på ingen måte å være alt for alle. Undertegnede får heller ikke like mye ut av alt. Der er deler i forestillingen som for meg virker som transportetapper, men jeg er åpen for at de taler mer til andre enn til meg, at der kan være kvaliteter også i disse som jeg ikke umiddelbart ser. Etter forestilling sitter jeg uansett igjen med et smil om munnen og med glede i kroppen. Som jeg har gjort underveis, opplever jeg også etterpå at jeg har vært med på noe fint, og jeg vil bli overrasket om ikke minst en og sannsynligvis flere av virkemiddelkombinasjonene i dette dukker opp i minst en og sannsynligvis flere teaterforestillinger på minst ett breddeteater i løpet av kort tid.

Premieren var på Black Box Teater 7. juni 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen dagen etter.

Mai 2018: Essay om Vinge/Müller og PaniniBoys-Room

Henrik Ibsens samplede verker

For Vegard Vinge og Ida Müller er for mye av det gode som regel litt for lite.

SCENEKUNST: En kan vel ikke kalle noe for stormannsgalskap, når mål en kunne trodd var for store blir nådd.

Likevel: I Vegard Vinge og Ida Müllers teater er detaljene så mange, innholdet så gjennomtenkt, arbeidet så langsiktig og totalomfanget så enormt, at ord som «massivt», «monumentalt», «monstrøst», «totalteater» eller til og med «multimegamassivmonumentalmonstrøstotalteater» blir for små.

DE TO ARBEIDER i langt større formater enn noen andre frie teaterkunstnere i Norge. En kan til og med si at de arbeider i større formater enn de fleste institusjonene. Unntaket er Den Norske Opera, men så var det også der de møttes. Müller var scenografiassistent og Vinge regiassistent på 2002-forestillingen «Lohengrin», da de ble enige om å gå sammen. Etter noen år med forsøk i det små viste de sitt første Ibsen-prosjekt i 2006. Resten er, som det heter, historie.

Duoen har i tolv år påvirket en lang rekke europeiske scenekunstnere, fra norske, internasjonalt turnerende Verk Produksjoner til hyperlokale Det Foldalske Teatr (Oslo, Grünerløkka) og The Great Pretenders (Otta), til den islandske regicelebriteten Thorleifur Örn Arnarsson, som neppe kunne skapt sin «Enemy of the Duck» (Ibsenfestivalen 2016) uten dem som forløpere.

I år har de nådd sitt åttende monumentalprosjekt, alle basert på Ibsen. Denne gang er «Byggmester Solness» grunnlaget, og hovedpersonen er basert på Ragnar Brovik, den unge, undertrykte mannen som sammen med faren Knut arbeider i byggmesterens firma. Sjefen mobber og overser dem, og nekter dem faglig utvikling.

I BERGEN TOLKES handlingen i «Solness» gjennom et filter av «Peer Gynt». Far Brovik er en kastrert, grotesk mor Åse, en overgriper. Forholdet mellom unge Brovik og Kaja Fosli, hans forlovede og søskenbarn, speiler forholdet mellom Peer og Solveig. Men kanskje er den voldsomme, utagerende Hilde Wangel den som er ment som hans frelser.

Der finnes jo, som der gjerne gjør hos Ibsen, minst to unge kvinner som konkurrerer om oppmerksomheten, en som lokker og lurer, og en som støtter og lindrer. I «Panini-BoysRoom» (de skriver det slik) er dessuten noen ekstra kvinnemennesker med, slike som er ment for å forbrukes, og slike som har passert den alder der de regnes som aktuelle for sånt. Dette er heller ikke uvanlig hos Ibsen.

Hos Vinge og Müller er det gjort bevisst uklart om det er den aktive eller den passive av de unge kvinnene som gjør den unge mannen størst skade. At den eldre, aktive kvinnen er farlig for ham, er bom sikkert.

GRUNNKONSEPTET er det samme som i kunstnerduoens forrige prosjekt, «Nationaltheater Reinickendorf», som ble vist under Berliner Festspiele i fjor. Da ble «Solness» filtrert gjennom «Hamlet», ikke «Peer Gynt». Men verken i Berlin eller i Bergen er teaterklassikerne alene i tolkningen. Sentralt står også operaens «Tosca», filmens «Taxi Driver» og fotballens 1982-VM.

Tittelordet «Panini» viser til italienskproduserte fotballkort. «Boys» kan tolkes både som fotballspillerne, og som guttene som samler på kortene, mens «Room» peker mot minst tre rom: Panini-katedralen, der veggene er dekket av A4-store håndmalte fotball plakater, samt hele det scenerommet som nå fyller bassengrommet i Sentralbadet. Katedraldelen er midtskipet i et hus, som på en og samme tid virker som Peer-Ragnars barndomshjem, og som et byggverk han har reist for at han selv, hans plagsomme forelder og hans barndomsminner skal kunne bo sammen.

Katedralen var en del også av Berlin-forestillingen. Rommene rundt er dels gjenbrukt og dels bygd for bergensprosjektet. Under Festspillene inviteres publikum til å gå inn i huset, både under forestilling, og adskilt fra den - som installasjonskunst på utstilling.

Å VANDRE i Ida Müllers rom er å gå på skattejakt i et evig voksende idéarkiv. Bøkene i bokhylla, regningene i postkassen, vaskemiddelet på badet og videofilmene på gutterommet, maleriene ved gyngestolen og motorsagen på ytterveggen, støvsugeren i gangen og proteinpulveret på kjøkkenet - alt har meningslag, og alt peker videre til noe annet. Alt er utformet, malt og dekorert for hånd.

Også i spillet - som ved et overfladisk blikk kan se ut som en orgie i bajaseri - finnes mange lag. I form og i innhold er Vinge og Müllers teater en rebussamling for voksne, der spørsmålet er «hvor mange referanser tar du?». De blander finkultur og fankultur, film, populærmusikk, opera, fotball og teater, søppel-TV, reklame, litteratur, dokumentarisme, arkitektur og billedkunst.

Ofte er referansene forankret i en felles fortid, omtrent på den tid kunstnerne selv var barn og unge. Som hos Ibsen, er rollefigurene skadd gjennom sin oppvekst. Om formen er en miks av ett og alt, er innholdet en helhet.

KOMPANIETS EGEN historie er også gitt plass. En stabel pappkasser merket «søknad» viser til pengestrid med Kulturrådet. Siden 2011 har Vinge/Müller mottatt basisstøtte, en ordning som skal sette frikompanier i stand til å drive langsiktig arbeid. Tross kompaniets posisjon og åpenbare planleggingsbehov - hvert prosjekt krever år med forberedelser - fikk de i fjor avslag på søknaden om en ny støtteperiode.

Utvalgsleder Thorbjørn Gabrielsen antydet i intervjuer at avslaget skyldtes kompaniets arbeid i Berlin. «Panini-BoysRoom» er Vinge/Müllers første prosjekt i Norge siden 2010, med «Vildanden del 2 - Director's Cut» på Black Box Teater i Oslo. Den var en oppfølger til den mye omtalte Festspillene i Bergen-forestillingen «Vildanden» fra året før - som daværende festspilldirektør Per Boye Hansen grep inn og stanset klokken tre om natten, da spillet hadde vart i flere timer mer enn det som på forhånd var avtalt.

I årene imellom har de skapt tre store berlinerprosjekter, ofte med norske kunstnere - som komponist Trond Reinholdtsen - involvert. Gabrielsen, i likhet med tidligere festspilldirektør Per Boye-Hansen og Berlin-teatret Volksbühnes nye (og allerede avgåtte) ledelse, blir gjort narr av og framstilt både som korrupte og rigide i «Panini-BoysRoom»s handling.

MYE HAR VÆRT SAGT om provokasjoner fra Vinge/Müller og om provokasjoner fra Ibsen. Stadig blir det påpekt at sjokkeffekter over tid taper sin sjokkeffekt. Vi vet at Nora går. Vi vet at Hedvig skyter seg. Vi vet at Vegard Vinge tisser inn i munnen på seg selv, og at han gjør aktivt bruk av analåpningen. Vi vet at det vil finnes sexscener, som ofte også er overgrepsscener. Vi vet at Ida Müllers tegninger vil vise peniser, i tissende og/eller stående tilstand, ikke sjelden er en enkelt mannsfigur utstyrt med to sett utstyr, og vi vet at hun også tegner sine nakenfigurer med avføring stikkende ut av rumpa.

Vinge/Müller bruker de samme faste provokasjonene, og provokasjonen er neppe i seg selv poenget. Poenget er moralen under: At den som ser seg blind på det groteske i form, samtidig overser det groteske i innhold: Overgrep mot forsvarsløse barn.

For Vinge og Müller, som for Ibsen, er slike overgrep et gjennomgangstema. Som Ibsen, tar også Vinge/Müller for seg de konsekvenser det får, når disse barna selv vokser opp til å bli overgripere. Den som tar større anstøt av bæsjen enn forbrytelsen gjør seg til medskyldig når spiralen fortsetter.

FAKTA:

Vinge/Müller

Stiftelsen Vinge/Müller består av Vegard Vinge (født i Norge i 1971) og Ida Müller (født i Hamburg i 1977). I Brønnøysundregistret er stiftelsen registrert med adresse i Oslo, og det samme er hvert av kunstnernes enkeltpersonsforetak, men kompaniet har de siste åtte årene arbeidet i Berlin.

Mottok basisstøtte fra Norsk Kulturråd fra 2011 til i år. Da de i fjor søkte om å få denne forlenget til 2021, fikk de avslag. Saken er fortsatt omstridt.

Vegard Vinge arbeider i duoens prosjekter som regissør, skuespiller og scenografisk medskaper. Ida Müller er utdannet scenograf, og arbeider i duoens prosjekter som scenograf, skuespiller og regi-medskaper.

Vinge/Müller har sammen skapt forestillingene «Et dukkehjem» (Grusomhetens Teater i Oslo 2006, også vist i Italia), «Gengangere» (Black Box Teater i Oslo 2007), «Vildanden» og «Vildanden del 2 - Director's Cut» (Festspillene i Bergen 2009 og Black Box Teater i Oslo 2010), «John Gabriel Borkman» (Theatertreffen i Berlin 2011), «12-Spartenhaus» (), «Nationaltheater Reinickendorf» (2017) og nå «Panini-BoysRoom» (Sentralbadet i Bergen under Festspillene i år). Samtlige prosjekter er basert på Ibsens verker. «Gengangere» mottok Kritikerprisen, og Müller var i 2007 nominert til Heddaprisen for scenografi og kostymedesign til «Et dukkehjem». Som kompani var Vinge/Müller nominert til prisene for årets forestilling og for særlig kunstnerisk innsats i 2010, for «Vildanden del 2 - Director's Cut».

Premieren på 'Panini-BoysRoom' var på Sentralbadet i Bergen under Festspillene 2018. Første visning var 25. mai, mens utstillingsprosjektet åpnet for publikum 28. mai. Jeg gjør oppmerksom på at Vegard Vinge også hadde utført et betydelig antall av tegningene og maleriene som var del av prosjektet.