Juni 2018: Almost Nothing

«Almost Nothing». Henriette Pedersen på Black Box Teater. Av: Henriette Pedersen, med noe tekst av Vibeke Tandberg. Med: Sulekha Ali Omar og Håkon Mathias Vassvik. Regi og koreografi: Henriette Pedersen.

KOMMENTAR: Sært, smalt og fint.

TERNING: FEM 

Sansekunst

I «Almost Nothing» skaper rom, klang, kropp og bevegelse et sanselig utforskningsrom.

SCENEKUNST: «Almost Nothing» er en scenekunstopplevelse med vekt på det romlige, det lydlige, det kroppslige og det synlige. Ifølge infomaterialet er forestillingen «et forsøk på å presse vulgærmaksimalismen inn i et syltynt minimalistisk format». Undertegnede ser ingenting vulgært i dette, men så er det også så åpent for tolkning hva en ser, at en heller ikke kan si at ordet er feil.

Mulige tolkninger

En kan for eksempel lese inn et kjønnsperspektiv. Her er to utøvere, en kvinne og en mann. Sulekha Ali Omar fører seg på måter som understreker hennes fysiske styrke og kontroll, Håkon Mathias Vassvik mer avventende anspent. Han har på seg en svært tettsittende og svært utringet overdel, så lavt skåret at brystvortene befinner seg over tøykanten. Han har også på seg skjørt og militærgrønne sokker. Hun har bukser, en pyntet, glitrende topp som sitter litt løsere enn hans, og i en del av forestillingen bruker hun også et enormt hodeplagg, så åpenbart utformet i et kunstig materiale at det til og med kan være av skumgummi, formet på en måte som kan få den til å ligne både på en støvkost og på en Marie Antoinette-parykk. Senere bruker han den samme hodepryden. Kjønnsrolleironi, eller diskusjon? Kanskje begge deler.

En kan også lese inn en geografisk-geologisk-meteorologisk hyllest til det nordnorske: Langsomt kommer lyset, som lys i mørketiden. Senere bærer scenerøyken, eller tåken, lysskimmer med seg. Er dette ment som en etteraping av et værfenomen en må nord for Polarsirkelen for å se? Igjen, kanskje, men kanskje er dette også bare en tanke i meg, påvirket av at jeg selv og de to på scenen er nordfra - Vassvik fra Finnmark, Omar fra Troms og jeg selv fra Nordland - av at dialektene som brukes i det språklige er nordnorske, og av at gulvdekket underveis blir omformet slik at det ligner kantete, blå-grå-grønne fjellknauser ved havet. Pedersen er for øvrig fra Oslo.

Slektskap

«Almost Nothing» er beslektet med arbeider av grupper som Verdensteatret og De Utvalgte, men mennesket har en langt større plass her enn hos førstnevnte slektning-kompani. Her brukes også tekstutdrag, korte sitater fra Vibeke Tandbergs bok «Joelle Joelle». I info om forestillingen er den omtalt som en roman. Utdragene får den til å lyde som et prosadikt. Men «Almost Nothing» er ikke en verbalforestilling. Det er ikke tekstens mening som vektlegges, men musikken i ord, lyder, rytmer og klanger. Dette forsterkes av måten aktørene bruker stemmene på: De snakker med strupene, mens fremre del av munnen holdes så ubevegelig som råd er. Ordene må konkurrere med lydkulisser og musikk - her kreditert som lyddesign av Vilde Nupen. Vokalklanger og setningssang blir også naturlig fremhevet av den nordnorske dialektbruken (som i «på innersia a ytterdøra»).

Hovedelementet i Olav Myrtvedts scenografi er et gulvteppe eller dekke, i et materiale som forblir mystisk. Er det mykt eller hardt, skarpt eller ettergivende, tekstil eller papir, eller kanskje endog plast? Svaret spiller liten rolle, men strukturen er slik at fingertuppene blir nysgjerrige og får lyst til å berøre det. Tomrommet rundt og over er også en vesentlig del av det scenografiske rommet, og det samme er aktørenes klær (også kreditert Myrtvedt), samt lyskasterne, som er plassert mot veggen på den ene siden av scenen. Lysdesignen er ved Tilo Hahn.

Smalt blir bredt

Lyder det sært og smalt? Det er det nok også, «Almost Nothing» prøver på ingen måte å være alt for alle. Undertegnede får heller ikke like mye ut av alt. Der er deler i forestillingen som for meg virker som transportetapper, men jeg er åpen for at de taler mer til andre enn til meg, at der kan være kvaliteter også i disse som jeg ikke umiddelbart ser. Etter forestilling sitter jeg uansett igjen med et smil om munnen og med glede i kroppen. Som jeg har gjort underveis, opplever jeg også etterpå at jeg har vært med på noe fint, og jeg vil bli overrasket om ikke minst en og sannsynligvis flere av virkemiddelkombinasjonene i dette dukker opp i minst en og sannsynligvis flere teaterforestillinger på minst ett breddeteater i løpet av kort tid.

Premieren var på Black Box Teater 7. juni 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen dagen etter.

Mars 2016: Pink Cloud Effect

«Pink Cloud Effect». Stenby, Sirgmets og Bieksaite, Black Box Teater/Oslo Internasjonale Teaterfestival. Av, med og regi: Kjersti Aas Stenby, Marit Sirgmets og Simona Bieksaite.

Glossy grimt.

TERNING: FEM

 

Skybrudd fra en rosa sky

Overflaten er glossy, underlaget grelt, i «Pink Cloud Effect».

TEATER: «Pink Cloud Effect» er et begrep fra amerikansk rusbehandling. Det viser til en euforisk tro på egen mestring, med tilhørende svekket vurderingsevne og forhøyet risiko for tilbakefall. I teateroppsetningen «Pink Cloud Effect» kommer rusen (mest) av bekreftelser, forsikringer om hvor attråverdig, talentfull, glamorøs og populær en er. Men med bekreftelsesbehov følger, uunngåelig, forventninger, og med forventninger følger, nesten like uunngåelig, risikoen for og følelsen av å mislykkes.

Rivalinner

Skuespillerne - Kjersti Aas Stenby og Marit Sirgmets i badetøy og med rennende øyesminke, Simona Bieksaite i shorts og kort t-skjorte - framstiller utad vellykkede kvinner. Stenby og Sirgmets har de mest framtredende rollene, i en slags alfakvinnne-på-catwalken-konkurranse med posering og posisjonering, mens Bieksaite opptrer i en tilretteleggerfunksjon (i flere av scenene en fascinerende kontrast).

All tekst er hentet fra såpeoperaer, reality-tv og diskusjonsfora på internett. Amerikanske, alt sammen, etter språk og holdninger å dømme. Uttrykket er lett, luftig, som de ballonger som ligger strødd over scenen, men det er også sint og satirisk. Satiren går utover både det lette, luftige og sinte - og det som ligger bak. Som ballongene (eller er det oppblåste kondomer?), tar «Pink Cloud Effect» etter hvert fart, letter og flyr.

Omslag

Overflaten er altså glossy, men allerede i startscenen finnes markører på at bildet ikke stemmer, og disse blir stadig flere. Tenk på en motebladforside der modellen har fått påtegnet Hitler-bart og Groucho Marx-øyenbryn i tusj. Poenget blir tidlig tydelig, og en stund er variasjoner over det oppsetningens motiv. Det er morsomt, tidsriktig, og med megetsigende visuelle metaforer, men likevel noe selvrepeterende. Rundt førti minutter inn kommer omslaget. Glossen mister glans og rusens styggere sider gis uttrykk.

Anmeldelsen er skrevet ut fra visning under Oslo Internasjonale Teaterfestival, 15. mars 2016.