Februar 2017: Robin Hood. Rai Rai i Sherwoodskogen

«Robin Hood. Rai Rai i Sherwoodskogen». Trøndelag Teater. Av: Mads Bones og Olve Løseth. Med: Gunnar Eiriksson, Klaus Sonstad, Mari Hauge Einbu, Josefine Frida Pettersen, Hans Petter Nilsen, Olve Løseth, Anne Krigsvoll, Ingrid Bergstrøm, Amalie Eggen, Knut Erik Engemoen, Jan Frostad, Ole Christian Gullvåg, Karl-Vidar Lende, Per-Theodor Paulsen, Frode Rasmussen, Jon Lockert Rohde, Malin Skjolde, Mari Haugen Smistad, Jonas Fuglevik Urstad. Musikalsk leder: Åsmund Flaten. Regi: Mads Bones.

KOMMENTAR: Her er det liv.

TERNING: FEM

Trønderfest med lys og varme

Et publikumsfrieri det er lett å si ja til.

MUSIKAL: Det var en gang et vanskjøttet rike, med et lidende folk og en livsfjern, selvsentrert leder. Han hadde en nærmeste rådgiver som utnyttet makten. Noen få mennesker nøt overflod. Resten slet.

«Robin Hood. Rai Rai i Sherwoodskogen» er eventyr for voksne. Som alle eventyr besørger det både underholdning og moralbudskap. Førstnevnte er allestedsnærværende, sistnevnte er opplagt, og understrekes av overdådige overdrivelser. Som i alle eventyr kan en heller ikke ta absolutt alt en ser så altfor bokstavelig. Der ligger noen premisser for historiefortellingen en bare må velge å godta, i «Robin Hood». Den som gjør det, får en riktig fornøyelig aften.

Trøndersk og metaforisk

Musikken er trøndersk, sangspråket mest trøndersk, litt engelsk. I begge tilfeller brukes tekstene aktivt i historiefortellingen, og melodiene har Åsmund Flaten, som også leder orkesteret på seks, tilrettelagt for at de skal passe inn i de aktuelle stemningene. Dette gjør også det kjente og kjære uforutsigbart og overraskende, ofte med humoristisk virkning. Ulf Risnes, D.D.E og Åge Aleksandersen er artistene som er representert med flest låter, fulgt av Hans Rotmo, Ida Jenshus, Knutsen & Ludvigsen og Terje Tysland, med enkeltbidrag fra enda flere. Det skjer også at tekstlinjer fra låter som ikke spilles brukes som replikker.

I sin sosiale profil har Sherwoodskogen et visst slektskap med Svartlamon, med alternativ-kultur-markører i fleng. Christina Lovery ser ut til å ha hatt det moro med kostymene. I Sherwoodskogen: Mer hippie enn hipster, men aller mest punk. På slottet: Tegneserietydelig vulgær-glam. Flere av kostymene ser ut til å være inspirert av spesifikke rockere - trøndere, samt Johnny Rotten. Prins Johan (Olve Løseth) har handleposer fra Fartsace, Gussi og Victor’s Secret. Den scenografiske rammen, skapt av Olav Myrtvedt, er ikke utpreget trøndersk. Skogen er frodig og grønn og visuelt ikke-urban, byen er en middelalderborg omgitt av lave slumhytter, og borgen er innredet med gulldraperier visse andre selvopptatte ledere kunne ha tvitret anerkjennende om.

Hver får sitt

Trøndelag Teater har lagt omfattende ressurser i oppsetningen. Orkesteret teller seks, skuespillerensemblet 19, og de aller fleste har fått scener der de får være stjernen. Gunnar Eiriksson spiller en energisk følsom Robin Hood, en Robin Hood som langt fra er eneste helt i aksjon. Hans Lady Marion (Mari Hauge Einbu) er riktig handlekraftig, og Anne Krigsvolls ordblinde amme er, som bindeleddet mellom hoff og skog, en nøkkelfigur. Klaus Sonstads Lille-Jon er en buldrende tviler, og i enveisromansen mellom den søte og keitete Samantha (Josefine Frida Pettersen, som spiller Noora i «Skam», i sin teaterdebut) og den kyniske kokken Fond (Jon Lockert Rohde) ligger øyeblikk egnet for å vekke godhet i tilskueren. De billigste vitsene har Bones og Løseth lagt inn i replikkene til Broder Tiks (Karl-Vidar Lende), som naturligvis strever med sine tics, samt sheriffen (Hans Petter Nilsen). Der er dessuten mye god samspillkomedie i forholdet mellom Lady Galla (Ingrid Bergstrøm) og Prins Johan (Olve Løseth).

Premieren var på Trøndelag Teater 11. februar 2017.

April 2015: Lenge leve livet

«Lenge leve livet». Oslo Nye Centralteatret. Av Åsleik Engmark, Askild Hagen og Jon Rørmark, musikk og sangtekster av et stort utvalg MGP-låtskrivere. Med: Ingvild Holthe Bygdnes, Anders Hatlo, Helle Haugen, Petter Vermeli og Birgitte Victoria Svendsen, samt Gustav Nilsen i opptak. Regi: Åsleik Engmark. Musikalsk ansvarlig: Jon Rørmark.

Norway, ten points.

TERNING: FEM.

Melodi Grand Prix-fest

Lykke og livsløgn lever side om side i «Lenge leve livet».

MUSIKAL: Fra en scene strømmer gamle melodier. «Lenge leve livet» er en jukeboksmusikal med et Musikalsk Grensesettende Premiss: Ikke bare skal norske Melodi Grand Prix-låter utgjøre alt musikalsk materiale. Alle replikker skal også være sitater fra samme sangkonkurranse. Det får de til. Bare på to punkter har Åsleik Engmark & co vært juksemaker pipelort: To ganger settes enkeltord fra ulike sanger sammen til setninger, og i en kort sekvens brukes svært korte utdrag fra andre europeiske sangbidrag. Resten oppfyller betingelsene, med korte eller mer utvidede utdrag fra om lag 250 sanger - fra et totalt mulig utvalg på rundt 400.

Avgrenset innhold

Dypsindigheter bør en med andre ord ikke forvente seg. Det meste handler om sukkersøt idyll og ditto drømmer, kjærlighet, lykke og nære ting, fred og lørdag og rock’n’roll. Det leveres innpakket i sukkersøte farger og med sukkersøte ord, med armene-i-været-koreografi og tegneserie-tydelige illustrerende gester. Koreografien er skapt av Ida Wigdel og Kristina Søetorp fra kompaniet The Line. Men om innholdets idéverden er begrenset, har Engmark og ensemble fått forbløffende mye ut av det likevel, og klisjémengdens repetisjoner er grundig påpekt også i forestillingen. Faktisk bygger hovedkonflikten på nettopp følelsen av at alt går i reprise og at kommunikasjonen kommer til kort. En av rollefigurene - Lena (Ingvild Holthe Bygdnes) - gjør underveis et nødvendig opprør mot premisset, mot flosklene og konvensjonene som omgir henne.

Komikk

«Lenge leve livet» er fylt med humor, langt fra bare av referansetett metanivå-type. En forkjærlighet for absurditet gjennomsyrer forestillingen. Særlig vekker Helle Haugens blanding av komedie-steinansikt og tilsynelatende inderlige innlevelse latter, men også resten av rollegalleriet har komiøyeblikk som fortjener tolv poeng. Bygdnes bruker stadig armer og bein i en anti-grasiøs, anti-elegant hengslete klossethet med stor komisk effekt, Anders Hatlo og Birgitte Victoria Svendsen spiller på seksuelle hentydninger og brå stemningsskifter, og Petter Vermeli, som Oliver-Oliver, balanserer karakteriserende fraser med gjentatte fysiske signaturbevegelser. Samtlige bruker nyanser i intonasjon og motsetninger mellom fysisk uttrykk og uttalte ord som virkemidler.

Premieren var på Oslo Nye Centralteatret 16. april 2015.

Februar 2015: De tre musketerer

«De tre musketerer». Folketeateret/Scenekvelder. Av Alexander Mørk-Eidem etter Alexandre Dumas, musikk av en lang rekke ulike 80-tallskomponister. Med: Benjamin Helstad, Mattis Herman Nyquist, Robert Skjærstad, Henrik Rafaelsen m.fl. Regi: Alexander Mørk-Eidem. Musikalsk ansvarlig: Andreas Utnem.
TERNING: FEM 

Referansetett 80-tallsfest.

Framover til fortiden

1980-tallet var ikke dødt. «De tre musketerer» rocker det til live.

MUSIKAL: Kitsch er smakløshet uten selvinnsikt. Camp er ironisk lek med den samme dårlige smaken. Med den demonstrerer en hvor god forståelse en har av kodene, samtidig som en tar det pinlige ut av «guilty pleasure». Bare fornøyelsen står igjen.
Dette er prinsippet «De tre musketerer»-musikalen bygger på. Dumas-intrigene er brukt som utgangspunkt og ramme for barokt overdådige musikknumre som hver kunne ha vært MTV-videoer i MTVs første tiår, i en 1980-tallskavalkade av de mest klisjéfråtsende referanselekne.

«De tre musketerer» morer seg, og oss, med et gjensyn med 1980-tallskulturen - reflektert gjennom vårt eget tiårs metamoro-i-retromoro-blikk. Humoren gir seg uttrykk i kostymer - skapt av Maria Gyllenhoff, med stor sans for motehistoriens fortidsfadeser - i tekst og i fysisk framstilling - ofte med billige sexpoenger og nesten like ofte ironiserende over eller tøysende med billige sexpoenger.

Målgruppe
Jeg sier 1980-tallet. En og annen nyere låt er her også. Men den fremste målgruppa for musikalen er nok oss som er eldre enn Benjamin Helstad (D'Artagan) og yngre enn Robert Skjærstad (Porthos). «De tre musketerer» er en jukeboksmusikal - tidsperioden tatt i betraktning burde en kanskje si en opptakskassettmusikal - som bruker allerede kjente låter til å fortelle historien. Det er snakk om listetopper og nesten-listetopper. Blant dem, «Material Girl», «Uptown Girl», «Like a Virgin», «Time after Time», «Born to be Wild», «London Calling», «Carrie». Pop-folk og rockere kjemper om makten, i noenlunde forent front mot punkrockerne, og hver sang er plassert i tilstrekkelig relevant kontekst til å utvide situasjonstegningen enda litt mer enn det de noe episodiske scenene i seg selv rekker over.
Men referanseleken er ikke bare musikalsk. Den får mest ut av forestillingen, den som er i riktig aldersgruppe til å kjenne igjen elementer i koreografi (Roine Söderlundh), kostymer (som nevnt: Gyllenhoff), sminke (maske og parykker av Haakon Sitje) og sceneoppbygging (Alexander Mørk Eidem er ansvarlig både for dramatisering og regi) - og å knytte dem sammen med de riktige filmene, musikkvideoene, kjendishistoriene, tv-programmene og resten av 1980-tallskulturen.
Mye moro
Det er underholdende. Tempoet oppleves som høyt, med hurtig handlingsutvikling gjennom konspirasjoner og kjærlighet, maktkamp og moralske dilemmaer. Dumas' plottproblemer og mer melodramatiske vrier får sitt tilsvar gjennom såpeoperavirkemidler og forklarende - eller uforstående - sidekommentarer fra aktørene. Sluttresultatet kunne likevel, med fordel, ha vært strammet noe inn. «De tre musketerer» bruker drøye tre timer (iregnet premiereforsinkelser, tre timer og ett kvarter) og utdrag eller komplette framføringer av drøyt femti sanger på å fortelle sin historie.
I skuespill og i sang er kvalitetsnivået høyt. Det er ikke bare de fire sentrale rollene - D'Artagan (Helstad) og bandkompisene (altså, musketerene) Porthos (Robert Skjærstad), Aramis (Mattis Herman Nyquist) og Athos (Henrik Rafaelsen) - gjenkjennbart typete hver på sitt vis - som oppleves som viktige. Nesten like sentrale er Eindride Eidsvolds konspiratoriske Michael Jackson-kardinal og hans sidekicks Mylady (Ellen Dorrit Petersen) og Rochefort (Nader Khademi), som alle sammen også ville ha passet ypperlig inn i en parodi på James Bond-skurker. Khademi utmerker seg med naturlig avslappet kontakt med salen.

Dronningen (Kjersti Botn Sandal) og hennes kammerpike, D'Artagans kjærlighet Caroline (Andrea Bræin Hovig) er begge tegnet som aktivt handlende typer, og Trond Høvik og Trond Fausa Aurvåg tolker to distinkte komedieroller hver, sistnevnte med en slik overflod av skrullevirkemidler at det i en annen sammenheng kunne blitt for mye. Her oppleves det som kurant. Det er jo 1800-tallsmelodrama i 1980-tallsdrakt det er snakk om.

Premieren var på Folketeateret 11. februar 2015.

April 2014: En får væra som en er

«En får væra som en er». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Hilde Brinchmann, Kjetil Indregard og Torshovgruppa etter tekster og musikk av Ole Ivars. Med: Bernhard Arnø, Henriette Steenstrup, Christian Skolmen, Lena Kristin Ellingsen. Regi: Hanne Tømta. Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt.

Folkelig og humørfylt.

TERNING: FEM

Campingliv med hjerte

«En får væra som en er» har tempo og driv, humor og humør.

MUSIKAL: På forhånd har Torshovgruppa, ved Bernhard Arnø, erklært at målet er å møte Ole Ivars-musikken med «inderlighet - ikke ironi». Denne inderligheten involverer campingliv og «sa brura»-vitser, glitrende festklær og dyretrykk til hverdags. Her er ivrig tyggegummitygging og «i ett av verdens rikeste land»-ytringer.

Dette kan nok lyde som en oppskrift på nedlatende teater, teater som undervurderer både sitt materiale og sitt publikum, og som tolker ordet «folkelig» som om det skulle bety «forenklet inntil det uintelligente». Det er det ikke blitt.

Sett og godtatt

«En får væra som en er» er lettfattelig og tydelig teater, det er upretensiøst og ujålete, åpent og inkluderende. Det tar sine skikkelser og deres problemer på alvor, og det lar dem framstå som sympatiske mennesker med problemer det er mulig å løse. At problemløsningen helst er av typen «kjapp oppskrift» og at konklusjonen er i billigste laget, er til å tilgi.

Handlingen er bygd opp rundt de nære forholdene, mellom mann og kvinne, mellom foreldre og barn. Behovet for å bli sett og for å kunne se, å bli godtatt og elsket, er sentralt, og følelser uttrykkes uten omveier, både i talt tekst og i sangtekster. Det betyr ikke at forestillingen er uten overraskelser. Under Hanne Tømtas personinstruksjon utporsjonerer Bernhard Arnø, Henriette Steenstrup, Christian Skolmen og Lena Kristin Ellingsen sine rollefigurers særtrekk og hemmeligheter, i en fint balansert blanding av selvbeherskelse og tydelighet.

Nyansering

Ole Ivars har i løpet av sine 50 år som danseband lagd mer enn 600 låter. Torshovgruppa har valgt ut 22 av dem. Simon Revholt har arrangert dem for slagverk, bass, gitar, blåseinstrumenter og tangenter, og ofte, særlig i fløytespillet, utbroderes de emosjonene som ligger til grunn for sangene. Dette oppleves som en nyansering av både tekst og skikkelser i forestillingen. For eksempel starter «Nei, så tjukk du har blitt» mollstemt og nedstemt, men underveis forandrer den seg til en erklæring om aggresjon og ståpåvilje.

Hilde Sol Erdal har koreografert, med bruk av swingtrinn og -turer, langs hele skalaen fra det diskrete til det outrerte, med betydelig humor og aksept for de ulike rollefigurenes ulike personligheter.

Premieren var på Torshovteatret 4. april 2014.