April 2014: En får væra som en er

«En får væra som en er». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Hilde Brinchmann, Kjetil Indregard og Torshovgruppa etter tekster og musikk av Ole Ivars. Med: Bernhard Arnø, Henriette Steenstrup, Christian Skolmen, Lena Kristin Ellingsen. Regi: Hanne Tømta. Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt.

Folkelig og humørfylt.

TERNING: FEM

Campingliv med hjerte

«En får væra som en er» har tempo og driv, humor og humør.

MUSIKAL: På forhånd har Torshovgruppa, ved Bernhard Arnø, erklært at målet er å møte Ole Ivars-musikken med «inderlighet - ikke ironi». Denne inderligheten involverer campingliv og «sa brura»-vitser, glitrende festklær og dyretrykk til hverdags. Her er ivrig tyggegummitygging og «i ett av verdens rikeste land»-ytringer.

Dette kan nok lyde som en oppskrift på nedlatende teater, teater som undervurderer både sitt materiale og sitt publikum, og som tolker ordet «folkelig» som om det skulle bety «forenklet inntil det uintelligente». Det er det ikke blitt.

Sett og godtatt

«En får væra som en er» er lettfattelig og tydelig teater, det er upretensiøst og ujålete, åpent og inkluderende. Det tar sine skikkelser og deres problemer på alvor, og det lar dem framstå som sympatiske mennesker med problemer det er mulig å løse. At problemløsningen helst er av typen «kjapp oppskrift» og at konklusjonen er i billigste laget, er til å tilgi.

Handlingen er bygd opp rundt de nære forholdene, mellom mann og kvinne, mellom foreldre og barn. Behovet for å bli sett og for å kunne se, å bli godtatt og elsket, er sentralt, og følelser uttrykkes uten omveier, både i talt tekst og i sangtekster. Det betyr ikke at forestillingen er uten overraskelser. Under Hanne Tømtas personinstruksjon utporsjonerer Bernhard Arnø, Henriette Steenstrup, Christian Skolmen og Lena Kristin Ellingsen sine rollefigurers særtrekk og hemmeligheter, i en fint balansert blanding av selvbeherskelse og tydelighet.

Nyansering

Ole Ivars har i løpet av sine 50 år som danseband lagd mer enn 600 låter. Torshovgruppa har valgt ut 22 av dem. Simon Revholt har arrangert dem for slagverk, bass, gitar, blåseinstrumenter og tangenter, og ofte, særlig i fløytespillet, utbroderes de emosjonene som ligger til grunn for sangene. Dette oppleves som en nyansering av både tekst og skikkelser i forestillingen. For eksempel starter «Nei, så tjukk du har blitt» mollstemt og nedstemt, men underveis forandrer den seg til en erklæring om aggresjon og ståpåvilje.

Hilde Sol Erdal har koreografert, med bruk av swingtrinn og -turer, langs hele skalaen fra det diskrete til det outrerte, med betydelig humor og aksept for de ulike rollefigurenes ulike personligheter.

Premieren var på Torshovteatret 4. april 2014.

Mars 2014: Det året det var så bratt

FAKTA: «Det året det var så bratt». Teater Innlandet, Hamar Kulturhus. Av: Trond Lie, med utgangpunkt i sanger av Øystein Sunde. Med: Tom Styve, Ida Holten Worsøe, Tiril Heide-Steen, Stig-Werner Moe og Knut Erik Engemoen. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvar: Tom Steinar Lund.

Kosekollasj fra hverdagsveven.

TERNING: FIRE

Til Sundes pris

For den som vil ha lett og livlig underholdning, er det bare å komme her.

MUSIKAL: Øystein Sunde er den siste gitarkamerat til å få sin egen jukeboksmusikal. «Det året det var så bratt» er trivselsteater uten motbakker eller motstand.

Løselig

De ulike innslagene er løst forbundet. Ett miljø vender vi stadig tilbake til, ett der Ida Holten Worsøe og Stig-Werner Moe framstiller herr og fru i campingvogn, med Tiril Heide-Steen og Knut Erik Engemoen som datter og sønn og Tom Styve som nabo, sistnevnte med base i førerhuset til en trailer fra Frydenlund. De bor i et bygdesamfunn, muligens ett som oppsto da en danske med campingvogn punkterte på ei smal lita bru et sted mellom Låtefoss og Seljestad. Akkurat det er ikke viktig. 

Hvilken tilknytning de samme skuespillernes øvrige rollefigurer har til det samme samfunnet, om noen, har heller ingen betydning, for det ligger ingen sammenbindende historie i «Det året det var så bratt», ingen synlig felles filosofi, ingen budskap eller linjer som peker utover enkeltsituasjonene.

Kollasj

I stedet har Trond Lie skapt en kollasj viet hverdagens gleder og irritasjoner, hverdagens paradokser og absurditeter, hverdagens vaner og avvik. 

Bevisstheten om at «hverdagsmennesker» er så mangt ligger under, men skikkelsene er ikke skapt som fullverdige personer, de er knapt karikaturer, og heller ikke typer, men snarere omriss til typer, situasjonsbetingede, ofte snurrige skisser, som statister snarere enn personlighetsstyrte individer. Ofte er det kostymer og parykker som karakteriserer dem, i kombinasjon med kroppsspråk nær lokalrevyens. 

Dypt kan man ikke si at det er, men det viser det heller ingen ambisjoner om å være.

Musikalsk bredde

Noen av innslagene fremhever ordsmeden Sunde, andre låtsnekkeren. Stor variasjon i de musikalske arrangementene, samt enkelte rent musikalske, ikke-verbale mellomspill, understreker at melodimakeren er nesten like allsidig som ordkunstneren. Bossanovaen danner fundamentet, men Tom Steinar Lund og hans orkester (Lund selv, Birger Mistereggen, Sveinung Hovensjø og Joachim Svendsen) trekker den av og til i retning av saktejazz, av og til retning rockabilly, av og til retning rapp. Det eksperimenteres med temposkifter, og ofte dveles det langt mer ved de tekstlige formuleringene enn det som er vanlig når Sunde selv framfører sine sanger. Slik ledes også oppmerksomheten til ordspillene, de verbale blinkskuddene, de episodiske, nær novelleaktige, øyeblikksskildringene. 

Ambisjonene er kanskje ikke så høye, men de innfris, og det trengs ikke mer før de stenger.

Premieren var i Hamar Kulturhus 20. mars 2014.

Januar 2014: Verdiløse menn

«Verdiløse menn», Nationaltheatret. Av Christoffer Nielsen, musikk av Joachim Nielsen, framført av The Valentourettes. Med: Jan Sælid, Gard Eidsvold, Kim Sørensen, Finn Schau og Marte Engebrigtsen. Regi: Anders T. Andersen.
TERNING: FEM
 

Verdifulle menn

«Verdiløse menn» har beholdt sin verdi.

TEATER: Det er gått nær seks år siden urpremieren på Torshovteatret, 5. mars 2008. 26 568 mennesker så «Verdiløse menn» den gangen, først på Torshov, så på Nationaltheatrets hovedscene.  

Les Dagbladets anmeldelse fra Torshovteatret i 2008 her.

Nå er «mussikalen» tilbake, med samme musikere, samme skuespillere, samme regissør. Teksten er den samme, på noen få, små endringer nær.
Forestillingen har beholdt sin sjel. Fremdeles trengs den. Oslos rusmiljø møter ikke større forståelse i Oslo 2014 enn i Oslo 2008. Og forståelse er nettopp «Verdiløse menn»s aller største verdi.
Igjen er Nationaltheatrets hovedscene valgt som spillested. Undertegnede mener fremdeles at den kledde Torshovteatrets intime sirkel enda litt bedre. Der ga nærheten til skuespillerne en større intensitet til forestillingens sårere sider. I den store salen vipper balansen, og humoren gir inntrykk av å være mer dominerende.  
Når det er sagt kan man si at lydbildet passer den store scenen vel så godt som den nære, med sitt rockekonsertvolum. Tidligere tips om å ta med konsertørepropper gjelder fremdeles.  

Nypremiere var på Nationaltheatret 9. januar 2014.

September 2012: Revansj!

«Revansj!». Stavanger Konserthus, Kvammen & Sægrov Scene. Av: Jon Arne Sægrov og Pål Magnor Kvammen basert på Mods-musikk og tekster. Med: Espen Solsbak, Lykke Moen, Dag Schreiner m.fl. Regi: Pål Magnor Kvammen. Musikalsk ansvar: Anders Brunvær Hauge.

Livlig og lett glemt.

TERNING: TRE

Fort gjort

«Revansj!» har det for travelt til å oppfylle sitt potensiale.

MUSIKAL: Musikalsk bør «Revansj!» være i stand til å lede nye lyttere til Mods. Sjansene for at den leder musikkinteresserte til teatret er langt mindre.

Høyt tempo

I fellesskap viser ensemblet energi og entusiasme. Her er mange sangstemmer vi vil komme til å høre mer til.

Kanskje er her skuespillertalenter også, men dem er det vanskeligere å merke seg. Som enkeltpersoner trer rolleskikkelsene ikke ut av gruppa. Det skyldes dramaturgien. Raskt går «Revansj!» fra ett tema til et annet. Musikalen består av øyeblikksbilder fra en ungdomstid, stikkordsmessig opplistet i hurtig tempo.

Som 18-åring kjører Christer (Espen Solsbak) i fylla. Han skader et annet menneske for livet, og han må finne måter han selv kan leve videre med dette på. Dette er et utgangspunkt som burde gi gode muligheter både for indre og ytre drama. Men «Revansj!» tar seg ikke tid til det. Rettssak og soning unnagjøres i løpet av et par låter. Enda kjappere bearbeides Alexander Kielland-tragedien noe senere i musikalen, med død, sorg og tap. Den er overstått på én.

Tidstro

De fleste dansetrinnene og bevegelsene er lett gjenkjennelige fra diskotekgulv i den opprinnelige Mods-perioden. Koreograf Valentina Reyes har tilsynelatende en forkjærlighet for gruppekoreografier langs strake linjer. Variasjonen kunne ha vært langt større, men koreografien oppleves som tidsriktig nostalgisk og kler låtutvalget.

Nokså ofte overdøver rocka instrumentalarrangementer sangtekstene. Det skyldes musikalske arrangementer og valg av volum, ikke lokalet. Med den nye Zetlitz-salen i Stavanger Konserthus har Stavanger fått en sal som egner seg både for teater og konsert; med akustikk for musikk og tale. 850 sitteplasser over fire plan til tross virker den intim, og med unntak av noen få seter på hvert av balkonggalleriene bør siktlinjene være gode for samtlige publikummere.

Premiere var i Stavanger Konserthus 26.09.2012.

September 2012: Spamalot

FAKTA:

«Spamalot». Folketeateret. Av: Eric Idle, oversatt av Teodor Janson. Med: Atle Antonsen, Reidun Sæther, Espen Beranek Holm, Anders Baasmo Christiansen m.fl. Regi: Anders Albien. Musikalsk ansvar: Hans Einar Apelland (med arr. av Björn Claeson).

Latter og legende.

TERNING: FEM

Ridderlig moro

Atle Antonsen og hans menn er riddere av gulle god.

MUSIKAL: Bland barnsligheter og kultivert satire. Myter. Legender. Religionsfilosofi. Politisk teori. Litteraturreferanser. Fysisk komikk. Livsglade absurditeter. Blod, gørr og klovnegags. Kort sagt: Alt som gjorde Monty Pythons humor til akkurat Monty Pythons humor. Du finner eksempler på alt sammen også her. «Spamalot» har tålt oversettelsen til norsk språk og norsk scene.

Sterkt ensemble

Atle Antonsen klarer seg godt, i rollen som Kong Arthur. Et sangtalent skal vi ikke påstå at han er. Samtidsdansen gikk heller ikke glipp av noe stort da han gjorde sitt karrierevalg. I en musikal som ikke er en antimusikal - på en og samme tid tro mot sjangeren og en parodi på sjangeren - ville han neppe vært en selvskreven hovedperson. I «Spamalot» er han det riktige valget, med sin evignøytrale ansiktsmimikk og sin gode timing.

Hans riddere - Trond Espen Seim, Espen Beranek Holm, Anders Baasmo Christiansen, Håvard Bakke - er et elskelig utvalg. Uten å røpe detaljer kan vi antyde at hver især viser uante sider av seg selv, til fryd og fornøyelse for sitt publikum. Byttene mellom ridderroller og andre biroller - motstandere, mødre og andre merkverdigheter - er gjort med overskudd og energi, og byr også på mye moro.

Diva

Navnet Reidun Sæther kommer du til å få høre igjen. Hun er utdannet i Sverige og har også tidligere hatt flere musikalroller i Norge (Cosette i Akershus Teaters «Les Miserables», Griddlebone i «Cats», Killer Queen i «We will Rock You»). Med «Spamalot» vinner hun divastatus. Det faktum at resten av ensemblet er valgt mer for sine komiske evner enn for sine sangstemmer (Patsy, eller Kim Sulocki, er den av dem som klarer seg best vokalt, mens Trond Fausa Aurvåg i falsett synger vidunderlig overlagt falskt hele veien) gir henne anledning til å glitre ytterligere.

Nevnte Selecki er også en hyggelig overraskelse. Han gjorde rollen som Patsy også i svensk versjon av «Spamalot». Den norske utgaven er hans første jobb på en norsk scene, og det er tydelig hvorfor regissør Albien har ønsket å beholde ham. Både fysisk og spilleteknisk danner han en festlig kontrast til Antonsen, og han blir en sidekick å huske lenge.

Holder mål

For oss som har sett engelskspråklig versjon av musikalen (undertegnede, både på New Yorks Broadway og i Londons West End, dog ikke svensk utgave, som regien visstnok er mer eller mindre direkte overført fra) er det naturlig å sammenligne. Også for oss er det slik at Oslo-utgaven mer enn holder mål.

Teodor Jansons oversettelser flyter fint i norsk, både i sang og tale, samtidig som ord og stemninger er tro mot pythonske originaler. Scenografien, av den svenske trioen Dillberg (fornavn Fredrik, Peter og Marianne) ligger nær originalversjonen, men har lekne lokale variasjoner tilpasset Folketeaterets scene, og den tilfører flere overraskelser underveis. Om koreografien (av Siân Playsted) kunne vi ha sagt det samme.

«Spamalot» er kanskje ikke den hellige gral. Men det er en herlig musikal.

Premiere var på Folketeateret 20.09.2012.