Mars 2014: Det året det var så bratt

FAKTA: «Det året det var så bratt». Teater Innlandet, Hamar Kulturhus. Av: Trond Lie, med utgangpunkt i sanger av Øystein Sunde. Med: Tom Styve, Ida Holten Worsøe, Tiril Heide-Steen, Stig-Werner Moe og Knut Erik Engemoen. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvar: Tom Steinar Lund.

Kosekollasj fra hverdagsveven.

TERNING: FIRE

Til Sundes pris

For den som vil ha lett og livlig underholdning, er det bare å komme her.

MUSIKAL: Øystein Sunde er den siste gitarkamerat til å få sin egen jukeboksmusikal. «Det året det var så bratt» er trivselsteater uten motbakker eller motstand.

Løselig

De ulike innslagene er løst forbundet. Ett miljø vender vi stadig tilbake til, ett der Ida Holten Worsøe og Stig-Werner Moe framstiller herr og fru i campingvogn, med Tiril Heide-Steen og Knut Erik Engemoen som datter og sønn og Tom Styve som nabo, sistnevnte med base i førerhuset til en trailer fra Frydenlund. De bor i et bygdesamfunn, muligens ett som oppsto da en danske med campingvogn punkterte på ei smal lita bru et sted mellom Låtefoss og Seljestad. Akkurat det er ikke viktig. 

Hvilken tilknytning de samme skuespillernes øvrige rollefigurer har til det samme samfunnet, om noen, har heller ingen betydning, for det ligger ingen sammenbindende historie i «Det året det var så bratt», ingen synlig felles filosofi, ingen budskap eller linjer som peker utover enkeltsituasjonene.

Kollasj

I stedet har Trond Lie skapt en kollasj viet hverdagens gleder og irritasjoner, hverdagens paradokser og absurditeter, hverdagens vaner og avvik. 

Bevisstheten om at «hverdagsmennesker» er så mangt ligger under, men skikkelsene er ikke skapt som fullverdige personer, de er knapt karikaturer, og heller ikke typer, men snarere omriss til typer, situasjonsbetingede, ofte snurrige skisser, som statister snarere enn personlighetsstyrte individer. Ofte er det kostymer og parykker som karakteriserer dem, i kombinasjon med kroppsspråk nær lokalrevyens. 

Dypt kan man ikke si at det er, men det viser det heller ingen ambisjoner om å være.

Musikalsk bredde

Noen av innslagene fremhever ordsmeden Sunde, andre låtsnekkeren. Stor variasjon i de musikalske arrangementene, samt enkelte rent musikalske, ikke-verbale mellomspill, understreker at melodimakeren er nesten like allsidig som ordkunstneren. Bossanovaen danner fundamentet, men Tom Steinar Lund og hans orkester (Lund selv, Birger Mistereggen, Sveinung Hovensjø og Joachim Svendsen) trekker den av og til i retning av saktejazz, av og til retning rockabilly, av og til retning rapp. Det eksperimenteres med temposkifter, og ofte dveles det langt mer ved de tekstlige formuleringene enn det som er vanlig når Sunde selv framfører sine sanger. Slik ledes også oppmerksomheten til ordspillene, de verbale blinkskuddene, de episodiske, nær novelleaktige, øyeblikksskildringene. 

Ambisjonene er kanskje ikke så høye, men de innfris, og det trengs ikke mer før de stenger.

Premieren var i Hamar Kulturhus 20. mars 2014.