September 2015: Hedda Gabler

«Hedda Gabler». Teater Innlandet. Av: Henrik Ibsen. Med: Ragne Grande, Herman Bernhoft, Helle Haugsgjerd, Duc Mai-The og Åsmund Brede Eike. Regi: Lars Erik Holter.

Innsikt i Ibsens skikkelser.

TERNING: FEM

Nyansert nærbilde

Lars Erik Holters versjon av «Hedda Gabler» er psykologisk sterk, innsiktsfull og klar.

TEATER: Det henger et forheng mellom Hedda (Ragne Grande) og verden. I hennes stue finnes kun en stol å sitte i; Arne Jacobsens «Egget» - eller en kopi av den. Fra taket henger en lampe, dekorativ, men med flere funksjoner enn de umiddelbart synlige. Denne scenografien - skapt av Bård Lie Thorbjørnsen - er i all sin enkelthet en psykologisk situasjonsrapport.

Moderne

Teater Innlandets «Hedda Gabler» er en «Hedda Gabler» uten duft av lavendel og tørkede roser. Den er uten tanter og uten tjenerskap, lagt til vår egen tid. Her kjemper tre menn og to kvinner om kontroll over egne liv, og over andres. Alle skal de tape denne kontrollen.

Hovedpersonen - overspent, frustrert, uberegnelig - er langt fra det eneste psykologisk engasjerende portrettet. Thea Elvsted (Helle Haugsgjerd) er urolig, men ingen hysteriker. Hun er en kvinne som har gått utenfor sin komfortsone i et forsøk på å vinne det liv hun vil ha. Brack (Duc Mai-The) er dels byråkrat, dels gambler, også han med sine frustrasjoner, og akkurat så hardhendt i sin manipulasjon at han er nødt til å mislykkes. Eilert Løvborg (Åsmund Brede Eike) har i seg en stillferdig kynisk humor som gjør ham i stand til å more seg over andres - Heddas - særheter selv idet han er på sitt mest fortvilte. I dette distanserte syn på tilværelsen ligger hans tilsynelatende selvsikkerhet og den tiltrekningskraft han har på Hedda.

Sammensatt

Av alle Jørgen Tesman-er undertegnede har sett, og det nærmer seg tjue i tallet, må Herman Bernhofts være den hittil mest interessante. Dette er ingen naiv nikkedukke. Han er nok en konfliktsky konformist, ja, en mann som ønsker å se det fordelaktige i alle situasjoner og alle personer, men han er også en mann som forstår langt mer av sine omgivelser og av sin kone enn vi vanligvis blir vist. Det gjør også ekteskapet mellom ham og Hedda til et mer komplekst forhold enn vi er vant til å se. I nøkkeløyeblikk gjøres det klart at også han står ved korsveier.

Ved forestillingsstart har begge begynt å innse at ekteskapet var en tabbe. Han forsøker fortsatt å gjøre det beste ut av det. Med små, ubetydelige gester prøver han å mildne hennes misnøye. Hun furter. Hun tester hans tålmodighet. De småkjekler. Men maktfordelingen mellom dem er ikke fullt i hennes favør.

Essens

Dialogen er mitraljøserask i de delene av forestillingen som er preget av høfligheter og tomme fraser. Sosialt anstrengt keitethet er en gjennomgående grunnstemning. Men i de mer avgjørende øyeblikk er konsentrasjonen om ordene ren og fokusert. Dette er en «Hedda Gabler»-tolkning der teksten er skåret ned til sin essens, modernisert i sitt språk og tidvis mer uttalt enn Ibsens. («Du skal bli far, Jørgen.»)

Det finnes bare ett unødvendig innslag i Holters «Hedda Gabler», og det kommer helt til slutt. I en påkledningssekvens fører Brack Hedda tilbake til 1890, i en drakt med korsett, krinoline og kø. Hennes følelse av å være fanget ville kommet tydelig nok fram også uten.

Premieren var 24. september. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 27. september.

Mars 2014: Det året det var så bratt

FAKTA: «Det året det var så bratt». Teater Innlandet, Hamar Kulturhus. Av: Trond Lie, med utgangpunkt i sanger av Øystein Sunde. Med: Tom Styve, Ida Holten Worsøe, Tiril Heide-Steen, Stig-Werner Moe og Knut Erik Engemoen. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvar: Tom Steinar Lund.

Kosekollasj fra hverdagsveven.

TERNING: FIRE

Til Sundes pris

For den som vil ha lett og livlig underholdning, er det bare å komme her.

MUSIKAL: Øystein Sunde er den siste gitarkamerat til å få sin egen jukeboksmusikal. «Det året det var så bratt» er trivselsteater uten motbakker eller motstand.

Løselig

De ulike innslagene er løst forbundet. Ett miljø vender vi stadig tilbake til, ett der Ida Holten Worsøe og Stig-Werner Moe framstiller herr og fru i campingvogn, med Tiril Heide-Steen og Knut Erik Engemoen som datter og sønn og Tom Styve som nabo, sistnevnte med base i førerhuset til en trailer fra Frydenlund. De bor i et bygdesamfunn, muligens ett som oppsto da en danske med campingvogn punkterte på ei smal lita bru et sted mellom Låtefoss og Seljestad. Akkurat det er ikke viktig. 

Hvilken tilknytning de samme skuespillernes øvrige rollefigurer har til det samme samfunnet, om noen, har heller ingen betydning, for det ligger ingen sammenbindende historie i «Det året det var så bratt», ingen synlig felles filosofi, ingen budskap eller linjer som peker utover enkeltsituasjonene.

Kollasj

I stedet har Trond Lie skapt en kollasj viet hverdagens gleder og irritasjoner, hverdagens paradokser og absurditeter, hverdagens vaner og avvik. 

Bevisstheten om at «hverdagsmennesker» er så mangt ligger under, men skikkelsene er ikke skapt som fullverdige personer, de er knapt karikaturer, og heller ikke typer, men snarere omriss til typer, situasjonsbetingede, ofte snurrige skisser, som statister snarere enn personlighetsstyrte individer. Ofte er det kostymer og parykker som karakteriserer dem, i kombinasjon med kroppsspråk nær lokalrevyens. 

Dypt kan man ikke si at det er, men det viser det heller ingen ambisjoner om å være.

Musikalsk bredde

Noen av innslagene fremhever ordsmeden Sunde, andre låtsnekkeren. Stor variasjon i de musikalske arrangementene, samt enkelte rent musikalske, ikke-verbale mellomspill, understreker at melodimakeren er nesten like allsidig som ordkunstneren. Bossanovaen danner fundamentet, men Tom Steinar Lund og hans orkester (Lund selv, Birger Mistereggen, Sveinung Hovensjø og Joachim Svendsen) trekker den av og til i retning av saktejazz, av og til retning rockabilly, av og til retning rapp. Det eksperimenteres med temposkifter, og ofte dveles det langt mer ved de tekstlige formuleringene enn det som er vanlig når Sunde selv framfører sine sanger. Slik ledes også oppmerksomheten til ordspillene, de verbale blinkskuddene, de episodiske, nær novelleaktige, øyeblikksskildringene. 

Ambisjonene er kanskje ikke så høye, men de innfris, og det trengs ikke mer før de stenger.

Premieren var i Hamar Kulturhus 20. mars 2014.