Februar 2017: Fire forsøk på å gjøre en forskjell

«Fire forsøk på å gjøre en forskjell». Teater Innlandet. Av: Mikkel Bugge. Med: Marit Synnøve Berg, Ester Grenersen, Tom Styve og Terje Ranes. Regi: Gard B. Eidsvold.

KOMMENTAR: Store spørsmål i stikkordsform.

TERNING: FIRE.

Forsøk på relevans

Viljen til å si noe viktig er klar. Valget om hva har nok vært vanskeligere.

TEATER: Cathrine (Marit Synnøve Berg) og Ylva (Ester Grenersen) er søstre. Cathrine er gift med Tommy (Terje Ranes), Ylva er kjæreste med Jesper (Tom Styve). Alle har jobber der de, hver på sitt vis, har i oppgave å hjelpe andre: Cathrine, Ylva og Tommy arbeider henholdsvis som bistandsadministrator, helsearbeider i Leger uten grenser og fredsmekler i Afrika, Jesper arbeider på NAV på Hamar.

Sjekklister

«Fire forsøk på å gjøre en forskjell» er Teater Innlandets forsøk på å skape betydningsfullt teater om livet som hjelpearbeider, og samtidig, å analysere ønsket om å hjelpe. Det handler om den personlige kostnaden ved en tilværelse utenfor standardrammene, og det handler om flukten fra standardrammene og inn i tilværelsen utenfor dem. Det handler om profesjonsperspektiver og om å føle seg alene i sin forståelse av verden, om følelsen av at andre ikke kan ha de samme innsiktene, når de ikke har de samme erfaringene.

«Du aner ikke», sier Cathrine. «Du forstår ikke hva det innebærer», sier Ylva.

Det handler dessuten om prinsipielle syn på å hjelpe, personlig og felles ansvar, makt, mulighet, påvirkning og egen vinning, ønsket om en bedre verden, og uenighet om hva en bedre verden er eller hva som skal til for at en skal kunne komme fram til den.

Puslespillbrikkene er mange, og hver for seg gir de relevante innganger til tematikken. Forsøkene på å forbinde dem virker likevel noe forserte, som om Bugge, Eidsvold og ensemblet har hatt foran seg to separate punktlister over slikt de ville ha med: En liste over personlige årsaker til, og konsekvenser av, valget om et liv som hjelpearbeider. En liste over synspunkter som skal ytres.

Stykkevis

Fortellingen finner sted i et land i Afrika, i huset der Cathrine og Tommy bor. De to har problemer i ekteskapet. Ylva og Jesper, som ikke har sett hverandre på lenge, er på besøk. Konflikten Tommy megler i kommer nærmere, og brått er det ikke lenger trygt å gå ut.

Gjennom korte, episodiske scener - forestillingen er i sin helhet bare en time og ett kvarter lang - tegnes grunnskisser av de fire personenes individuelle problemer, traumer og skader, forholdene mellom to og to av dem, den utrygge samfunnssituasjonen de sammen befinner seg i, og de diskusjonene de har seg imellom om grunnsyn og hvordan en best kan gjøre en innsats. Scenen mørklegges mellom de ulike sekvensene, for å understreke at der går tid og skjer andre ting mellom dem, skjønt dette framgår også av dialogen, og av hendelsene.

«Fire forsøk på å gjøre en forskjell» forsøker ikke å skape et utfyllende eller helhetlig bilde. Hver scene peker utover seg selv, med antydninger og forklaringer om situasjoner og diskusjoner som går dypere og videre enn det som der og da blir vist. Det samlede inntrykket de etterlater seg, blir likevel nokså oppstykket og til dels overfladisk.

Premieren var på Hamar 9. februar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 12. februar, på Lillehammer.

Oktober 2016: Jeg er Robin Hood

«Jeg er Robin Hood». Teater Innlandet. Av: Morten Joachim og Line Hofoss Holm, musikk av Torbjørn Dyrud. Med: Henrik Hoff Vaagen, Ane U. Øverli, Knut Erik Engemoen, Tom Styve, Marit Synnøve Berg, Yngve Berven, Ghopi Prabaharan og Jacob Vigeland. Regi: Morten Joachim.

KOMMENTAR: En annerledes heltehistorie.

TERNING: FEM.

Ut av myten, inn i livet

Legenden om Robin Hood møter nåtidsvirkeligheten.

TEATER: Pappa sitter i fengsel. Mamma er blakk, fortvilet og ikke helt til å stole på. Mammas nye samboer er en ekkel hustyrann. Han truer og kuer, herjer og slår. Mamma skjønner ikke først hva som skjer, men snart er også hun redd ham. Hva skal en tolvåring gjøre? Robin (Henrik Hoff Vaagen) vet hva Robin Hood ville ha gjort. Under mottoet «heller fredløs enn pingle» - en signaturfrase som gjentas såpass mange ganger i løpet av forestillingen at samtlige i salen er garantert å få den med seg - gjør han inspirert opprør.

Veksler mellom plan

Scenen er en krysning av nedslitt bolig og eventyrskog. Kristin Bengtson, som har ansvar både for scenografi og kostymedesign, har gitt et digert tre sentral plassering, et tre skuespillerne underveis klatrer og leker i, og skyter piler mot. Fargene går i toner av grønt, brunt og blått, med en og annen kontrast lagt inn. All handling skjer i dette rommet, både den virkelighetsnære og den eventyrlige. Dette er et smart valg, for også historiefortellingen i «Jeg er Robin Hood» veksler lett og utvunget mellom virkelighetsnivået og fantasiparallellen. Slik blir dette i tillegg til en historie om hjemmevold, motstand og solidaritet også en historie om viktigheten av historier: Som hjelp til å forstå eget liv. Som hjelp til å finne utveier. Som forsikring om at en ikke er alene.

Robin, viser det seg, er ikke alene. Samspillet mellom de skuespillerne som spiller barn og unge - Vaagen, Engemoen, Øverli, Styve og Vigeland - er preget av troverdig direkte, åpent kroppsspråk. Mellom de fleste av dem ligger der trygt formidlet og voksende varme. Kampscenene, koreografert av Eugenio «Keno» Morales, er lekne og livlige.

Kriseinnsikt

Den største spenningen i «Jeg er Robin Hood» er knyttet til spørsmålet om hvilken side i konflikten mamma - sheriffen - til slutt vil ende opp på. Marit Synnøve Berg klarer å ikke avsløre for mye for tidlig, og med det blir nok hennes rollefigur også mer egnet til å skape et tankevekkende ubehag i unge tilskuere enn den slesk-slemme skurkaktighet som Yngve Bergens Johan står for. Dette er en rollefigur som står komedien nær nok til at den ikke egentlig er skummel eller skremmende, men Berven klarer også å få fram en stakkarslighet i sin Johan som gjør ham gjenkjennelig og trist - og det på måter som kanskje til og med kan virke trøstende for de i publikum som selv kjenner personer som ham litt bedre enn de skulle ønske.

Alt i alt er «Jeg er Robin Hood» en tekst og en teaterproduksjon som viser stor innsikt i og forståelse for virkningene av utrygge hjemmeliv. Morten Joachim, som regisserer, og som sammen med Line Hofoss Holm har skrevet teksten, klarer igjen å gjøre det sammensatte og vanskelige både underholdende og lett tilgjengelig.

Undertegnede vil anslå at forestillingen er særlig egnet for aldersgruppen rundt ti år.

Premieren fant sted på Teater Innlandet, Hamar, 13. oktober 2016.

Desember 2015: Kandisia

«Kandisia». Flaatenbjørk Kompani i samarbeid med Teater Innlandet, vist i Den Kulturelle Skolesekken og på Showbox. Av: Jarl Flaaten Bjørk. Med: Anders Rummelhoff, Solveig Laland Mohn og Jarl Flaaten Bjørk. Regi: Jarl Flaaten Bjørk.

Inkluderende refleksjon.

TERNING: FEM

Hva barn avgjør

I Kompani Flaatenbjørks «Kandisia» legger voksne føringer, men barn tar avgjørelsen. Forestillingen er en prinsippdiskusjon med empati.

TEATER: Hvordan ville norsk asylpolitikk ha vært om den var bestemt av barn? I «Kandisia» får barn selv svare på dette spørsmålet. Forestillingen lar barn høre argumenter for ulike syn og selv reflektere åpent over dem. Meningsnøytral er den ikke, men den gir barna reell innflytelse. Den viser tillit til deres evne til å gjøre seg sine egne vurderinger, og respekt for ulike ståsteder.

Regler

Kakadue (Solveig Laland Mohn) og foreldrene (Anders Rummelhoff og Jarl Flaaten Bjørk) kommer reisende til Kandisia, et rikt land på toppen av en hjerteformet planet. Landet tar imot flyktninger fra land der det er krig. Det er bare det at Kakadue og familien har en hemmelighet, og den er at de slett ikke kommer fra det krigsrammede Syrimando, men fra det fattige nabolandet. Når dette blir oppdaget, etter flere år i Kandisia, får familien vite at de ikke får bo i landet mer. De må reise tilbake.

Målgruppa er skolebarn fra første til fjerde klasse, og Flaaten Bjørk og kompani gjør dem delaktige fra start. Når «Kandisia» åpner leker barn og aktører sammen flere kjente leker med klare regler, så som «En-to-tre-rødt lys», «Sisten» («Har'n») og «Kongen befaler». Regler, forstår vi, skal følges. Men regler, det forstår vi også, er ikke naturgitt. Over høyttaleranlegget forklarer en stemme hvilke regler som gjelder i hvilken lek, og skuespillerne supplerer.

Involvert

Formen fører likestilt lek sammen med kompanistyrt rollespill og fortellerteater. Premissene er åpne og tydelige, flyten levende og god. Skuespillerne bytter mellom roller, med små endringer i kostyme og stemmebruk. De gir barna beskjeder med en sjargong vi kjenner fra lek. («Og så er jeg liksom Fredrik.») Barnetilskuerne blir involvert som skoleklasse (og kan stille spørsmål), som barnetog og talere på nasjonaldagen (og kan si hva de liker med å bo i Kandisia), og som nasjonalforsamling (i en diskusjon om lover).

I slutten av «Kandisia» blir det bestemt om Kakadue får bli eller om hun må dra. Konklusjonen avhenger av synspunktene barna har delt. Noen føringer er lagt: Før publikum fikk vite at Kakadue ikke er en krigsflyktning, forklarte læreren årsaker til innvandringsstoppen. Etter avsløringen har Rummelhoff og Flaaten Bjørk som Kakadues venner hatt en prinsippkrangel om hva de mener er riktig, lagt opp på barns vis, med ord som «rettferdig» og «urettferdig», «lov» og «ikke lov». «Det var en hemmelighet.» «Det er ikke lov å lyve.» I denne diskusjonen har begges syn omtrent like stor plass. Ingen vises som skurker eller slemme. At det finnes ulike måter å forstå rettferdighet på aksepteres.  Når Kakadue selv kommer til orde, vektes diskusjonen til hennes fordel. Hennes følelser vekker sympati i et flertall av dem som ser, og det overrasker ikke at hun, i de fleste oppsetningene kompaniet har spilt så langt, får bli. Trolig kunne forestillingen ha ført til flere, livligere og mer omfattende diskusjoner - etter slutt - om kompaniet hadde latt den ende før beslutningen om å bli eller dra er tatt.

Premieren var på Teater Innlandet 22. oktober 2015. Anmeldelsen er skrevet ut fra Showbox-visningen i Oslo 4. desember.