Februar 2017: Fire forsøk på å gjøre en forskjell

«Fire forsøk på å gjøre en forskjell». Teater Innlandet. Av: Mikkel Bugge. Med: Marit Synnøve Berg, Ester Grenersen, Tom Styve og Terje Ranes. Regi: Gard B. Eidsvold.

KOMMENTAR: Store spørsmål i stikkordsform.

TERNING: FIRE.

Forsøk på relevans

Viljen til å si noe viktig er klar. Valget om hva har nok vært vanskeligere.

TEATER: Cathrine (Marit Synnøve Berg) og Ylva (Ester Grenersen) er søstre. Cathrine er gift med Tommy (Terje Ranes), Ylva er kjæreste med Jesper (Tom Styve). Alle har jobber der de, hver på sitt vis, har i oppgave å hjelpe andre: Cathrine, Ylva og Tommy arbeider henholdsvis som bistandsadministrator, helsearbeider i Leger uten grenser og fredsmekler i Afrika, Jesper arbeider på NAV på Hamar.

Sjekklister

«Fire forsøk på å gjøre en forskjell» er Teater Innlandets forsøk på å skape betydningsfullt teater om livet som hjelpearbeider, og samtidig, å analysere ønsket om å hjelpe. Det handler om den personlige kostnaden ved en tilværelse utenfor standardrammene, og det handler om flukten fra standardrammene og inn i tilværelsen utenfor dem. Det handler om profesjonsperspektiver og om å føle seg alene i sin forståelse av verden, om følelsen av at andre ikke kan ha de samme innsiktene, når de ikke har de samme erfaringene.

«Du aner ikke», sier Cathrine. «Du forstår ikke hva det innebærer», sier Ylva.

Det handler dessuten om prinsipielle syn på å hjelpe, personlig og felles ansvar, makt, mulighet, påvirkning og egen vinning, ønsket om en bedre verden, og uenighet om hva en bedre verden er eller hva som skal til for at en skal kunne komme fram til den.

Puslespillbrikkene er mange, og hver for seg gir de relevante innganger til tematikken. Forsøkene på å forbinde dem virker likevel noe forserte, som om Bugge, Eidsvold og ensemblet har hatt foran seg to separate punktlister over slikt de ville ha med: En liste over personlige årsaker til, og konsekvenser av, valget om et liv som hjelpearbeider. En liste over synspunkter som skal ytres.

Stykkevis

Fortellingen finner sted i et land i Afrika, i huset der Cathrine og Tommy bor. De to har problemer i ekteskapet. Ylva og Jesper, som ikke har sett hverandre på lenge, er på besøk. Konflikten Tommy megler i kommer nærmere, og brått er det ikke lenger trygt å gå ut.

Gjennom korte, episodiske scener - forestillingen er i sin helhet bare en time og ett kvarter lang - tegnes grunnskisser av de fire personenes individuelle problemer, traumer og skader, forholdene mellom to og to av dem, den utrygge samfunnssituasjonen de sammen befinner seg i, og de diskusjonene de har seg imellom om grunnsyn og hvordan en best kan gjøre en innsats. Scenen mørklegges mellom de ulike sekvensene, for å understreke at der går tid og skjer andre ting mellom dem, skjønt dette framgår også av dialogen, og av hendelsene.

«Fire forsøk på å gjøre en forskjell» forsøker ikke å skape et utfyllende eller helhetlig bilde. Hver scene peker utover seg selv, med antydninger og forklaringer om situasjoner og diskusjoner som går dypere og videre enn det som der og da blir vist. Det samlede inntrykket de etterlater seg, blir likevel nokså oppstykket og til dels overfladisk.

Premieren var på Hamar 9. februar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 12. februar, på Lillehammer.

Februar 2016: Om mus og menn

«Om mus og menn». Teater Innlandet. Av: John Steinbeck. Med: Tom Styve, Åsmund Brede Eike, Line Heie Hallem, Lars Melsæter Rydjord, Mads Henning Jørgensen, Oscar Gee, John Nyutstumo og John Sigurd Kristensen. Regi: Anne-Karen Hytten.

Rent, klart og overførbart.

TERNING: FEM

TOSAMMEN: George (Åsmund Brede Eike) og Lennie (Tom Styve) har bare hverandre. Foto: Gisle Bjørneby, Teater Innlandet

Fellestrekk: Ensomhet

I «Om mus og menn» skildres et samfunn så hardt og kaldt at bare den dummeste kan bevare sin tiltro.

TEATER: Alle er alene. Bare George (Åsmund Brede Eike) og Lennie (Tom Styve) har hverandre, og det er ingen enkel sak, det heller. De er løsarbeidere i California i depresjonstiden - ikke den nyeste, for settingen er ikke modernisert, og vi befinner oss fortsatt i Steinbecks tid, 1930-tallet.

Alle de ensomme

George er (noenlunde) smart, i alle fall smart nok til å se hvor vanskelig det er å oppnå selv nøkterne drømmer. Lennie er dum, men sterk, skummelt sterk. De er kamerater, men forholdet mellom dem kunne ha vært et forhold mellom en storebror og en lillebror, eller en far og en sønn. George tar beslutninger og prøver å ta ansvar. Åsmund Brede Eike formidler hans frustrasjon med tålmodighet og hans tålmodighet med frustrasjon, og han lar tilskueren forstå at det ikke bare er Lennie som er avhengig av George. George trenger også Lennies tillit. Tom Styve gir barnaktig uskyld til sin rolletolkning. I stemmen legger han barnets undring og iver. Så ofte lar han kropp og ansikt signalisere tanketomhet at det også blir åpenbart at - og hva - Lennie tenker, når han tenker.

Line Heie Hallem spiller kona til Curley, en rolleskikkelse så objektifisert at hun ikke en gang har sitt eget navn. Oppgaven er å være pen og å være død. Men Hallem klarer å gi rollen en drømmende nervøsitet som løfter den. I sitt skjøre tilløp til opprør er hun kanskje den ensomste av alle. Skjønt, det er en tittel der er konkurranse om. Den kunne gått til den skadde Candy (John Sigurd Kristensen), hvis eneste venn er en syk hund - et forhold som på mer enn en måte gjenspeiler George-Lennie. Eller til Crooks (Oscar Gee), den svarte stallgutten som ikke har lov til å gå inn i de hvite karenes brakke, og som må bukke og skrape når han trues med lynsjing. Eller Curley (Lars Melsæter Rydjord), nygift, uelsket og sønderrevet av sjalusi.

Allmenngjørende

I programmet beskriver regissør Anne-Karen Hytten stykket som «like enkelt og vrient og vakkert som en bibelsk lignelse - eller en god countrylåt». Begge deler er relevante sammenligninger. Det er en allmenngjørende renhet over dilemmaene i «Om mus og menn», en klarhet i personskildringene og en tydelighet i følelsene som gir forestillingen et preg av parabel. Når svakhet straffes vil det før eller senere vise seg at alle mennesker på sitt vis har svakheter som kan straffes. Musikalsk ansvarlig Frode Berntzen har valgt låter som understøtter gjenkjenneligheten og preget av allmenngyldighet. «Mary, don't you weep.»

I Bård Lie Thorbjørnsens scenografi er høyballer byggeklosser. Aktørene flytter dem rundt, og skaper gårdsrom og natur.

Premieren var i Maihaugsalen på Lillehammer 25. februar 2016.

Juni 2015: Stig og Styves sommershow

«Stig og Styves sommershow». Mot Normalt AS/Kulturhuset Banken, Lillehammer/Hotell Wassilioff, Stavern. Av og med: Stig-Werner Moe og Tom Styve, med tekstbidrag fra bl.a. Hanne T. Asheim, Rune Dahl Bjørnsen. Regi: Tom Sterri.

Uhøytidelig revylek.

TERNING: FEM

Bevisst showbiz

Sommermoroa er sikret.

SHOW: Gamle revytradisjoner blir som nye, med tidsriktige oppdateringer, personlige signaturgrep og selvkommenterende virkemiddelbevissthet, når Stig-Werner Moe og Tom Styve lager sommershow.

Nytt og gammelt

De forsyner seg fritt fra revyhistoriens verktøykasse. De bruker tradisjonell showmusikk og dansetrinn. De refererer til Einar Rose, Leif Juster og Dag Frøland. Med fysiske geberder, grimaserik ansiktsmimikk og fordreide stemmer understreker de det parodiske i sine typer. Ikke sjelden gjenskaper de også egen showhistorie. Rune Dahl Bjørnsens «Peer Gynt som vokalteater» (definert som tekstframføring uten konsonanter) fra Simon Andersen og Stig-Werner Moes 2012-show «Tråkker i spaghettien» har fått en oppussing. Gjensynet med Moes fakir Deng Meg inneholder gester, triks og ulenkelighet vi kjenner fra tidligere år, mikset med nye vrier av året.

Samspillet er uanstrengt. Ofte opptrer Moe & Styve som ordduellanter i konkurranse om publikums sympati, ikke bare i sin Leif Juster-hyllest som rap battle, men også i mellomstikk med broderlig nesevishet.

Punktert glatthet

De kler seg stadig ut og delvis av, og i flere omganger spiller de damer, ikke på den glattpolerte drag queen-måten, men rensket for glamour. Det som er av glamour i showet har ironisk tilsnitt, og den er det de fire sparkepikene - Maja Lillerandklev, Jannicke Haugen, Therese Andreassen og Clarissa Bergh, sistnevnte er også ansvarlig for koreografi - som står for. Men i dette, som i alt annet, punkteres alle pretensjoner. Dette bevisste forholdet til egne virkemidler, kombinert med uhøytidelig lekenhet, er karakteristisk. Moe & Styve følger revyens regler når de vil og bryter dem når de vil, og med det gjør de også det forutsigelige uforutsigbart. Tom Sterri, med all sin erfaring fra revyfeltet, er helt riktig instruktør for materialet. For innholdet er et stikkord politisk korrekt dobbeltmoral. Et annet er stilsikker folkelighet. Stig og Styve demonstrerer at selv D.D.E kan bli mer folkelige, og at Åge Aleksandersens hverdagspoesi kan bli helprosaisk.

Anmeldelsen ble skrevet ut fra forestillingen på Lillehammer 12. juni.