«Trost i taklampa». Det Norske Teatret. Av: Alf Prøysen,
dramatisert av Kristin Auestad Danielsen. Med: Charlotte Frogner, Hilde
Olausson, Marianne Krogh, Hallvard Holmen, Bernhard Ramstad m.fl. Regi: Marit Moum Aune.
Prøysen med brodd.
Når bygdedyret biter
«Trost i taklampa» spisser Prøysens samfunnskritikk.
TEATER: Husmannsdattera Gunvor Smikkstugun (Charlotte
Frogner), barnehjemsgutten Arne Barnehjemmet (Eivin Nilsen Salthe) og dikteren
Lundjordet (Hallvard Holmen) er alle sammen mennesker som skyndte seg å reise
fra bygda så snart de hadde sjansen - og som returnerer, i håp om en slags
revansj.
Gunvors behov for den er størst og sårest, og hun er den som skal bli
kraftigst skuffet. Charlotte Frogner spiller henne med en følsomhet som er så
påtrengende at avvisningen blir uunngåelig.
Selvbevisst
Den selvbevissthet som vokser ut av alltid å se seg selv med
andres blikk, og å finne seg ikke god nok, er et hovedtema for
teaterforestillingen. Men «Trost i taklampa» handler ikke bare om
selvbevissthet, det er også selvbevisst teater, teater som forteller oftere enn
det viser, som gjør oppmerksom på sine virkemidler i det samme de brukes.
Forholdsvis ofte omtaler personene seg selv i tredjeperson, et tekstlig grep
som understreker deres visshet om at de alltid blir sett, vurdert og bedømt av menneskene
rundt seg.
Det kunne vært fristende å si at dette er Alf Prøysen lest
gjennom Aksel Sandemose eller Tor Jonsson. Det ville vært både reduktivt og en
feilslutning; i «Trost i taklampa» er Prøysen syrlig og sarkastisk i sitt
angrep på små samfunns og små menneskers smålighet. Men der romanen viser en
viss tilgivende forståelse for sitt persongalleri, er teaterversjonen noe mer
uforsonlig, skarpere og mer utvetydig i sin kritikk av jantelov, sladder og smålåtent
snobberi. Personene utleveres i tur og orden.
Selvhøytidelighet
Selvhøytideligheten tar mange former. Den forekommer
forkledd som beskjedenhet, fortreffelig formidlet av Marianne Krogh som
Krestine. Hennes megetsigende øyearbeid fortjener å framheves. Den kommer kledd
som velment nedlatenhet, tydeliggjort gjennom lærer Brekkestøl (Joachim
Rafaelsen) og redaktør Gregersen (Sigve Bøe), og gjennom bibliotekar og storbondedatter
Ingebjørg (Marte G. Christensen), de ganger hun møter noen hun kan komme unna
med det mot. Den er åpenbar som hyklersk romantisering, gjennom dikteren, og
som ikke en gang skjulte flir i de besøkende studenter. Den er også en
motivasjon for Gunvor, som ikke kan godta seg selv før hun blir godtatt, ja,
helst både likt og begjært og misunt, av de mennesker som før har avvist henne.
Oppsetningen lar Hjalmar (Sigurd Myhre) være den som
angriper Gunvor på bygdefesten i sluttscenene. Det gjør henne til et utvalgt,
ikke et tilfeldig offer, enda en gang straffet for å tro at hun skal kunne bli
noe annet enn det hun en gang har vært.
No comments:
Post a Comment