Februar 2018: Hedda Gabler, dobbeltanmeldelse

«Hedda Gabler». Rogaland Teater. Av Henrik Ibsen. Med: Helga Guren, Marko Kanic, Svein Solenes, Nina Ellen Ødegård, Line Starheimsæter og Mattias Lech. Regi: Audny Chris Holsen.

KOMMENTAR: Driv og understrekninger.

TERNING: FEM

«Hedda Gabler». Kilden Teater. Av Henrik Ibsen. Med: Rebekka Nystabakk, Ulrik Waarli Grimstad, Sarah MacDonald Berge, Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen, Jonathan Espolin-Johnson. Regi: Ingrid Forthun.

KOMMENTAR: Tempo og letthet.

TERNING: FEM.

To Hedda, flere ideer

Dobbelt opp med flyt og fart, men mange forskjeller også.

TEATER: Rustrødt er Heddas farge av året. Både Stavangers Hedda (scenograf og kostymedesigner Åse Hegrenes) og Kristiansands Hedda (scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel Frederiksen) er kledd som høstløvet i Ibsens tekst. September allerede. Fargetonen er en nyanse eller to lysere på Rogaland Teater enn den er i Kilden. Til gjengjeld er stemningen noen nyanser mørkere.

To temperamenter

Rebekka Nystabakk - Kildens Hedda - og Helga Guren - Rogaland Teaters Hedda - portretterer kvinner av ulike temperamenter. Der Nystabakks Hedda bruker kvitrende sjarm og smilende unnvikelser til å skjule sin sinnstilstand, følelsen av å være tom, oppbrukt og fortvilet, annonserer Gurens Hedda de samme følelsene med aggressiv tydelighet. Hun søker konfrontasjon, men personene rundt henne tar ikke signalene på alvor. Kanskje tror de hun overdriver for å gjøre seg interessant - om de i det hele tatt reflekterer over måten hun oppfører seg på.

Måtene av personene rundt tolkes er også ulike. I Stavanger er Jørgen Tesman (Kanic) puslete selvhøytidelig, i Kristiansand er samme mann (Grimstad) heller irriterende blid, ivrig, munter og entusiastisk. Kildens Thea (Fuglestveit-Mortensen) er naivt velmenende, i Rogaland er samme kvinne begrunnet engstelig (Ødegård). På RT er Løvborg (Lech) en mann selvdestruktiviteten blir stadig synligere i, og jo klarere den blir, desto mer er Hedda trukket mot ham. At hun ser seg selv i ham er ikke noe han ser. På Kilden er samme rollefigur en kvinne (MacDonald Berge) som forblir uutgrunnelig, og publikum må undres om båndet mellom henne og Hedda noen gang var dypt og oppriktig, eller om det oppsto i innbilning, som et ønske i ettertid.

Modernisert fart

Begge oppsetningene bruker fartsfylt flytende, forkortede, forenklede og språklig moderniserte versjoner av teksten. I Kristiansand innebærer dette at noe av det som sies hos Ibsen blir uuttalt. I Stavanger innebærer det at mer sies rett ut. Holsens regi har dessuten en hang til å forsterke symbolikk fra Ibsens tekst. Fysiske symboler, som blomster og pistoler, framheves. Musikkinnslag påpeker stemninger. Flere ganger framføres tekstlige gjentakelser med endringer i temperatur og tone, som synliggjøringer av måten Hedda finner seg låst i sine mønstre, mens synet hun har på livet sitt blir stadig dystrere. Rollefigurer beveger seg rundt på scenen i scener der de ikke er involverte, som tause vitner, eller mentale spøkelser i rommet. Sigrid Edvardsson, som er Holsens faste koreografiske samarbeidspartner, har framhevet hver enkelt persons bevisste og underbevisste sinnsstemninger, og Heddas syn på de øvrige, i bevegelsesmaterialet.

Forthuns regi i Kristiansand legger vekt på dynamikk og utvikling i hvert av de mellommenneskelige forholdene. Samspill gjøres fysisk, svært ofte seksualisert. I flere av scenene leser undertegnede også inn subtile antydninger om at Hedda muligens kan ha vært misbrukt som barn. Dette er en tolkning jeg ikke tidligere har sett gjort, men som, når en ser nærmere på hennes reaksjoner, og på hva som utløser dem, er fullt mulig.

Kilden Teaters «Hedda Gabler» hadde premiere 1. februar, Rogaland Teaters «Hedda Gabler» 8. februar.

Februar 2018: Gråtende hender

«Gråtende hender». Teater Manu. Av: Bentein Baardson. Med: Eitan Zuckermann, Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, Kjersti Fjeldstad. Regi: Bentein Baardson.

KOMMENTAR: Kompakt kunnskapskanal

TERNING: FIRE

Grusomhetens historietime

Faktatett læring med oversikt over, og detaljkunnskap om, nazistenes folkemord.

TEATER: De skulle utslettes. Døve mennesker oppfylte ikke nazistenes lytefrie menneskeideal. «Gråtende hender» tar for seg utviklingen fra tidlig 1930-tall fram mot dødsleirenes systematiske folkemord, inntil andre verdenskrigs ende.

Overblikket

Inngangen er altså forfølgelsen av døve, en gruppe som ofte glemmes når en snakker om nazistenes masseutryddelser, men tegnspråkteatret Teater Manus «Gråtende hender» begrenser seg ikke til denne. Forestillingen tar for seg den fulle bredden i utslettelsen.

«Gråtende hender» formidles gjennom to enkeltpersoner: Hans (Ronny Patrick Jacobsen) og Gjertrud (Ipek D. Mehlum). Begge er fiksjonsfigurer, satt sammen av faktainformasjon om en rekke ulike mennesker. Enkeltopplysningene kan spores til reelle skjebner. Informasjon er hentet blant annet i intervjuer gjort med overlevende. Men vekten ligger ikke på enkeltskjebnene. Poenget er overblikk. Enkeltpersonene er helst å betrakte som pedagogiske verktøy for å lette inntaket av informasjon. De fungerer som knaggrekker for tidslinjer. Hans og Gjertrud representerer ulike former for ideologisk blindhet og ulike former for egeninteresse, og de blir både til ofre og til overlevere gjennom ulikt sammensatte årsaker. Begges livsfortellinger er gitt fargeleggende detaljer som sier sitt om hverdagsliv og om økende dehumanisering i mellomkrigs- og krigstidens Tyskland. Tråder til forskningsmiljøer og ideologier utenfor Tyskland er også inkludert.

Tidsmessig tone

Den språklige tonen som er valgt for «Gråtende hender» er for det aller meste formell, nøkternt faktaformidlende, med ordvalg som kan oppleves som tidsmessig naturlige for 1930- og 1940-tallet. Språkbruken er også en påminnelse om måten umenneskeligheter kan dekkes over av byråkratiske formuleringer. Dette gjør at de stilbrudd som er lagt inn - noen emosjonelt ladede, filosofiske betraktninger, noen billedlige metaforer, ett «gjøre Tyskland stort igjen» - skiller seg ut, en dels forstyrrende, men samtidig konsentrasjonsskjerpende effekt. Faktamengden er massiv, men gjennom tydeligheten om de lange linjene, er «Gråtende hender» også oversiktlig.

Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstads dype, rike stemme gjengir tekst som om hun simultanoversetter tegnspråket, i en utforskende, sjokkert tone som matches av uttrykkene i tegnspråkforteller Eitan Zuckermanns alvorlig insisterende ansikt. Tegnspråkskuespillerne Mehlum og Jacobsen bruker sine ansikter og kropper med større livlighet: De representerer menneskeskjebnene, ikke bare til de to eksempelpersonene, men også til de mange andre, slik også enkle stoler, tomme bortsett fra at de er behengt med nazi-uniformer og fangedrakter, blir til påminnelser om alle menneskene vi ikke rekker å se. Fotografiske montasjer og tillagt lyd (fra nazimarsjer, Hitler-taler, motorer, bomberegn) bygger ut den dokumentariske verdien og forsterker preget av undervisning. Simon Valentine er kreditert for videodesign, Ingeborg Kvamme for scenografi og kostymer.

Premieren var i Kilden, Kristiansand 1. februar 2018.

November 2017: Sult1

«Sult1». Kilden Teater. Tekst og musikk av: Jostein Kirkeby-Garstad, Simen Solli Schøien og Geir Zahl. Med: Ina Maria Brekke, Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen, Ulrik Waarli Grimstad, Steffen Mulder og Lars Emil Nielsen. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.

KOMMENTAR: Ungdomsbilder på overflaten

TERNING: FIRE

Hvis 2017 tok en selfie

I «Sult1» har lydbildet flere nyanser enn tidsbildet.

MUSIKAL: Et ungt menneske går rundt i en by med et navn som begynner på Kristian, på hver sin måte tom på innsiden. 1890-versjonen i Kristiania ble så sulten at han hallusinerte, men han fortsatte sine forsøk på å holde fasaden utad, mens han samtidig uttrykte seg nakent i sin skriving. For 2017-versjonen (spilt av Ina Maria Brekke) i Kristiansand kan sulten etter mat dekkes om og når hun vil, men uttrykkstrangen, og trangen etter anerkjennelse, er fortsatt til å føle på kroppen. Men hva skal bli anerkjent, og hva skal uttrykkes? Hva har hun å fortelle? I motsetning til Hamsuns navnløse jeg har Sara et navn, men savner et jeg. Eller kanskje er det mer presist å si at hun mangler en visshet om hva hennes jeg skal være. Gjennom videoblogging er det seg selv hun rettet oppmerksomheten - egen og andres - mot. Men hvem er dette selvet, hvem og hva vil hun være? Hun vet ikke, og dette er ikke det eneste hun sliter med. Sara har psykiske vansker som nok passer inn under mer enn en diagnose.

Tidsbilde

Det ungdomsbilde «Sult1» (en «Sult 2») holder opp for oss, er svært gjenkjennelig. Vi har sett det i avisspalter og TV-programmer, i film, bøker og blogger. Da Trøndelag Teater satte opp «Evig søndag» etter Linnéa Myhres bok tidligere i år ble en personnær versjon av det også vist fram på teaterscenen. Vi kan trygt konstatere at «Sult1» er et tidsriktig bilde. Men trolig er det også et bilde som henvender seg mer til de voksne i publikum - på «ha sympati for dagens ungdom, ikke øk presset»-måten - enn til ungdommene selv. Tross Brekkes spill, følelsesfylt intenst, og samtidig alltid bevisst Saras trang til å posere, går ikke «Sult1» tilstrekkelig i dybden til å fortelle noen av målgruppene noe de ikke har hørt før. Gjennom en serie episoder der sprekkene i Saras psyke blir stilt ut, formidles det at hun sliter, og at menneskene rundt henne også sliter med hvordan de skal forholde seg til henne, langs hele skalaen fra fascinasjon (den velbrukte ideen om den ustabile som interessant) til utmattelse (den velbrukte ideen om den ustabile som krevende). Samtidig kommer en ikke videre fra det åpenbare, altså at hun har det vanskelig, og at hennes jag etter oppmerksomhet - sammen med aversjonen mot feil oppmerksomhet - gjør alt enda tyngre for henne. Koblingen til Hamsuns bok blir løs og unødvendig, også i de scenene der hun møter en voksen mann med en del Hamsun-trekk (dog ikke Hamsuns ordbegavelse).

Lyd og lys

Lydbildet taler både til fjortis-generasjonen og til førtis-generasjonen. Rap kombineres med emoballader, Zahl-soli og situasjonsbeskrivende skranglerock til et totaluttrykk som oppleves som både generasjonsoverskridende og nåtidig, egenartet og velkjent, skjønt volumet innimellom blir så høyt at enkelte, i alle fall under tirsdagens forestilling, beskytter ørene gjennom å stikke fingre i dem - konsertplugger anbefales medbrakt. Visuelt virker kombinasjonene mer tilfeldige. (Produksjonsdesign: Kirkeby-Garstad og Joakim Foldøy, lysdesign: Mike Robertson.) Dagens outfit nummer en er en matroskjole, og for øvrig går Sara litt for ofte bare i undertøyet. En heller anonym trapp med rusten overflate fungerer som bar, hybel og park, og bipersonene har hver for seg hjem som består av enkle bord og stoler. Dette blir satt sammen med nett-symboler som emotikon-fjes i ulike versjoner - utformet som puter, som lyseffekter på gulv, foran og i stedet for ansikter på nettbrett montert på skuespillernes hoder og dataprojeksjoner på vegg. Sistnevnte led tidvis av tekniske småproblemer under den forestilling undertegnede så.

Premieren var i Kilden 10. november 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 14. november.