Februar 2018: Gråtende hender

«Gråtende hender». Teater Manu. Av: Bentein Baardson. Med: Eitan Zuckermann, Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, Kjersti Fjeldstad. Regi: Bentein Baardson.

KOMMENTAR: Kompakt kunnskapskanal

TERNING: FIRE

Grusomhetens historietime

Faktatett læring med oversikt over, og detaljkunnskap om, nazistenes folkemord.

TEATER: De skulle utslettes. Døve mennesker oppfylte ikke nazistenes lytefrie menneskeideal. «Gråtende hender» tar for seg utviklingen fra tidlig 1930-tall fram mot dødsleirenes systematiske folkemord, inntil andre verdenskrigs ende.

Overblikket

Inngangen er altså forfølgelsen av døve, en gruppe som ofte glemmes når en snakker om nazistenes masseutryddelser, men tegnspråkteatret Teater Manus «Gråtende hender» begrenser seg ikke til denne. Forestillingen tar for seg den fulle bredden i utslettelsen.

«Gråtende hender» formidles gjennom to enkeltpersoner: Hans (Ronny Patrick Jacobsen) og Gjertrud (Ipek D. Mehlum). Begge er fiksjonsfigurer, satt sammen av faktainformasjon om en rekke ulike mennesker. Enkeltopplysningene kan spores til reelle skjebner. Informasjon er hentet blant annet i intervjuer gjort med overlevende. Men vekten ligger ikke på enkeltskjebnene. Poenget er overblikk. Enkeltpersonene er helst å betrakte som pedagogiske verktøy for å lette inntaket av informasjon. De fungerer som knaggrekker for tidslinjer. Hans og Gjertrud representerer ulike former for ideologisk blindhet og ulike former for egeninteresse, og de blir både til ofre og til overlevere gjennom ulikt sammensatte årsaker. Begges livsfortellinger er gitt fargeleggende detaljer som sier sitt om hverdagsliv og om økende dehumanisering i mellomkrigs- og krigstidens Tyskland. Tråder til forskningsmiljøer og ideologier utenfor Tyskland er også inkludert.

Tidsmessig tone

Den språklige tonen som er valgt for «Gråtende hender» er for det aller meste formell, nøkternt faktaformidlende, med ordvalg som kan oppleves som tidsmessig naturlige for 1930- og 1940-tallet. Språkbruken er også en påminnelse om måten umenneskeligheter kan dekkes over av byråkratiske formuleringer. Dette gjør at de stilbrudd som er lagt inn - noen emosjonelt ladede, filosofiske betraktninger, noen billedlige metaforer, ett «gjøre Tyskland stort igjen» - skiller seg ut, en dels forstyrrende, men samtidig konsentrasjonsskjerpende effekt. Faktamengden er massiv, men gjennom tydeligheten om de lange linjene, er «Gråtende hender» også oversiktlig.

Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstads dype, rike stemme gjengir tekst som om hun simultanoversetter tegnspråket, i en utforskende, sjokkert tone som matches av uttrykkene i tegnspråkforteller Eitan Zuckermanns alvorlig insisterende ansikt. Tegnspråkskuespillerne Mehlum og Jacobsen bruker sine ansikter og kropper med større livlighet: De representerer menneskeskjebnene, ikke bare til de to eksempelpersonene, men også til de mange andre, slik også enkle stoler, tomme bortsett fra at de er behengt med nazi-uniformer og fangedrakter, blir til påminnelser om alle menneskene vi ikke rekker å se. Fotografiske montasjer og tillagt lyd (fra nazimarsjer, Hitler-taler, motorer, bomberegn) bygger ut den dokumentariske verdien og forsterker preget av undervisning. Simon Valentine er kreditert for videodesign, Ingeborg Kvamme for scenografi og kostymer.

Premieren var i Kilden, Kristiansand 1. februar 2018.

Oktober 2015: Den stundesløse

«Den stundesløse». Teater Manu. Av Ludvig Holberg. Med: Lars Otterstedt, Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, Mira Zuckermann, Truls S. Yggeseth, Agata Wisny, Paal Richard Peterson, Kjersti Fjeldstad og Marit Synnøve Berg. Regi: Bentein Baardson.

Fartsfylt og festlig.

TERNING: FEM

Hektiske herligheter

Tempoet er høyt, og underholdningsverdien likeså, når Teater Manu viser «Den stundesløse».

TEATER: Egenerklært travelhet er ikke et nytt statussymbol - det er Holbergs komedie fra 1723 et klart og tydelig tegn på. Så oppkavet er Vielgeschrei (Ronny Patrick Jacobsen) at han ikke får gjort noe som helst. Ikke får han med seg slikt han lett kunne ha registrert om han var hakket mer oppmerksom på omgivelsene, heller.

Heldigvis har han et geskjeftig kvinnemenneske, tjenestejenta Pernille (Ipek D. Mehlum, et uttrykksfullt kraftsentrum), i hus, slik at avgjørelser kan tas og bli satt ut i praksis.

Leken selvironi

Når Bentein Baardson setter karakterkomedieklassikeren i scene for tegnspråkteatret Teater Manu, er det med en lekent tilrufset stilbevissthet som anerkjenner tradisjonsvirkemidlene, samtidig som den gir dem et moderne, selvbevisst og selvironisk preg.

Ansiktenes hvitsminke er flekkete, parykkene bustete og kostymene av Anette Werenskiold - holdt i et tykt og voluminøst, stivt stoff som gir omfang til silhuettene - humoristisk stiliserte. Gjermund Andresens scenografi, et kontor innrammet av vegger som vitner om at eieren ikke tar seg tid til vedlikehold, er renlinjet og tar ikke konsentrasjon vekk fra den handling som finner sted i den.

Kjapp humor

Hastigheten er hurtig, som det høver seg i en stresskomedie. Ansiktsmimikken er ekspressiv, kroppsspråket presist, kommuniserende rikt på fysisk komikk. Teater Manu bruker både tegnspråkskuespillere og stemmeskuespillere i alle forestillinger. Prinsippet er at hørende og døve alle skal kunne følge innholdet. I «Den stundesløse» er taleskuespillerne Kjersti Fjeldstad og Marit Synnøve Berg plassert i roller som skrivere, en referentrolle som passer naturlig inn i miljøet. Dette er et valg som fungerer særs godt i de mer gjenfortellende delene av teksten. Men kanskje kunne den direkte dialogen mellom aktørene vært gjengitt vel så godt om den hadde blitt projisert som skrevet tekst på vegg i stedet for opplest sitert av stemmeskuespillerne. Som skrift kunne disse replikkene ha fått den samme kvikkheten som den visuelle kommunikasjonen. Som tale mangler den individuelt særpreg.

Oppmerksomhet

Den visuelle kommunikasjonen er altså kjapp, og i denne sammenhengen er det ekstra sannsynlig at Vielgeschrei kan la seg lure av tjenerskap, datter (Agata Wisny) og deres medsammensvorne (Lars Otterstedt som Oldfux, Truls S. Yggeseth som Leander): Når dialog er tegnspråk, må samtalepartnerne se hverandre. Vielgeschrei er altfor opptatt med sitt eget innbilte stressprogram til å følge med på utvekslingene rundt seg. Skjult signalisering bak hans rygg, bak papirer og over hans hode når alle de mottakere den er ment for - blant øvrige rollefigurer og publikum - uten at han får den med seg. «Den stundesløse» gir oss mange og morsomme påminnelser om at det å høre og det å lytte langt fra er det samme.

Premieren var på Teater Manu 8. oktober 2015. Anmeldelsen er skrevet ut fra visningen 11. oktober.